Kjære maleri, mikrofonen er din! 03.05.2023 #1 2023

Alt Går Bra: Kjære maleri, nå er mikrofonen din, publikum lytter til deg. Hva har du å fortelle oss?

Maleriet: Kjære publikum, takk for at dere endelig vil lytte til meg! Det er selvsagt jeg som er sentrum for hele denne konferansen – sammen med mine kolleger i andre medier og kunstformer, det er klart. Dere snakker om språk og makt. Jeg synes dere skal bruke mer av denne makten til å løfte meg frem, og lytte til mitt språk. Billedspråket, mitt eget språk, er jo et språk alle kan forstå, som alle kan tolke og gjøre seg nytte av på sin egen måte.

AGB: Kan du fortelle mer om hva du mener med at alle kan gjøre seg nytte av ditt språk på sin egen måte?

M: Men det forstår du vel – billedspråk er ikke entydig, og alle som ser meg, har sin egen mening om hva mitt budskap er, de leser meg på sin egen måte, ut fra egne forutsetninger.

AGB: Men hva med kunstnerens intensjoner?

M: Hva med dem? Når jeg er ferdig, er jeg meg selv, hverken mer eller mindre. Da har jeg tatt steget inn i den felles kulturarven, og kunstneren har ikke lenger noe de skulle ha sagt – det ser jeg på publikums reaksjoner. Det de sier når de møter meg, handler som regel mer om dem selv enn om meg eller kunstnerens intensjoner.

AGB: Er du bare et speil, du da?

M: Nei, fornærm meg ikke! Klart jeg er mer enn et speil. Jeg ser jo at jeg får folk til å tenke, å føle, å reflektere over ting. Selv om hva og hvordan er forskjellig fra betrakter til betrakter, er det klart at det er mine egne iboende kvaliteter – som kunstneren har tatt seg bryet med å gi meg – som trigger disse refleksjonene.

AGB: Hva med kritikere, da? Snakker de også først og fremst om seg selv?

M: Kritikere er jo profesjonelle, dem forventer jeg mer av – først og fremst en så investert lesning som mulig. Kritikere er jo mennesker, de og, så klart de også vil se meg i lys av sine personlige erfaringer. Men de bør samtidig kunne sette meg inn i en historisk og samtidig kontekst, i sammenheng med andre malerier, kunstverk og diskusjoner om kunst som foregår. Da føler jeg at både jeg og kunsten generelt blir ansett som noe viktig, at jeg blir tatt på alvor.

AGB: Opplever du at du som snakker kunstens språk, har makt?

M: Jeg har kanskje makt til å snakke til alle uansett bakgrunn, om du kan kalle det makt. Men jeg er også maktesløs, fordi folk kan forstå meg på vidt forskjellige måter, det betyr også at de kan bruke meg til å fremme sin egen agenda. Jeg er ikke sikker på om jeg liker det så godt når noen forsøker å bruke meg til å argumentere for ting som ikke angår meg – angår kunsten, mener jeg.

AGB: Hva mener du med det?

M: Vel, det finnes mange ulike måter å kommunisere på i samfunnet, kunst er bare en av dem. Jeg liker å få folk til å reflektere over ting, ikke å bli tatt til inntekt for meninger om noe som ikke har noe med meg å gjøre, og som kan formidles bedre på andre måter. Kunst har et eget språk med sin egen dynamikk, som jeg mener er best egnet til å fremme refleksjon, sensitivitet og forståelse, og dessuten evnen til å kunne se ting fra forskjellige, gjerne uventede vinkler. Om jeg kan bidra til det, føler jeg at jeg har oppfylt min funksjon.

AGB: Det høres ut som om du har lest Jacques Rancière, den franske filosofen?

M: Ja, haha, det stemmer. Jeg er inspirert av hvordan Rancière snakker om kunst som politikk og politikk som kunst.

AGB: Kan du forklare?

M: Rancière skiller mellom kunstens arena og politikkens arena. Kunst som politikk er når kunst berører individet, og fører til nye tanker og ideer. Det foregår på kunstens arena. Politikk som kunst er når folk samles om disse ideene, og agerer dem ut på en politisk arena. Så kunst er adskilt fra politikk, men Rancière tegner likevel opp en slags sammenheng.

AGB: Du snakker om kunstens rolle i samfunnet, nå?

M: Ja, det kan hende. Jeg forstår jo at det er fristende å bruke meg på politikkens arena – til å argumentere for gode intensjoner om et bedre samfunn – men jeg er altså ikke sikker på om det er den beste måten å bruke meg på. Jeg er kanskje litt gammeldags der, men jeg er jo en representant for et gammeldags medium, haha.

AGB: Hvordan vil du helst bli brukt?

M: Brukt og brukt, det er kanskje ikke det beste ordet. Jeg vil jo selvfølgelig bli elsket! Eller, det er heller ikke helt sant, folk kan gjerne hate meg også – eller synes at jeg er vanskelig – men jeg vil ikke bli ignorert, det er det verste. Jeg vil bli utstilt, jeg vil bli sett, snakket og skrevet om, jeg vil føle meg viktig.

