«Jeg følte meg løsrevet fra elendighet, og følelsen av ufrihet minsket i takt med at adrenalinet steg. Det gjorde noe med meg, fikk meg til å se byen på ny.» 24.02.2021

Fotnoter^[1]

Jeg husker det første møtet med togene på nært hold, følelsen av å være badet i gult lys fra lyskasterne i den mørke høstkvelden; den intense spenningen skjerpet sansene og gjorde det komplett umulig å ikke være helt til stede, her og nå. Jeg følte meg løsrevet fra elendighet, og følelsen av ufrihet minsket i takt med at adrenalinet steg. Det gjorde noe med meg, fikk meg til å se byen på ny. Det som tidligere hadde føltes som konstante størrelser, forandret seg: Stillasene ble midlertidige stier som ga meg tilgang til tak og nye utsikter; togene og veggene langs linja fremsto plutselig som visningsrom med massive besøkstall. T-banenettet ble selve nervebanene gjennom bykroppen.

Usynligheten i synligheten^[3]

Som ungdomsskoleelev på sent nittitall oppdaget jeg at det fantes mer enn dristige bilder av Anna Nicole Smith på veggene rundt om i byen. Det fantes tegn som ikke var laget med fyllepenn eller fettstifter i duse pastelltoner, slik vi lærte å tegne på Steinerskolen. Et energisk og potent byspråk, som oste av faenskap og livslyst. Spray i fete typer dekket sømløst store fasader fra bakken og opp; vegger, vinduer, takrenner – chrome, chrome chrome [sølv-spray red. anm.] Sprayen ga fullstendig faen, la seg som en burlesk sminke over alt og ropte «BRRRRRAAAHH!» Jeg mistet nesten pusten – for en livslyst, for en energi; så vanvittig, så frigjørende. Jeg iakttok dette utrykket som levde sitt eget liv i gatene, for hva var det egentlig? En serie med hieroglyfiske tegn? Dee lignet på bokstaver, eller kanskje var de bilder. Sakte nøstet jeg opp i dette runeaktige alfabetet – eller burde jeg kanskje si alfabetene. For det var mange av dem, flere språk, stilarter, og de levde et liv tilsynelatende helt uavhengig av verden rundt seg, ja til og med hverandre. Jeg var fortapt; og ofte fulgte jeg tegnene igjennom byen; en lilla sprayboks med formfett: en reise gjennom tid og geografi. En serie symboler på baksiden av fotgjengerovergang-skiltet ved Nasjonalteateret. Neste spor; litt lenger borte på en av søppelkassene ved T-bane-nedgangen. Jeg vandret hvileløst videre rundt ved fontenen, sirklet rundt i stadig større buer – og DER, på en av benkene vis-à-vis statuen av Ludvig Holberg: en ny hieroglyf.

Slik fortsatte ferden gjennom byen. Jeg studerte dem. Følte meg som en jakthund. Det var blitt mørkt da jeg innså at klokka var mange og jeg hadde blitt sittende og fundere på hvorfor disse bildene var plassert akkurat her; hvorfor hadde de ført meg nettopp hit? Var ruten jeg fulgte, planlagt på forhånd, eller hadde den oppstått tilfeldig som en situasjonistisk driv^[4] gjennom byen? Kanskje handlet det om synlighet? Mengden med mennesker i omløp dikterte kanskje stedene tegnene ble risset inn i, like mye som stedet selv? Kanskje hadde det stått en varebil parkert her til riktig tid; en midlertidig romdeler som lot noen surre rundt med sitt, uforstyrret i et par minutter lenger enn det som ellers ville vært mulig.

Denne subkulturen var noe jeg fant helt selv, den var min! Løsrevet fra familie, venner og skole, et frirom hvor jeg kunne definere mine egne regler. Som å sette på seg et annet sett briller på vei ut døra, og etter hvert var det som om disse brillene festet seg på netthinnen. Jeg orienterte meg etter nye koordinatsystemer; en abstrakt, underliggende språkstruktur ble sakte forståelig og en ny normaltilstand. Dag etter dag tok jeg båten inn til byen og satte meg på en høyde skuende utover togsettene. Med notatblokka registrerte jeg nøysomt vaktenes tidsintervaller og gjorde meg kjent med nye områder, tråkket opp gjengrodde stier. Byen åpnet seg opp, og i mørket ved piggtrådgjerdene om kvelden gikk jeg i ett med buskene rundt meg. Rengjøringspersonalet sto i klar silhuett mot nattehimmelen, der de vasket seg igjennom togsett etter togsett, i flomlyset fra innsiden av vognene – jeg ble usynlig.

Å bruke tiden sin slik vil langt på vei virke meningsløst for de fleste, og kunnskapen man tilegner seg, er i beste fall merkelig, på grensen til absurd. Men for meg fremsto det som noe av det viktigste jeg hadde oppdaget så langt i livet, og i ettertidens lys er det fremdeles en overskrift satt i fete typer, alene på et dobbeltsideoppslag. Siden den gang har jeg fordypet meg i, undersøkt og samlet på liknende typer kunnskap. Jeg har saumfart byen på jakt etter andre muligheter, alternative bevegelsesmønstre, steder og områder. Å lete etter rom og situasjoner som ligger i randsonen av hva folk flest er opptatt av, å vende blikket mot nye detaljer eller erfaringer, åpner opp for ting som er annerledes, kanskje til og med nytt?

