Nesoddparkens nye kunsthall gir en rik presentasjon av kunstnerskapet til 80-års jubilanten Nils Aasland. Han fortjener et festskriv.Tekst av Ellef Prestsæter.

Installasjonsbilde fra Nils Aasland Revisited, Nesoddparken kunsthall.

Idet jeg går inn døra til den nyetablerte og korona-stengte kunsthallen på Nesodden, i følge med kunstneren Nils Aasland og kurator Marianne Gathe, snubler jeg nesten i en langstrakt treskulptur som ligner et verktøy for en type landbruk som ennå ikke er oppfunnet. Poenget er likevel ikke hva skulpturen forestiller, men den finstemte komposisjonen som oppstår i møtet mellom treets egne, kurvede former og kunstnerens mer rettvinklede videreutviklinger.

«Kapp greina når du ser den.» Jeg har setningen i bakhodet på grunn av Asger Jorn. I essayet «En broget kvist» (1949) kritiserte han det han oppfattet som samtidens åndsfattige og feilslåtte funksjonalisme med utgangspunkt i ideen om at naturen gror sin egen viltvoksende funksjonalisme. I treskjærertradisjonen som fortsatt ble holdt i hevd på de skandinaviske bygdene, visste man å utnytte dette. Når du på vei gjennom skogen kommer over en grein som har vokst slik at den egner seg perfekt til et bestemt formål (en knagg, en gaffel, en knekt, en krakk og så videre), er det best å kappe den med det samme, for slike heldige assosiasjoner kommer glimtvis, og dessuten: Kommer du noensinne til å finne igjen greina om du ikke kapper den nå? 

Nils Aasland: Brytninger og brudd (ca. 1990). Installasjonsbilde fra Nils Aasland Revisited, Nesoddparken kunsthall.

Formuleringen, som ifølge Jorn er et svensk ordtak, kan stå som motto for store deler av Nils Aaslands kunstnerskap, slik det blir foldet ut i den retrospektive utstillingen på Nesodden i anledning hans 80-årsdag. Treskjærerens aksjonsfelt er riktignok utvidet, og like gjerne som i skogen, inntreffer de lykkelige sammentreffene av menneskelig intuisjon og materialbåren konstruktivisme i trelasthandelen eller avdelingen for kasserte tremøbler. Her finner du derfor «vedkubben som ville bli skulptur» og bare trengte litt hjelp på veien, et helt alfabet av former avdekket i en billig OSB-plate, og en grafisk virksomhet der «trykkplate» nærmest er å regne som en eufemisme for «to-tom-fire-tom». 

Dette er, kort sagt, en slags bondekonstruktivisme, en hjemmesnekret modernisme. Jeg håper det er åpenbart at disse betegnelsene er ment som honnørord. Verkene synes ofte å springe ut av en idé eller et innfall, men de blir aldri egentlig konseptuelle, for ideen har alltid å gjøre med et bestemt grep eller konstruktivt prinsipp i møte med et konkret materiale. Kan man skjære ut små firkantede felter i en treplate og «brette» dem ut, slik at de etterlater seg et negativt rom og danner et tilsvarende positivt rom på den andre siden av bretten? Det viser det seg at man kan, og resultatet ser ut som vingeslag. Gjentatt blir det en flokk i flukt. I et av utstillingens aller fineste arbeider, et hvitmalt relieff (Brytninger og brudd, ca. 1990), er et lignende grep repetert i tette, horisontale bånd der vekslingen mellom to tilstander – relieffets positive eller negative rom – gir en like rigid som levende demonstrasjon av «digitalt» håndarbeid. Jeg har oppriktig talt aldri sett maken. Det er overveldende å oppdage et så sterkt kunstnerskap jeg ikke egentlig kjente til, og det er rørende å se hvordan en følsomhet har fått utfolde seg med en slik konsekvens gjennom mange år.

Verkene synes ofte å springe ut av en idé eller et innfall, men de blir aldri egentlig konseptuelle, for ideen har alltid å gjøre med et bestemt grep eller konstruktivt prinsipp i møte med et konkret materiale.
Nils Aasland: Eksistensens pris (1985).
Nils Aasland: Brudd i blå vegg (1981).

Entusiastisk korrektiv

Da vi gikk inn i utstillingen, understrekte Aasland hvor viktig det var at den var kuratert. Selv ville han nemlig vært fristet til å vise fram altfor mye. Sant å si er det vanskelig å se for seg at utstillingen kunne rommet flere arbeider. De fyller både gulv og vegger i kunsthallens midlertidige kontainerbygg. I tillegg er et stort antall arbeider installert i Nesoddparkens eldre bygninger. Å ikke se skogen for bare trær, er det noe som heter, og det motsatte er vel ikke stort bedre. Men snarere enn å ergre meg over at dette ikke er optimale visningsforhold for et livsverk av dette kaliberet, føler jeg meg privilegert som får sjansen til å se så mye. Verkene overskygger utstillingen, om jeg kan si det sånn, og det er jo bra – tenk om det var omvendt! Presentasjonen er sympatisk og kler den suverene ydmykheten arbeidene demonstrerer.