AGB: Men det er jo ikke alle som bryr seg like mye om deg?

M: Det er sant, men vi er mange som snakker kunstens språk. Ulike kunstformer kommuniserer på forskjellige måter, i større eller mindre grad til ulike betraktere. Jeg som maleri, representerer bare en av dem. Jeg velger å tro at det finnes kunst som snakker til alle og enhver, i en eller annen form. Men for at folk skal finne oss, må vi selvsagt være synlige. Det er deres jobb. Vi er der bare, vi, for alle dem som ønsker å møte oss. Og vårt språk, kunstens språk, diskriminerer ikke.

Dette var maleriets avsluttende kommentar under samtalen med oss i Alt Går Bra på Kulturrådets årskonferanse «Språk er makt», som ble avholdt i Larvik i november 2022. Ideen om en samtale med kunsten selv sprang ut fra følgende observasjon: at det som diskuteres på slike konferanser, ofte er begrenset til omstendighetene som skal muliggjøre og synliggjøre kunsten for et publikum. Da vi ble invitert til å bidra til konferansen med en appell om språk i kunsten, var det derfor kunstens eget språk vi først tenkte på. Vi spurte oss selv hva som ville skje om vi lot kunsten selv komme til orde, og lot den få holde sin egen appell.

Appell-formatet er naturligvis noe begrenset. Siden vi var nysgjerrige på hva mer maleriet kunne ha å formidle i litt mer intime omgivelser, satte vi oss ned med en kopp kaffe for et oppfølgende dybdeintervju, som vi har gleden av å dele her. La oss igjen gi ordet til maleriet.

AGB: Kjære maleri, takk for at du tar deg tid til en ny prat etter konferansen, og for at du er villig til å dele dine tanker med oss og våre kolleger. Det er spennende for oss kunstnere å høre hva du har å si, selv om det ikke er sikkert vi liker alt du sier. Vi vil gjerne begynne med å pirke litt i dine påstander om at du som kunst, når du er fullført, er løsrevet fra kunstnerens intensjoner. Ligger ikke din styrke som maleri, iallfall delvis, nettopp i det faktum at du bringer med deg kunstnerens nærvær? Kan man ikke si at sporene av kunstnerens hånd lever videre i deg?

M: Vel, jeg er jo klar over at denne «mystiske» auraen er tillagt meg opp gjennom tidene. Mange har sett meg som en legemliggjort kanal, for ikke å si og si levende medium for kunstnerens evige tilstedeværelse. Denne mytologiseringen til tross tilsier mine erfaringer – som jeg har nevnt før – at publikums reaksjoner først og fremst reflekterer hvordan de projiserer sine egne følelser, erfaringer og refleksjoner inn i sin lesning av meg. Når det er sagt, kan det jo selvfølgelig også handle om deres tolkning av kunstnerens intensjoner, det kan jeg gå med på.

AGB: Du nevnte dessuten at det viktigste for deg er å ikke bli ignorert. Vi kunstnere vil jo det samme som deg, vi vil heller ikke bli forbigått. Kunne det ikke være i vår felles interesse å fremme denne ideen om vårt sterke bånd, trass i dens «mytiske» karakter? Da kunne vi begge få mer oppmerksomhet, som er hva vi vil, er det ikke? Så, er det egentlig noe galt i mytologisering?

M: Mytologiseringen av malerens prosess og maleriet som objekt sitter tydeligvis dypt. Mange har pekt på penselstrøket som vitne om kunstnerens hånd. I boken The Love of Painting bruker Isabelle Graw begrepet «vitalistisk fantasi» (vitalistic fantasies) om disse ideene. Denne fantasien er ifølge henne likevel forankret i noe reelt, ettersom dere kunstnere tydeligvis ofte har en opplevelse av at vi malerier så å si «maler oss selv» foran øynene deres, selv om det er dere som holder i penselen. Graw ser ut til å foretrekke å holde maler og maleri adskilt, men det kan jo hende at jeg bare må finne meg i at denne fantasien eksisterer og gå med på å bruke den til vårt begges beste, som dere foreslår.

AGB: Graw sier at denne vitalistiske fantasien ser maleriet som et autonomt objekt med en mystisk egen vilje og skaperevne, noe som ikke tar høyde for virkelighetens motsetninger og begrensninger. Det er jo til syvende og sist død materie kunstneren håndterer i produksjonen av et maleri, sier hun. Hva tenker du om det?

M: Spørsmålet deres får meg til å tenke på noe jeg var inne på under Kulturrådets konferanse, nettopp det å bli brukt instrumentelt; at det alltids er noen som ønsker å bruke meg til å fremme agendaer som ikke er mine egne. Det er klart at hele denne diskusjonen om den mystiske linken mellom dere som kunstnere og meg som kunstverk også kan ses på som instrumentell. Jeg forstår Graws innvendinger i den retning. Hun mener det mangler en negasjon i dette narrativet, og snakker om økonomiske og andre privilegier som dyrkes frem i en slik vitalistisk fantasi. Selvfølgelig kan hun ha sine egne baktanker for meg, man vet aldri. At dere i det hele tatt insisterer på å få meg til å snakke, er jo å bruke meg til noe jeg ikke var skapt for. Men siden jeg nå har ordet, vil jeg likevel bruke det.

