Jeg ser en by som åpner seg, jeg ser en mengde med folk der nede 23.01.2024

En av mine absolutte favoritting med Oslo er å kjøre inn til sentrum fra Mosseveien: forbi Middelalderparken, inn mot Bjørvika for å så ende opp ved Bussterminalen, surre rundt der, prøve å finne riktig avkjøring for å komme seg videre. Aller helst bør dette foregå en sensommerkveld, og som i Joachim Triers Oslo, 31. august, bør man spille a-has I’ve Been Losing You (1986) idet hovedstadens nye, blankpussede fasade materialiserer seg, side om side med evige byggeplasser. Er man heldig, kjører man forbi en gammel venn på en uteservering utenfor sentrumsgryta, da rekker man gjerne bare å vinke så vidt, men det gir likevel en fin følelse av å høre til, og av å komme hjem.

– Jeg velger å tro at man i Norge ikke egentlig skjønte konsekvensene av å la markedskreftene løpe løpsk under dereguleringen av boligmarkedet på 80-tallet, sier kunstner Ina Hagen.

 Vi treffes en bløt og kjølig mandagsettermiddag i hennes studio i Myntgata. Det ser ikke ut som bygningen fra slutten av 1800-tallet har fulgt med i tiden. Den er fri for glassvegger og åpne landskap, og føles deilig forlatt og rolig, sånn som byggene kunstnere holder til i, gjerne gjør. Snart skal den bli skole. I desember må kunstnerne ut, i likhet med de som jobber ved Ila pensjonat på Alexander Kiellands plass. Når det skjer går to av byens kommunale ateliertilbud tapt, og hele 160 kunstnere mister arbeidsrommene sine.

– Stat og kommune kan gjøre mye mer for å sikre at alle ikke bare har et sted å bo og et sted å arbeide, med også at disse stedene har verdige og trygge rammer for det man skal gjøre, sier Hagen.

Selv har jeg lenge hatt en følelse av at hjembyen min ikke er et sted som eksisterer for meg, men heller tilfredsstiller behovene til en rikere del av befolkningen. Kunstnerundersøkelsen 2019 viste at rundt en tredjedel av norske kunstneres økonomi er under lavinntektsgrensen, og én av fire oppga at de klarte seg fordi de hadde nedbetalt boliggjeld eller har sikkerhet i annen kapital.

Det er ikke helt urimelig å se for seg at disse økonomiske utsiktene får potensielle kunstnere uten økonomisk sikkerhetsnett til å velge andre veier. Å ha et sted å bo er et av de grunnleggende behovene i livet, kanskje er det et åpenbart faktum, jeg vil bare nevne det likevel.

Når vi vet hva man har fått til ved kollektiv organisering før, vet vi at det kan gjøres igjen

Hagen er blant initiativtakerne til Kunstnerboligforeningen som har røtter hos UKS (Unge Kunstneres Samfund) og arkitektkontoret Fragment. Den jobber for å opprette nye kunstnerboliger i de største norske byene, for å kunne tilby leieboliger til en yrkesgruppe med lav kjøpekraft, og med det senke terskelen for hvem som kan ta del i norsk kunstliv på sikt. Den er som et lite hvisk fra en annen tid, en mer vennlig og optimistisk tid enn vår egen.

Jeg ble først introdusert for prosjektet for noen år siden i Bergen da daværende UKS-styreleder, Ruben Steinum, forklarte at prosjektet skulle tilby en leie til 60 prosent av markedsverdien i tillegg til solide rettigheter for leietakerne. Jeg husker en viss motstand blant de av oss som hadde møtt opp den kvelden, en følelse av at dette aldri kommer til å skje.

– Likevel, det har latt seg gjennomføre før, forteller Hagen.

Trolltun på Bøler i Oslo består av 32 boliger for kunstnere, og er et vakkert stykke kunstpolitisk arbeid signert Unge Kunstneres Boligbyggelag (UKB). Tunet stod ferdig i 1959. Omtrent samtidig flyttet mine egne besteforeldre – i en begeistret etterkrigsiver – fra en trang 30-talls hybelleilighet til romslig tomannsbolig med spisestue, mengder av lys, frukttrær i hagen. Der fikk de fire barn og nøt den generelle fornemmelsen av muligheter og framgang. UKB fikk tomten på Bøler gratis fra kommunen mot at kunstnerne som flyttet inn, donerte kunstverk til Oslo kommunes kunstsamling. Igjen, en mer vennlig tid.

