Den Oslo-baserte australske kunstneren Kirsty Kross skal hvis verden tillater det, gjøre en performance på åpningsdagen av årets utgave av Høstutstillingen. Det hele finner sted på Kunstnernes Hus, i det grandiose trappepartiet (som antiklimatisk nok leder til et veldig lavt tak). Kross fremfører verket ikledd sin fargesprakende habitt, nemlig et kostyme inspirert av den vakre korallørreten.Tekst av Siri Borge.

Vi har prøvd å treffes over hele sommeren, men til og med over skjerm har dette vist seg å være overdrevent vanskelig for to travle damer. Når vi endelig kommer i prat, befinner Kross seg i studio i Myntgata i Oslo hvor hun forbereder seg til en nærstående utstilling i Vadsø, helt nord i Troms og Finnmark, og jeg befinner meg på kjøkkenet hjemme i Stavanger. Og i et etterlengtet pust i timeplanen for begge to, sitter vi nå ansikt til ansikt – eller skjerm til skjerm – og presenterer oss for hverandre. Møtet vårt er lagt til en lørdagskveld før vi begge skal ut på hver vår fest. Undertegnede har måttet avbryte ritualet med å påføre kveldens krigsmaling og stiller derfor med tung sminke på kun det ene øyet og en halvtom boks surøl i hånda. Kross er i en fargerik bluse, og basert på hennes visuelle uttrykk i kunsten, med fargesprakende og modige kostymer, overrasker det meg ikke. For eksempel den sjokkoransje og blå-prikkete kreasjonen inspirert av korallørreten nevnt innledningsvis.

Måneder av virtuelle møter til tross; dette blir nok en videooverføring med ustabile piksler og klønete forsinkelser. Likevel kan jeg kjenne to store, mørke øyne på meg. Kross’ har en markant tilstedeværelse, en trygghet i stemmen med utpreget australsk dialekt. Hun lar seg ikke stoppe av litt skurr på linja.

Kunstnernes Hus på åpningen av Høstutstillingen 2020. Foto: Jannik Abel.

Siri Borge: Først og fremst, hvorfor performance? Som kunstner har jeg en del erfaring med performance, og gjennom ymse kurs har jeg forstått det slik at det er en konsensus om at skal man lykkes som performancekunstner, så må man ha et nesten åndelig grunnfeste i fremføringen. Et element av je ne sais quoi (noe ubeskrivelig og udefinerbart; en såkalt x-faktor, red.anm.), og helst en åndelig eller spirituell tilnærmelse.

– That’s like some Abramovitch shit, nærmest kutter hun meg litt irritert av før jeg rekker å stille spørsmålet ferdig.

– Dette er grunnen til at jeg ikke liker beskrive meg selv som en performancekunstner, fortsetter hun.

– Det er vanskelig, men jeg har ingen ambisjoner om å falle inn i et slags guddommelig New Age-hull, så jeg gjør mitt ytterste for at det ikke skal bli slik. Jeg bare bruker denne kunstformen til å fortelle en historie som forhåpentligvis virker avvæpnende på både binære og patriarkalske strukturer. Humor er et godt redskap i så måte.

SB: Du hadde en performance i en kirke i 2018 hvor du kledde deg i det karakteristiske fiskekostymet ditt samt et tre meter langt slør, og holdt en slags preken mens organisten spilte abstrakt orgel – en personlig tolkning av «Guds lyd». Så jeg antok vel at du hadde et høyere kall.

Kunstnernes Hus på åpningen av Høstutstillingen 2020. Foto: Jannik Abel.
Jeg prøver nok heller å belyse narrativet vi har bygget vårt verdenssyn på – og det er i stor grad basert på kristendommens lære. Selv om verden i dag er veldig sekulær, så er kristendom ennå nøkkelen til å virkelig kunne forstå det vestlige verdensbildet. For meg handler det om å fortelle historier fra nye perspektiver, forsøke å utfordre disse sannhetene. Og dette har jeg for eksempel gjort ved å linke fisk til menneskeheten på en forhøyet måte som transcenderer fisk som kun mat- og inntektskilde.
Kirsty Kross, Falling Down the Staircase (2017). Performance om oppmerksomhets økonomi, økologiske katastrofer og oligarkenes fremvekst, på Kunstnernes Hus. Foto: Zane Cerpina.

KK: Min fars familie er religiøs og medlemmer i en kristen sekt som heter Syvendedags Adventistkirken, som man også finner her i Norge. Jeg vokste faktisk opp i et veldig fint miljø, men tidvis også skummelt da de tror at verden snart går under. Det er uansett en forskjell mellom å være religiøs og spirituell, og jeg var nok mer religiøs da jeg var barn – og jeg er blitt mer spirituell med årene, nå som voksen.

SB: Men det er allikevel ingen spiritualitet å spore i din kunstneriske praksis, overhodet?

