Ingenting er hottere enn bøker! Tekst av Bjørn Hatterud.

Fra Nurse With Wounds Chance Meeting on a Dissection Table of a Sewing Machine and an Umbrella (1979). LP-­omslag med collage av Steven Peter Stapleton. Utgitt av United Dairies. © Steven Peter Stapleton.

Leiligheten min er rene utryddelsesleiren for støvallergikere, en interiørdesignmessig misære, en endeløs opphoping av papir. De som sier at kunnskap er en byrde som er lett å bære, har aldri båret flytte­lass for sånne som meg. Det er en syltynn grense mellom samling og søppeldynge – og der på midten omtrent har du meg.

Jeg roter litt i haugen min, og plutselig har jeg en bok om norsk mopedhistorie i den ene hånda og en om den svenske moped­historien i den andre. Jeg har en bok om svenske tråbiler for voksne her et sted også, den er sikkert plassert ved siden av praktverket om norske busskarosserifabrikker. Den lille boka om østtysk bilimports historie er vel antageligvis plassert sammen med den om østtyske interiører. Historieverket om østtysk pønk står derimot ved oversikts­verket over kristen popmusikk, tror jeg. (Eller satte jeg den om kristen popmusikk ved siden av boka om framstillinga av Jesus i filmer?) Helt sikker er jeg på at Kjærlighetens formørkelse. Homoseksualitet og parnerskapsloven (Tångberg, Arvid., red. Oslo: REX forlag, red.anm.), den kristne essayboka fra 1994 om hvordan homofili er satans verk, står ved siden av The Book of the Law av Aleister Crowley, originalt utgitt nøyaktig 90 år tidligere.

Jeg har en bok om svenske tråbiler for voksne her et sted også, den er sikkert plassert ved siden av praktverket om norske busskarosserifabrikker.
Eric Croes, Cadavre exquis, babouin vert (2016). Glasert keramikk, ca. 24 × 52,5 × 28 cm. Foto: Hugard & Vanoverschelde. © Eric Croes; Sorry We’re Closed i Brussel.

De andre bøkene om homoseksualitet står sammen med litteratur om BDSM (bondage & discipline; dominance & submission; sadism & masochism; ofte kalt sadomasochisme, red.anm.) og feminisme, med unntak av de biografiske homobøkene, som står sammen med andre biografier. I biografihaugen finner du også klassikere som Anna i ødemarka (Grønoset, D.; Aschehoug, 1972) og Anders fra Underdalen (Møller, A.; Lutherstiftelsen, 1973). Sistnevnte handler om Margit Sandemos pappa, som kanskje var uekte barn av Bjørnstjerne Bjørnson, og helt sikkert en dedikert nazist under krigen. Selvbiografien til dattera Margit, Livsglede (Aschehoug, 2011), anbefales forresten også på det varmeste!

André Breton, Marcel Duhamel, Max Morise & Yves Tanguy, Cadavre exquis (1926). Fargeblyanter og blyant på papir, ca. 24,4 × 29,8 cm. Tilhører Ira Drukier (Class of 1966) & Gale Drukier. Gjengitt med tillatelse fra Herbert F. Johnson Museum of Art (Cornell University).

Hva skal du med så mange bøker, spør enkelte som er innom meg på besøk. Et svar på spørsmålet får de aldri, for slike bokhatende mennesker kutter jeg tvert fra omgangskretsen. Mennesker som ikke liker bøker har noe grunnleggende mistenkelig over seg. De skjuler noe skummelt. Litt som med menn med lang frakk med bare legger og sikkel i munnvikene.

Mennesker som ikke liker bøker har noe grunnleggende mistenkelig over seg.

Bøker om annet enn kunst

For ordens skyld: Dersom du er dyslektiker så forstår jeg godt at du ikke har gode følelser knyttet til det å lese bøker. Men med dagens endeløse tilbud av lydbøker, podkaster, opplesningsprogrammer og foredragsvideoer på YouTube er det ikke lenger noen unnskyldning for å ikke oppsøke ny tekst. Er du døvblind, sier du? Lær deg punktskrift, for pokker! Lesing er til for alle! Jeg har i en tidligere utgave av dette magasinet skrevet om kunstbøkene mine (se «Et rom uten vegger», Billedkunst nr. 2 2018, s.177–180). Dette er en forferdelig ansamling publikasjoner som sikkert veier et tonn eller to. Denne gangen skal jeg skrive om det å lese andre bøker, bøker som ikke er kunstbøker. Jeg har dessverre noen kubikkmeter av slike også. Jeg liker å kjøpe bøker i lokale små bokhandlere, i tikroners­ kasser på bibliotek, på loppemarked, hos skraphandlere, fra småforlag, lokalhistorielag eller sekteriske nett­steder. Steder man finner obskure ting om de merkeligste tema, samt ekstra midd og husstøv for en billig penge. For meg er disse bøkene gull verdt, en kilde til stadig inspirasjon og ideer.