Fenomenologen Maurice Merleau-Ponty har også noe å si om det her, om det er greit at jeg fortsetter?

AGB: Kjør på!

M: Merleau-Ponty mener kunsten er grunnleggende uskyldig. Og dessuten at kunstneren er den eneste som har privilegiet å betrakte noe uten å bedømme det. Han sammenligner maleren med skribenten og filosofen; fra dem forventer vi råd og meninger, sier han, men fra maleren gjør vi det ikke. Men selv om han legger mye vekt på kunstnerens kall, gir han ikke svar på hva dette kallet går ut på, eller dets mål, og heller ikke hva hemmeligheten bak denne mystiske verdien han tillegger oss malerier, består i.

AGB: Dette var noe Merleau-Ponty skrev på midten av 1900-tallet, det begynner å bli en stund siden. Hvordan mener du disse synspunktene står seg i dag?

M: Det spørsmålet kan lede meg ut på dypt vann, så det vil jeg helst ikke kommentere. Det er vel dessuten heller et spørsmål til kunstnere, det er dere Merleau-Ponty mener er i en privilegert posisjon til ikke å ha en mening, meg kaller han bare uskyldig, haha!

AGB: Vel, om vi tror på din uskyld, er vel også et spørsmål vi bør la ligge for nå. Men la oss grave litt dypere i dette maleri-mysteriet. Det er opplagt at ikke alle malerier tillegges denne mystiske kraften vi har diskutert. Har du noen mening om hva det er som skiller deg som et kunstnerisk viktig eller interessant maleri, fra dem som ikke er det?

M: Oj, det er et stort spørsmål! Jeg går ut fra at dere vet bedre enn å spørre meg om kunstneriske kriterier, der er det ikke mye å hente. Men jeg må si det var interessant å observere kunstnerens strev i prosessen med å male meg. Jeg har fundert på om det er noe i dette med «katastrofen» som filosofen Gilles Deleuze snakker om, og i hans ideer om kampen mot klisjeene som truer med å ta over.

AGB: Kan du forklare?

M: Jeg har moret meg med å høre på hans forelesninger om maleriet, for selv om jeg ikke alltid stoler helt på hans analyser, får han meg til å føle meg så betydningsfull! Han begynner med å forklare at det tomme lerretet slett ikke er tomt, men fylt opp av klisjeer. For i det hele tatt å kunne begynne å male, og for den saks skyld kunne fullføre maleriet, er det kunstnerens jobb å ødelegge disse klisjeene, sier han. Klisjeene kommer både utenfra og innenfra, fra kunstnerens eget hode, og på ulike måter: som frykt, fordommer, stereotypier, plattheter og andre uhumskheter; de fyller opp lerretet og er rett og slett i veien. Deleuze kaller det som skal til for å ødelegge dem, for en «katastrofe». Den må være kontrollert, for den kan også ta over maleriet og gjøre det til en grå smørje, men uten «katastrofen» vil maleriet aldri være noe annet enn en skoleøvelse. Denne prosessen kaller Deleuze «diagrammet». Det høres veldig strevsomt ut, jeg er glad det ikke er jeg som må slåss mot disse klisjeene!

AGB: Og så, da? Om vi forstår det riktig, må alt dette skje før maleriet i det hele tatt er påbegynt?

M: Ja! Det er det Deleuze sier. Vel, om kunstneren klarer å kjempe seg gjennom diagrammet og å gjennomføre en kontrollert katastrofe, kan maleriet begynne å ta form. Denne prosessen er en kraft som sveiper bort og omformer det figurative og det narrative, slik at noe mer grunnleggende kan manes frem. Deleuze snakker om tilstedeværelse fremfor representasjon. Han sier at usynlige krefter virker på former slik at de deformeres – og at kunstnerens rolle er å synliggjøre disse ved å fremstille formene i sin deformerte tilstand, ved hjelp av diagrammet. Men diagrammet kan feile, og det kan i alle tilfelle ikke defineres, ettersom det arter seg ulikt hos hver kunstner.

AGB: Og alt dette observerte du hos kunstneren som malte deg?

M: Haha, jamen det kan jo ikke jeg vite, siden dette er en prosess hos kunstneren, ikke i meg. Det er ikke jeg som maler meg selv, det har dere vel forstått. Det er det dere som gjør, og det er dere, som kunstnere, som høster både glede og lidelse for det. Jeg eksisterer bare, jeg, for alle dem som måtte ønske å møte meg og å lese hva de ønsker, inn i meg, om de heter Merleau-Ponty, Rancière, Graw, Deleuze eller Alt Går Bra – eller hva som helst annet.