KK: Vel, fisk som symbol har røtter i religion helt tilbake til sivilisasjoner fra før de gamle grekerne, og veldig mange kulturer og religioner bruker fisk som bilde på femininitet og fruktbarhet. Kristendommen, derimot, tok i bruk fisken som symbol, men strøk ut all feminin betydning og kraft av den.

Men tilbake til saken: Jeg prøver nok heller å belyse narrativet vi har bygget vårt verdenssyn på – og det er i stor grad basert på kristendommens lære. Selv om verden i dag er veldig sekulær, så er kristendom ennå nøkkelen til å virkelig kunne forstå det vestlige verdensbildet. For meg handler det om å fortelle historier fra nye perspektiver, forsøke å utfordre disse sannhetene. Og dette har jeg for eksempel gjort ved å linke fisk til menneskeheten på en forhøyet måte som transcenderer fisk som kun mat- og inntektskilde.

SB: Estetikken i dette fiskekostymet du bruker, gir meg assosiasjoner til japanske Yayoi Kusama, med sine polkadotter og sterke farger. Er du inspirert av hennes arbeider, eller?

En av Kross’ mange fiskekostymer, sterkt inspirert av det hun lagde som barn. Bildet er fra 2012 og del av hennes masterprosjekt i Berlin, et fotoessay kalt Lost and perhaps even possibly Found. Foto: Miguel Lopes.
Kirsty Kross, 12 år gammel, blir intervjuet av Simon Townsend’s Wonder World! Kross’ favorittprogram på den tiden. Bak er posteren hun vant en pris for. Konkurransen var landsdekkende og utlyst av Australian National Maritime Museum. Havriket har vært en viktig inspirasjon og del av Kross’ liv.

KK: Nei. Ikke i det hele tatt. Jeg er inspirert av korallørreten som lever i verdens største korallrev, Great Barrier Reef i Queensland i Australia. Faktisk er denne drakten basert på et kostyme jeg lagde da jeg var 12 år gammel til «The Queensland Day Parade», en liten parade med de andre elevene i klassen. Vi skulle ta utgangspunkt i noe lokalt, og dette fiskekostymet laget av papp ble mitt valg.

Når jeg ser på utviklingen av identiteten min, innser jeg hvor stor del fisk har vært av hele livet mitt. Like etter at jeg lagde dette første kostymet, deltok jeg også i en nasjonal plakatkonkurranse i anledning åpningen av Australian National Maritime Museum. Min mor ønsket ikke å sende inn bidraget mitt – hun mente sjansene for å vinne var så små at det trolig ikke var verdt kostnaden i porto. Etter en god del overtalelse sendte vi den inn – og jeg endte opp med å vinne hele greia, forteller Kross nokså stolt.

– Jeg ble fløyet ned til Sydney for å overvære åpningen av museet, møte kjendiser og berømte mennesker, og jeg ble intervjuet på favorittprogrammet mitt, Simon Townsend’s Wonder World! Motivet på plakaten var et maleri av en kurv med fisk i, og under intervjuet husker jeg at jeg sa «I like fish. I like looking at them. I like eating them. Especially the fish at the Great Barrier Reef.»

SB: Ja, slike opplevelser definerer en! Og dette kostymet; jeg aner noen VALIE EXPORT-vibber (østerriksk kunstner f. 1940 som Waltraud Lehner; kjent for sterkt feministiske performancer og Body Art fra 1960-tallet av, red.anm.) Denne konkrete blottleggelsen av en spesifikk seksualisert kvinnelig kroppsdel …

KK: Eh, jeg laget kostymet da jeg var 12 …

SB: MED PUPPEN UTE?!

KK: Nei, haha! Ikke med puppen ute, herregud. Det kom senere, gjennom bandet Team Plastique som jeg var med i. Men ja, puppene mine var mye på vift på konserter i løpet av de 10 årene vi holdt på. Dette var faktisk inngangsporten min til kunst. Jeg studerte kunsthistorie og underviste på videregående skole da jeg var veldig ung, og begynte i bandet for å lette på trykket fra den tørre hverdagen som kunstlærer. Så tok vi turen til Berlin hvor bandet faktisk gjorde det veldig godt! Mye bedre enn i Australia.

SB: Men så har du studert kunst også?

KK: Ja, jeg kom inn på et godt masterprogram i Berlin. Faktisk, da jeg begynte å studere der, så jobbet de hardt for at jeg skulle slutte å ha puppene ute, for at jeg ikke skulle lene meg for mye på dette grepet. Jeg var mer trashy før universitetet, så jeg har nok tatt noe til etterretning. Men jeg liker godt ideen om å dekke til hele kroppen min og ha bare én pupp ute. Og jeg vil også gjerne ha muligheten til å ha begge ute, hvis jeg ønsker det. Første gang jeg hadde på meg dette fiskekostymet offentlig, var på en kunstmesse i Stockholm. Da hadde jeg begge puppene ute, og jeg kunne høre svenskene gispe og oie seg. Det var rett og slett for mye. Kostymet hadde klaffer over puppene, så jeg begynte å prøve meg med å ha én ute, og da var det helt i orden. Men det er annerledes fra land til land.