Er du døvblind, sier du? Lær deg punktskrift, for pokker!
Koren Christofides, Arachne Turned into a Spider (2014). Steingods og blandede teknikker, ca. 23 × 43 × 29 cm. © Koren Christofides; Gallery IMA i Seattle.

Men hvorfor skal man bruke tid og plass på bøker – i flertall? Og ikke minst, hvorfor skal kunstnere bruke tid og plass på bøker som handler om noe annet enn kunst? Svaret er komplekst, og jeg vil skissere to mulige tilnærminger her. Den første tar utgangspunkt i kunstnerens rolle i samfunnsliv, kultur og fortolkning. Den andre handler om kreativitet og originalitet. Den første tar utgangspunkt i interak­sjonen med verden rundt deg; den andre tar utgangspunkt i hjernen din.

Tepper av forståelse

Vi lever alle i hver vår komplekse vevnad av referanser, fragmenter av fortid, gjenstander, sosiale regler, konnotasjoner og språk. La oss kalle dette vevde teppet for vår livsverden, forståelseshorisont eller kulturelle plattform. Inn i vevnaden vår legger vi stadig nye tråder. Å lese er kanskje den mest effektive måten å flette flere tråder inn i våre respektive og ulike tepper av forståelse. Når vi vever inn flere tråder i vevnaden vil den – og vi – forandre karakter. Med litt hell blir man modnere med årene, til og med klokere, mer vidsynt og tvisynt. Med god kultivering vil teppet forandre form og struktur. Det kan strekke seg utover et stadig større område, eller det kan bli vevd tettere og hardere. Du kan selv velge om du vil veve din vevnad med et lite tett område av kunnskaper og referanser, eller vidt utover i et mer grovmasket flettverk som favner et stadig større område.

Å lete opp tekster som bekrefter ens verdensbilde eller passer med ens eksisterende interesser, føles gjerne mest behagelig. Da blir også veven fast og fin, men samtidig temmelig begrenset i utstrekning. I ytterste konsekvens leter man etter – og finner – tekster som bare bekrefter det man tror man vet fra før. Fiender forblir fiender. Fordom­mer forblir uforandret. Skitt forblir skitt.Verden snevrer seg sakte inn til en bitteliten vevnad, veldig tett vevd, rund og dyp – som en navle.

Bredt og mangfoldig

Alle bør, slik jeg ser det, lete opp og lese tekster fra et bredest mulig område. Samtiden byr på litt for mange skråsikre fagidioter, folk som har lest seg blinde på en smal tilnærming til ett snevert felt av virkeligheten. Snevre felt og smale forståelseshorisonter gir grobunn for dårlig kommunikasjon. Manglende evne til å forstå ambivalens og mangfold leder til ekstremisme.

De siste årene har det vært mye oppmerksomhet rundt ekkokamre i sosiale medier, som avler fram harde fronter og hat. Donald Trump ble valgt på den måten, dammit! Lesning av tekst fra mange felt, med forskjellige innfallsvinkler, er den sikreste måten å slå hull i ekkokamre. Og hindre intellektuell innavl.

For samtidskunstnere er det ekstra viktig å sette seg inn i en mengde ulike felt, teorier, fortellinger, historier, referanser og verdens­bilder. Samtidskunst har alltid hatt en rolle som samtalestarter, fokus­punkt, materiale for diskusjon, fortolkning og dialog. I en tid der frontene er harde og viljen til dialog mellom meningsmotsetninger er liten, har kunsten en særskilt god mulighet for å sette i gang samtalen. Samtids­kunst handler dypest sett om å kommunisere. En kunstner som ikke har noe hen vil formidle, vise fram, forstå eller problematisere, sliter. Evne til kommunikasjon fordrer trening i å se verden fra flest mulige sider.

Kunsthistorien viser oss kunstens rolle som det som avbilder, fortolker, formidler, utfordrer og dytter resten av kulturen et hakk videre. Å lese bredt og mangfoldig er den beste måten for en kunstner å øve opp evnen til analyse og kommunikasjon. Ved bred lesning vil blikket bli øvet, sansene skjerpet, fokuset bredere, og verkene mer spennende.