Nils Aasland: Noe dyrisk 1 (ca. 1987).
Om du synes at denne anmeldelsen er skrevet med litt vel mye luft på stemmen, ber jeg deg tenke på den som et aldri så lite, men i alle fall begeistret, korrektiv. Kunstnerskapet fortjener det. 
Grafikk og skulpturelle trykkblokker. Installasjonsbilde fra Nils Aasland Revisited, Nesoddparken kunsthall.

I katalogen Et kunstnerliv, som er redigert av Dag Solhjell og utgitt i anledning utstillingen (1), finner jeg noen av de samme kvalitetene i Aaslands tilforlatelige fremstilling av sitt arbeid opp gjennom årene. Men etter å ha opplevd overskuddet i Nesodden kunsthall, er det nedstemmende å se hvor lite kritikerkollegaene som kommer til orde, har å si om kunsten. Den entusiasmen som hos Aasland er nedfelt i hvert eneste hugg med meiselen, er fraværende i katalogtekstene. Jeg hadde aldri trodd jeg skulle si dette om noen katalog, og Aasland selv er muligens likeglad, men jeg skulle ønske at den hadde mer av festskriftet i seg. Om du synes at denne anmeldelsen er skrevet med litt vel mye luft på stemmen, ber jeg deg tenke på den som et aldri så lite, men i alle fall begeistret, korrektiv. Kunstnerskapet fortjener det. 

Dette er noe av det jeg opplevde i Nesoddparken mandag 30. april 2020: De eldste arbeidene er grafikk fra 70-tallet. Utstilt sammen med trykkene er noen skulpturelle treblokker med utskjæringer foran og bak, oppå og på sidene. Avtrykk av sidene til et slikt trestykke danner til sammen ett bilde på papiret (de trykkes enten oppå hverandre eller legges ut i et puslespill). Store deler av utstillingen utspiller seg i dette skjæringspunktet mellom treskulptur og todimensjonalt bilde. 

En rekke små treskulpturer er plassert på hver sin lille hylle. Et par av hyllene er tomme. Verkene er solgt, og det er ikke vanskelig å forstå hvorfor. Det er ikke ofte jeg anmelder utstillinger der skribenthonoraret er tilstrekkelig til å kjøpe seg et lite mesterverk av en skulptur. Man kan gjerne se dem som utkast til større skulpturer, men først og fremst er de klenodier, små monumenter over den følsomheten som evner å kappe greina i rette øyeblikk og det håndlaget som vet å drive emnet til sin ytterste, eller innerste, fullkommenhet, ispedd et element av motstand som sørger for at det hele ikke blir for harmonisk. Det ville ha vært både unaturlig og ukunstnerisk. 

Nils Aasland: Puslespill i eik (2011).

Den samme likefremme suvereniteten preger spiralstykkene i finer. De er like harde og uangripelige som en Brancusi, og derfor er det så overraskende når det plutselig åpner seg en helt annen verden i noen relieffer som rett og slett er uhyggelige. Bildene, som forestiller oppspente skinnfeller, er utstyrt med klør og tenner og har i seg noe av den samme primitive ekspresjonismen som trykkene. Når jeg blar gjennom mobilbildene mine fra utstillingen, er det disse fryktinngytende arbeidene som gjør størst inntrykk. Heldigvis finner de et motstykke i et par usigelig vakre, lyseblå relieffer, der det repetitive arbeidet med huggjern skaper en mosaikk-aktig effekt. De framstår som ikoner, tilhørende en kult som muligens finnes et sted her på Nesoddlandet, og som vi en dag kan komme til å trenge.   

Siden utstillingen er stengt for publikum, er det fristende å henfalle til imaginære installasjoner av denne typen. Mens jeg gjerne skulle hatt en av de små skulpturene på peishylla, er jeg glad for å ha bildebeistene på trygg avstand, men det ville ikke overraske meg om de dukket opp på en gruppeutstilling med seksti år yngre kunstnere. Brudd i blå vegg (1981), der en bemalt treplate brytes opp i en nydelig, dynamisk komposisjon som beveger seg ut i rommet, burde på sin side installeres på Nasjonalmuseet.

Utenfor kunsthallen står Aaslands Puslespill i eik (2011) som et bestandig (og for anledningen nyvasket) ankerfeste for den fabelaktige, temporære skulpturparken Wildlife (2017–2020), som nå er inne i sin siste sesong, eksponert for vær og vind, plante- og dyreliv. Virus og, må vi tro. I dag er kunsten utsatt, enten den står ute eller inne. Vi er i ferd å sage over greina vi sitter på. Men inntil videre er skulpturparken åpen for alle, og i skrivende stund går det fortsatt an å se arbeidene til Aasland gjennom vinduene til kunsthallen. Grip sjansen mens du har den.

  1.  Solhjell, Dag (2020), red. Et kunstnerliv: Nils Aasland. Nesoddtangen: Nesodden kunst- og kulturnæringssenter. Boken inkluderer tekster av Dag Solhjell, Nils Aasland, Arild Drolsum, Katrine Geard, Lars Elton, Mona Gjessing og Marianne Gathe.