Jeg har undret meg over og dokumentert stiene rundt det gamle Munchmuseet på Tøyen, før jeg forsto at de ble laget av vekterne som gikk rundene sine på kveldstid for å holde arven etter Edvard Munch trygg. David Toskas bestillingsverk på tidlig 00-tall, som så vidt jeg vet var ment for å lede ressurser bort fra etterforskningen av NOKAS-ranet et snaut halvår tidligere, har i årene som fulgte satt sitt fysiske avtrykk på byen og bakken rundt museet.

Å kjenne byens teksturer på kroppen fordi man har gått eller klatret dem, er en taktil kunnskap, og det kjennes som et privilegium å kunne få velge å definere det som verdifullt; ved å bruke tid på å lete etter, ta i bruk og å undersøke dem. Jeg har utallige bilder fra et tak på oversiden av Jordal Amfi. Branntrappen kan låses opp fra utsiden om man presser armene så langt inn mellom sprinklene at man nesten stopper blodtilførselen. I bytte mot en prikkende blåmelert arm, får jeg tilgang til en utsikt utenom det vanlige. Jeg slipper døren; den knirker og slår igjen med et smell, bena løper kjapt over sprinkeltrappen som tvinner seg rundt sin egen akse; opp, opp, opp. Blikket festet på trinnene over meg, mot målet, stadig oppover. Et høflig og tydelig «hei» til en nysgjerrig nabo: En holdning som signaliserer at jeg vet hva jeg driver med; at jeg hører til her; at det ikke er nødvendig å undre seg mer over min tilstedeværelse. I retur, et smil før han fortsetter med sitt. Usynligheten i synligheten. Fra det gule byggets åttende etasje er utsikten fenomenal. Jeg har klatret opp på taket og står med bena godt plantet i takpappen under meg og skuer utover byen: vinden i håret, sola i øynene, utsikt over sjøen; mot Nesodden, nesten helt ut til huset hvor jeg sitter nå.

«Go on, put something back into the community […] this by the way doesn’t mean adding another traffic light.»^[5]

Jeg småjogger ned branntrappen og går ut på gata. Svinger til høyre bort Hedmarksgata og trasker inn på Rolf Hofmos gate. Jeg går forbi matbutikken og forbi Dileks, maten der er ikke noe å skryte av, men slagordet fester seg: «Spis her, ellers sulter vi begge.» Jeg går under jernbanebrua og forbi den massive høyblokka som har tatt over for det gule murhuset i nummer 18.^[6] Jeg kjenner skoene mot asfalten og går fortere opp mot T-banen, forbi blokken på 16 etasjer. Fortsetter ut til venstre på det som heter Ensjøveien, men som nå minner mer om en sjakt; Ensjø-sjakten; som en rift i landskapet, en begynnende oppsprekking. Godt tempo, armene som pendler langs siden, jeg lar tankene flyte og forsøker å fokusere på skrittene, ikke de såkalte fremskrittene som i enda hurtigere tempo innhenter og nedlegger området rundt meg. Har utbyggerne og kommunen klart å bli enige om hva som skal skje på tomtene i Ensjøveien 14? Får de bygge ut med de ekstra etasjene som vil gjøre sjakten komplett? Eller er det fremdeles noe fokus på siktlinjer også i dette området? Det er helt absurd å tenke på at det for få år siden ikke var bygg på over fire etasjer her. Jeg tar til høyre inn på Gladengveien og runder det vakre gule murhuset som har stått her siden 1965.^[7] Det er delvis revet, og snart kommer det opp et nytt hus også her. Blant de 37 leilighetene som nå er til salgs, finnes det tre toppleiligheter som kan skilte med 133 kvadratmeter og nesten 30 kvadratmeter balkong. For den nette sum av drøyt 10 millioner kroner får du tilgang på utsikten, sola og muligheten til å dyrke dine egen grønnsaker midt i byen, helt uten å møkke til buksene i et stillas eller på et jorde.^[8]