I dag vet vi at de fleste fagorganiserte norske kunstnere bor i byen. Det er også i byene vi finner den største konsentrasjonen av visningsrom, kunsthøyskoler og fagmiljøer. Kunstnerboligforeningen ønsker å sikre at kollegiale og sosiale fellesskap i byene kan bestå, i et yrke hvor man gjerne lever isolerte og konkurransepregede yrkesliv. Hagen forteller at Selvbyggern, som er midlertidig manifestert i det offentlige kunstprosjektet Selvbyggeren på Økern, har vært i dialog med kommunen over flere år, men at samtalen domineres av spørsmål om hvorfor så få med lav kjøpekraft får ta del i byutviklingen. Likevel viser politikere interesse for prosjektet og gir en tommel opp, men sier at lovverket gjør det vanskelig. Byråkratene på sin side er også positive; de sier at det ville vært komplisert, men at eventuell politisk vilje kan gjøre det mulig. Denne samtalen har pågått siden 2017. Om høstens borgerlige valgresultat kommer til å skru opp tempoet, gjenstår å se, men man tenker jo sitt.

Hvorfor får ikke grupper med lav kjøpekraft ta del i byutviklingen?

– Kunstnerisk infrastruktur eksisterer fordi kunstnere har insistert, sier Hagen, og forteller at Trafo Kunsthall i Asker og Frysja kunstnersenter, et kunstnerbolig- og atelierfellesskap på Kjelsås, opprinnelig ble okkupert av kunstnerne der. Til sammenligning er byutvikling en langsom gren.

– Kunstnere er vant til å operere med korte perspektiver, de har kortere leiekontrakter og er takknemlig for alt de får. Gjennom å huse kunstnere får eiere inntekt og mulighet til å bygge omdømme: å aktivere et område med kunstnere for å gjøre det hipt og kult. Dette fører til flere investeringer til det egentlige prosjektet, som gjerne realiseres en ti–femten års tid etterpå, og gjør kunstnerne til et ledd i en gentrifiseringsutvikling som samtidig er med på å prise dem ut av de samme områdene. Vestlige byer markedsfører seg med kunst og kultur. Samfunnsgeografen David Harvey snakker om det i boka Rebel Cities: From the Right to the City to the Urban Revolution (2012, Verso Books), at kunsten er en form for økonomisk og kulturell kapital i byutviklingen. Kunstnere bidrar til byen gjennom sin produksjon og tilstedeværelse, som skaper en stedsidentitet og tiltrekker seg folk og oppmerksomhet. Dermed kan gård- og huseiere øke boligprisene med relativt liten risiko. Så jo mer man gir til byen i kraft av sin produksjon, jo vanskeligere blir det å bli værende i byen når inntektene ikke følger samme utvikling. Jo mer kunstnere skaper alternative rom, jo sterkere blir kreftene som presser kunstnerne ut av byen. Kapitalkreftene i byene våre forstår godt denne verdien av kunst, men likevel kommer ikke dette nødvendigvis kunstnerne til gode, sier Hagen.

Hagen understreker også betydningen av å ha flere tilgjengelige plattformer for kunstneriske uttrykk. I hovedstaden er det lagt mye penger i de store museene, som Nasjonalmuseet, hvor soloutstillingene siden nyåpningen har vært dominert av store navn utenfra, om enn med noen hederlige, lokale unntak. I den andre enden står de små og mellomstore visningsrommene som er steder for å prøve ut, utvikle og generelt få vist kunsten sin i et lokalt miljø. Alle vet at det er de minste galleriene som har de beste åpningene, med damp på vinduene fordi folk står så tett, og små bokser med øl til en billig penge. Sånn kan også kollegiale kunstnerfellesskap se ut, og byen blir kjedeligere uten dem.

– Byen muliggjør møter mellom ulike typer liv, og det må være mulig å tenke at også folk med forskjellige inntekter kan bo side om side, sier Hagen.