Mener jeg med dette å si at kunstneren har et samfunnsan­svar? Nei, ikke nødvendigvis. Kunstneren har ikke ansvar for noe annet enn å lage kunst, instrumentell kunst er sjelden noe moro. Samtidig har kunsten en rolle og funksjon i samfunnet uansett om det er intendert eller ikke. Det som blir produsert blir sett, hørt, lest og omtalt. Derfor har kunst konsekvenser. Det ligger ikke et ansvar i dette, men det ligger en mulighet til å forandre verden litt. Dette er noe som driver mange kunstnere, som får dem opp om morgenen.

Det er lov å ha det moro som kunstner. Men  selv da bør man lese bøker!

Symaskinen, paraplyen og disseksjonsbordet

Men la oss senke blikket litt, fra samfunn og samtid ned til kunstneren. Alt trenger ikke være så jævla politisk korrekt eller pedagogisk forsvar­lig alltid heller. Noen av de mest interessante kunstnerne jeg kjenner til er uttalt ikke­ politiske. Noe som selvsagt ikke forhindrer dem fra å lage verk som leses inn i tida vi lever i, og sees som kommentarer til samtida.

Det er lov å ha det moro som kunstner. Men  selv da bør man lese bøker! Skal man komme opp med spennende  ideer, må man gi hjernen påfyll først. Kreativitet er ofte omtalt  som det å sette sammen gjenstander, tanker, konsepter, ideer eller sosiale settinger på ny måte. Det nye oppstår når man lager en uvant kombinasjon av  eksisterende fenomener eller ideer. Comte de Lautréamonts diktbok Les Chants de Maldoror (1868–1869) er berømt på grunn av en verselinje der en ung gutt omtales som «like vakker  som et sjansetreff mellom en symaskin og en paraply på et disseksjonsbord» (min oversettelse).  Surrealismens far, André Breton, siterte verselinjen av de Lautréamont flittig når han skulle beskrive  kunstretningen han er kjent for. Da det britiske indus­tribandet Nurse With Wound (NWW) i 1979 skulle navngi  sin første og epokegjørende industrielle debutplate, ble nettopp denne verselinjen valgt som tittel på skiva. Utgivelsen  var en salig blanding av samples, jammer på akustiske instrumenter, elektronisk støy og metall. Skiva er fremdeles radikal  i sin miks av vante lyder satt sammen på uvante måter. Det er slike sjansetreff som gir nye ideer. Men da må man jo først  skaffe seg ideene om symaskinen, paraplyen og disseksjonsbordet. 

Alt trenger ikke være så jævla politisk korrekt eller pedagogisk forsvar­lig alltid heller. Noen av de mest interessante kunstnerne jeg kjenner til er uttalt ikke­ politiske.

Det uinteressante er interessant

Jeg har vært mye på legekontoret gjennom årene. Der kaster jeg meg over det jeg finner av uinteressant og ukurant lesestoff. De har av en eller annen grunn alltid bladet Jakt & Fiske. Jeg har aldri jaktet i hele mitt liv. Den ene gangen jeg fisket, stod jeg i steikende sol, med brummende motorbåter rundt meg, mellom Helgøy­ brua og land i Nessundet. Vannet var varmt og dødt. Den nærmeste fisken lå i frysedisken på Joker’n på andre siden av veien.

Men jeg leser Jakt & Fiske, traktorblader, menighetsblader, medlemsblader i obskure foreninger og lokalaviser. På samme måten, og av samme årsak som jeg leser mine obskure bøker. Jeg gjør det for å fylle hjernen med alle disse tankene jeg ikke trodde jeg trengte, men som sammen skaper fruktbare bilder og nye ideer. Jeg sier ikke at jeg er noe voldsomt til forbilde når jeg gjør dette, men jeg skryter litt av det fordi min karaktersvakhet og mine perverterte tilbøyeligheter for en gangs skyld leder til noe godt.

John Waters, regissøren som ga verden filmen Pink Flamingos (1972), der den 150­ kilos drag queenen Divine spiste hundebæsj, og Polyester (1981), verdens første luktefilm og der salen ble fylt av eimen av spy og promp, er også kjent som en fanatisk boksamler. Bøker er en minst like stor perversjon for ham som for meg. Waters blir gjerne sitert på noe jeg selv også har forsøkt å leve etter: «We need to make books cool again. If you go home with somebody and they don’t have books, don’t fuck them.»

Egentlig er Waters­ sitatet en helt unødvendig rettesnor, når jeg tenker etter, for ingenting er hottere enn bøker!