Det er evolusjonært mer fruktbart å yte sin skjerv til allmenningen, siden samarbeidsprosjekter kun kan lykkes om alle – eller i det minste det store flertall – er med. Som den danske biologen Nicklas Brendborg skriver i Maneter eldes langsomt, som kom på dansk og norsk i 2021, er det jo slik at om én snylter på fellesgodene, vil hens avkom kunne overta disse egenskapene. I det lange løp vil usolidariske og egoistiske holdninger spre seg og ødelegge for alle.
Kjetil Røed: «Å bry seg om andre er betingelsen for at vi har det bra selv også» 26.06.2024 Leder
I enden av lidelsen er det en dør.
I kortere perspektiv kunne vi si at når noen oppdager at de kan komme unna med å ikke være med å gjøre sitt og likevel høste godene, vil gradvis også andre oppdage denne «fordelen» – og slik sprer det seg, til allmenningen befolkes av nok bedragere til å sabotere fellesprosjektene.
«I enden av lidelsen er det en dør», som den amerikanske poeten Louise Glück formulerer det i åpningsstrofen i diktsamlingen Vill Iiris (1992, på norsk i 2021), som forsøker å se livet – alt levende – fra plantenes perspektiv. Akkurat det er noe vi med fordel må gjøre, mener forfatteren Erland Kiøsterud som vi intervjuer i dette bladet. Som flere av tekstene i dette Billedkunst kretser rundt, er det gjennom andre perspektiver enn ens egne, man utvikler seg og lærer nye ting, enten det er mennesker eller planter som utgjør optikken.
Det er ved å ta vare på andre noen tar vare på deg når det trengs. Det blir klart når vi ikke har det så bra, er deprimerte, rådløse, fattige eller har kjærlighetssorg.
Når dagene sklir unna i velsmurt tempo er det enkelt å tenke at den tid ikke kommer – men en dag vil vi være svake, vi og. Derfor: Om vi ikke er isolert fra andre ved å bare tenke på oss selv, hvis vi har bidratt til fellesskapet, er det muligheter samme hva som skjer.
En dør åpner seg.
God sommer!
Kjetil Røed er ansvarlig redaktør i Billedkunst.