At leilighetene til Kunstnerboligforeningen kun skal leies og ikke eies, er et sentralt poeng for Hagen.

– Eieformen i Norge i dag ender med å favorisere de som har mest på bekostning av de som har minst, noe som også gjelder kunstnere, med sin lave og uforutsigbare inntekt. Når idealet i Norge er at alle skal eie, hvordan skal man da kunne prioritere trygghet for leietakere?

Hagen understreker samtidig at hun ikke mener å kritisere kunstnere som eier bolig, men at fortrinnene som gis til boligeiere og muligheten til å akkumulere kapital i bolig over generasjoner, forsterker ulikhet i samfunnet over tid.

Det er ikke sant at man ikke kan gjøre ting

– Det er ikke sant at man ikke kan gjøre ting, sier Alf Jørgen Schnell på telefon fra Danmark. Han er samfunnsgeograf, og forfatter av den ferske boka På sporet av den tapte framtid (ROM forlag, 2023). Der skreller han av lag etter lag med historisk byutvikling, og viser at dens kjerne består av ideologi og en liberal markedsretting, heller enn sosiale ambisjoner som hos modernismen. Markedsrettingen av byutvikling har ført oss tilbake til en 1800-talls liberalisme, og sosiale ambisjonene er fraværende. Selv har jeg nok heller tenkt det motsatte, at man (eller jeg) faktisk ikke kan gjøre noen ting med boligmarkedet og byutviklingen i Oslo. Det har gjort meg bitter og sur, derfor føles ordene til Schnell forfriskende, og nesten litt fremmede. Omgivelsene våre er nemlig ikke naturgitte, sier han, de er politisk skapt, og samfunnsgeografi handler om å gå rundt og se på våre omgivelser for å finne ut hvordan de ble som de ble.

– Jeg tenker at organisering er eneste veien fremover, at likesinnede møtes og jobber for sine interesser i byen. I dag utvikles den på eiendomskapitalens premisser.

Schnell sier at høyresiden er god på politisk organisering, at verden allerede er formet i deres bilde.

– Gjennom å eie egen bolig skal man bli en mer konservativ person som tenker på seg og sitt. Det er bra for de heldige som kommer «inn» i boligmarkedet nå, men undergraver mulighetene for neste generasjon boligkjøpere. Vi trenger fellesskapsløsninger som unngår markedets tendens til stigende boligpriser.

Schnell kobler fraværet av en velfungerende boligpolitikk sammen med postmodernistisk relativisme, og dens ideer om at «ingenting er sant». Ironigenerasjonens latterliggjøring av alle mulige posisjoner førte til, sier Schnell, at det nærmest ble sett på som teit å faktisk tro på noe, at man fremstår naiv og dum som ikke skjønner at verden er kompleks. En ironisk holdning kommer i veien for handling.

– På 80- og 90-tallet begynte en rekke aktører å tenke kritisk rundt sosialdemokratiet. Folk som fremmet sosialdemokratisk eller sosialistisk politikk, ble latterliggjort for å være for seriøse av ironigenerasjonen, og postmoderne filosofer stilte spørsmål ved om sannhet og fremskritt i det hele tatt var oppnåelig. Den franske filosofen Jean-François Lyotard (1924–98), særlig kjent for postmodernistisk tenkning rundt kunst og språk, mente eksempelvis at vi måtte gjøre opp med slike «store fortellinger», ettersom de representerte en illusjon. Men det er nettopp denne troen på at vi er blitt fri for illusjoner som representerer en illusjon, ettersom en slik form for kynisk virkelighetsforståelse egentlig bare speiler mektige interesser og aktører som nettopp avskriver alternativer til kapitalismen som utopisk. Men vi trenger visjoner, første skritt for politisk mobilisering er å faktisk tenke på en annen fremtid.

Schnell etterlyser en mer seriøs holdning og arbeid for fremskritt, og sier at dette nødvendigvis må være inspirert av nettopp store fortellinger.