Kirsty Kross’ med sitt tidligere band, Team Plastique (2001–2011). Dette er fra en opptreden for i forbindelse med 1. mai 2009, for SO36 i Kreuzberg-området i Berlin. Foto: Miguel Lopes.

SB: Så én pupp er kunst, to pupper er porno? Vel, tydeligvis så funker det veldig bra for deg.

KK: Ja, i Skandinavia er ett bryst innenfor feminisme, to er pornografisk. Jeg kan rangere hvert lands holdninger mot kvinner basert på hvor mange bryster man kan vise. I Australia ville to bryst være passende. I Tyskland vil jeg si én, men i Berlin vil jeg si to. Jeg diskuterte dette med en italiener en gang, og han sa at: «No. In Italy, you need four. You need two girls, and you need a lot of tits to get their attention.»

Vi ler begge høyt av dette, med skingrende feedback fra kjipe innebygde laptop-høyttalere.

SB: Humor står veldig sentralt i ditt kunstneriske virke. Hvilke tanker har du gjort deg rundt det?

KK: Vel, australiere har en tendens til å håndtere det meste gjennom humor, faktisk. Det finnes en teori om at det stammer tilbake til da landet var en straffekoloni, og at fangene fikk litt bedre behandling hvis de var morsomme. Noe som fortsatt er en greie i Australia med enkelte straffedømte.

Kross er engasjert, og det er tydelig at vi er inne på noe essensielt.

KK: Teoretikeren Timothy Morton mener mye om det antropocene og skriver grovt gjengitt at vi mennesker burde slutte å kjefte og klandre hverandre for klimakrisen og heller få hverandre til å le i denne mørke tragedien. Han mener at humor reduserer sosiale barrierer og samtidig åpner for følelser som sorg og depresjon og litt mer vidsyn utover oss selv.

Foto: Jannik Abel.

Folk har ofte sagt til meg at de både har ledd og grått mens de har sett arbeidene mine, at de virkelig har følt noe. Arbeider om klimakrisen kan lett bli tørt, depressivt og angstskapende, og jeg tror at å bruke humor kan være en måte å «forføre» tilskueren. Det blir et slags verktøy for å «shake up shit», og for å holde tilskuerens oppmerksomhet på tunge problemstillinger.

SB: Men denne performancen din, den skal ta form i trappene på Kunstnernes Hus?

KK: Jeg har en bucket list med steder jeg ønsker å holde performance før jeg dør, steder jeg vil overvinne. Og jeg synes at trappen i Kunstnernes Hus er veldig merkelig. Det er denne storartede trappen som leder til et veldig lavt tak.

SB: Antiklimatisk, rett og slett?

KK: Ja, også selve plasseringen av trappen, sentrert i arkitekturen, tapper selve bygget for energi. Det er noe elitistisk med denne grandiose trappen. Og jeg har en arbeiderklassebakgrunn, så jeg er utrolig lite interessert i elitistisk kunst. Vi lever i en travel tid hvor folk har et veldig begrenset oppmerksomhetsspenn, så jeg fokuserer på at arbeidene mine skal være interessante og fengende, og ikke for «tappende». Som en regel vet jeg at når unger og gale mennesker synes arbeidet mitt er interessant, ja, da har jeg gjort noe rett. Barn har ingen filter. Og jeg har sett mange kunstnere prøve å erobre trappen uten suksess. Så jeg tenker: «Right, I’m gonna take on that bitch.»

SB: Du har allerede hatt en performance der selv?

KK: Ja, en gang før, og da var jeg veldig nervøs på forhånd. Det er så lett å falle! Og jeg hadde selvfølgelig et uhell i begynnelsen av showet, hvor jeg falt og trillet ned trappen i fiskekostymet mitt, på en stor madrass i gull, og på vei ned dro jeg med meg en stor industrilampe som nær startet en brann. Det føltes som om alt gikk veldig sakte. Idet jeg trillet nedover, tenkte jeg: «This is gonna be great!» – mens publikum var i sjokk. For det er i det uventede at det virkelig interessante oppstår. Jeg tror nok at dette er det beste verket jeg noen gang har gjort, og publikum elsket det.

SB: Noe å leve opp til ved neste performance, altså!

Kross rynker øyenbrynene og blir alvorlig.

KK: I denne omgang må jeg deale med 2020, og 2020 has been a real bitch. Så jeg må virkelig være forsiktig med denne trappen. Jeg er litt redd, men jeg skal finne ut av det. Dette går bra. Håper jeg.