Kunstnergruppa bak prosjektet «Skaus», Håvard Sagen, Mari Kolbeinson og Markus Bråten, har villet lage en plattform som både er vert og okkupant, og skape møtepunkter mellom steder, kunstnere og publikum. Det har blitt løst gjennom å bygge temporære visningsrom i form av brakker i tre. Disse brakkene opptrer på to forskjellige steder rent geografisk: Det ene tilholdsstedet er inne i utstillingslokalene på Rogaland Kunstsenter (RKS), det andre en 20 minutters gåtur fra kunstsenteret til Tou Scene, en multidisiplinær kulturarena som huser blant annet Stavangers kommunale atelierer for billedkunstnere. Her er brakken oppført på ventetomten utenfor hvor en privat utbygger skal bygge nye leiligheter med sjøutsikt.
Stafettpinne
Selve utstillingene har tatt form som en annerledes og noe komplisert struktur der en rekke kunstnere over en lengre periode «arver» utstillingslokalet med forrige deltakers verk fortsatt installert. Påfølgende kunstner står fritt til å endre, inkorporere eller fjerne verk fra sin forgjenger. Til sammen åtte inviterte kunstnere skal stille ut fra februar til mai. Prosjektet er delt inn i fire faser, og i løpet av utstillingsperioden utvikler formatet seg altså fra separatutstilling i fase én, duoutstilling i fase to, og i fase tre og fire tar det form som gruppeutstillinger. Min beskuelse av prosjektet er i fase to. I prosjektets føringer ligger også en stedsspesifikk tilnærming, men som samtidig åpner for stor frihet til å kunne gjøre hvert enkelt prosjekt samtidsaktuelt – og dernest tidsspesifikt, noe som endrer rammene både for videre produksjon, men også for hvordan man som tilskuer opplever prosjektet. Også forfallet av brakken som står utendørs i vestlandsvær vil muligens endre forholdene for videre produksjon. Det meget organiske prosjektet passer egentlig godt inn i dagens noe spesielle klima, hvor de fleste kunstnere (og andre) må forholde seg til et samfunn i konstant endring grunnet pandemien.