– Men jeg tror mange stadig er preget av disse tendensene, som Magnus Marsdal og Bendik Wold, to journalister på venstresiden, en gang kalte «en 90-tallsmentalitet». Det er selvsagt mulig å endre forholdene slik de er i dag, men det krever at vi aktivt jobber for det. Hvis vi simpelthen mener det er komisk å mene noe, vil ingenting skje. Ditto hvis vi tror at forandring er umulig. Det blir en selvoppfyllende profeti, som Mark Fisher påpeker i boken Den kapitalistiske realismen (2023 [2009]), sier Schnell.

Han siterer for øvrig også Fischer i boka si, der det står at det er enklere å forestille seg klodens undergang, enn kapitalismens slutt.

Ta på, sparke på, klatre på

På Tranen, som ligger rett ved siden av tidligere nevnte Ila Pensjonat, treffer jeg Stina Molander Skavlan, som sammen med Mira Hahn utgjør arkitektduoen Søstra100. Vi har aldri møttes før, men for en ti års tid siden gikk vi begge på samme videregående skole, rett rundt hjørnet. På den tiden pleide det alltid å sitte en liten gjeng slitne sjeler utenfor inngangen til Tranen. Rusmisbrukere, hjemløse eller hva de nå var; hver morgen satt de der når jeg gikk av bussen i åtte-tiden. Jeg vet ikke hvor de er nå, men Tranen har gått fra å være en sliten, brun bule, til å bli et surdeigspizza- og brunsjsted for bestemødre, småbarnsforeldre og den generelle middelklassen. Det er noe med all velstanden rundt meg som gjør meg litt flau.

Søstra100 er siste stopp på min lille rundtur blant folk som tenker høyt om byen. Duoen jobber i et skjæringspunkt mellom kunst og arkitektur, og jeg har alltid tenkt på det som et optimistisk, fint og litt trassig prosjekt. 

– Vi brukte sykt mye tid på AHO (Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo) på å være sinte – sinte på opplevelsen av en stram og konform bransje, at man skulle gjøre ting på en «viss måte». Det opplevdes som ganske lite i kontakt med samfunnet og politikken som påvirker det du lager, eller folks opplevelse av arbeidet du gjør. Da vi fikk skolen litt på avstand, skjønte vi at man faktisk kan gjøre ting på sine egne måter. Det at det er gøy, er like protesterende som å lage noe sint. Det er fortsatt mye frustrasjon og ønske om endring, men vi bruker kanskje litt andre midler for å uttrykke det, for da kan man møte folk på en annen måte.

Duoen jobber i disse dager med Omsorgsbua, et prosjekt som etter hvert skal vises på Nasjonalmuseet, men som først og fremst handler om å legge til rette for møter med folk i byen, og på sikt skal fungere som et mobilt kontor.

– Det dreier seg om omsorgsarkitektur, ikke sykehus og den type ting, men øvelser i å ta vare på det vi har, i en arkitektursetting. Søstra100 ønsker å trekke diskusjonene innenfor faget ut av den interne bransjen og inn i byen. Helt konkret består Omsorgsbua av tre maksimalistiske verkstedstraller. Skavlan beskriver den som tre store utrolig upraktiske dyr. Disse kan man klappe ut og bruke til å gjennomføre workshops og arrangere møter med folk, eller egentlig alt mulig – som bibliotek, kjøkken og/eller verksted.

I 2021 skrev Søstra100 diplom-oppgaven sin «Flytter inn» på AHO. Arbeidet handlet om bolignormer, om folks opplevelser av hvordan de vil ha det, og å gjøre disse følelsene om til noe målbart. «Putte livet inn i politikken som styrer hvordan man bygger boliger», som Skavlan sier så fint.

– At det ikke er krav om sollys lenger, er vilt. Diplomen var unnfanget av frustrasjon, men vi prøvde å gå gjennom følelsene og ut i politikken igjen.

Oslo City

Overskriften til denne teksten kommer fra Mandag, en låt av Emile The Duke. Den ble gitt ut mot slutten av pandemien (2021), men jeg liker å tenke at Oslo en dag kan åpne seg opp i større forstand. Låten har surret i hodet mitt de siste månedene, det er noe med den lett resignerte tonen på hele albumet som føles så gjenkjennelig. Når jeg hører på det, ser jeg for meg kjøpesenteret Oslo City. Videre prøver jeg å se for meg en mengde folk, og lurer på hva som skal skje med dem, men David Fischer har rett – fantasien strekker ikke til.