Loffingen, søppelet og byen

Det begynner å bli mørkt ute. Jeg trekker opp glidelåsen på jakka og plukker opp en rød sykkellås jeg finner langs siden av veien. Jeg bærer den med meg videre oppover før jeg tar nok en skarp høyresving og går oppover bakken mot Malerhaugen. Et stykke lenger borte finner jeg en bit med panel, og jeg bøyer den så den blir stående i spenn foran en blå inngangsdør. Den røde sykkellåsen står fargemessig i kontrast til den blå inngangsdøra, og formmessig snakker den samme språk som den oppspente planken. Jeg balanserer låsen oppå plankebiten, bue mot bue, rødt mot blått. Jeg fisker kamera ut av jakkelomma, et lite point-and-shoot kamera med integrert blits. Jeg liker følelsen av å skyte film, forholdet mellom kamera-størrelse og bildekvalitet er overlegen. Måten kornene i filmen bygger struktur i utbrente høylys eller gjengrodde skygger, gjør det OK om eksponeringene ikke er helt presise; det passer arbeidsmåten min godt, ikke for mye dveling ved hvert enkelt motiv. Jeg liker måten vidvinkelobjektiver fanger et motiv, det ligner på det vi ser; som om eksponeringene festet til filmen blir mer dokumentasjon enn bilder. Jeg skyter stort sett med liten blenderåpning for å gjengi omgivelsene skarpe, også i dybden. Filmen jeg bruker, har nøytrale farger og ligger tett opp mot det øyet opplever som ekte. Et forsøk på å legge fotografiene tett på faktiske forhold, saklig, registrerende; inspirert av Düsseldorf-skolen og Bernd og Hilla Becher, kjent for sine serier av industribygg. Jeg ønsker at bildene skal være godt forankret i virkeligheten også ved å snakke om problemstillinger knyttet til den, snarere enn å rette søkelyset mot seg selv og teknikkens nedarvede problemstillinger. Selv om jeg er opptatt av å lage bilder, ligger hovedinteressen for fotografiet i indeksikaliteten; denne iboende avtrykkskarakteren, fotografiets mulighet til å dokumentere og arkivere.

Jeg skrur på blitsen og knipser et bilde av plankebiten, sykkellåsen og den blå døra foran meg, før jeg rusler videre. Det er deilig upretensiøst å stable ting sammen på denne måten. Å bruke det jeg finner i byen, er lettbeint, økonomisk, og gjør at jeg kan sette sammen uventede og enkle tablåer uten å kjenne på et overdrevent ansvar. Snarere tvert i mot, så føler jeg på en frihet med materialet: Det plukkes opp, løftes ut av flyten med søppel som vi produserer, og blir til noe annet. Et forsiktig forsøk på enkel alkymi; en måte å demme opp eller i alle fall å avlede deler av søppelstrømmen. Når sykkellåser og plankebiter forflyttes og settes sammen på en ny måte, endrer de karakter til noe ubestemmelig. Det er ikke mer som skal til, og det tar heller ikke lang tid før prosessen reverseres og de igjen hisser på seg både lokale patrioter og Rusken-generaler. Med et knips med kameraet arkiverer jeg disse flyktige tablåene. Og i et tett samarbeid med byen selv – her representert ved en mursteinsbygård og en blå dør – formgis loffingen, søppelet og byen; det knas sammen til en vindskeiv skulptur.

«Restore the Lands, Protect the Seas and Inform the Earth’s Stewards»^[9]

Og apropos å løfte noe ut av denne konstante flyten med søppel: Jeg har i lengre tid, og med en økende grad av nysgjerrighet, lest om dyrking av grønnsaker, om oppvarming av hus ved bruk av passiv solenergi, og om bærekraftig bruk av ressurser litt mer generelt. Som kunstner har jeg fra start av vært opptatt av gjenbruk og god ressursutnyttelse, ikke nødvendigvis bare for miljøets, men også for prosjektenes skyld. Jeg la tidlig merke til at gjenbruket ofte genererer ny kunnskap og andre interesser som igjen informerer verkene. Å lage rammer ble født ut av nødvendighet: Jeg trengte et beskyttende og konserverende miljø rundt noen sårbare arbeider, men som så ofte i en ung kunstners verden fantes det mer god vilje for å vise verkene enn for å betale for produksjonen. Jeg kjøpte noe tropisk treverk; det lignet litt på valnøtt og stammet fra en gammel båt. Prosessen fra båt til ramme tok litt tid, men muliggjorde en innpakning med den opphøyende effekten jeg var ute etter på det tidspunktet. Denne kunnskapen sørget også for at prosjektøkonomien til min biennale-debut ikke havarerte fullstendig. Siden har det informert flere arbeider, hvor jeg har utforsket bruken av unkonvensjonelle rammer og skåret glass i rare vinkler og former. Å bruke billige materialer eller å source [finne andre kilder, red.anm.] dem på andre måter har vært en drivkraft, både økonomisk og som kunstnerisk metode. En ramme laget av et nedtagget støygjerde, gjør noe med fotografiet den rammer inn; forrykker det til et sted mellom fotografi og objekt og insisterer på en annerledes og utvidet lesning. Å tenke slik er integrert i måten jeg arbeider på, og det har smeltet seg fast, litt slik som med brillene jeg snakket om innledningsvis.

Fra å ha ligget som en mer eller mindre ubevisst ryggmargsrefleks, og som en integrert del av min kunstneriske metode, ble interessen for bærekraft og ressursutnyttelse tydeliggjort av en gryende angst for vår nådeløse omgang med naturen og de effektene det skaper. At jeg ble pappa omtrent samtidig, påvirket ganske tydelig vippepunktet i angst–interesseaksen. Plutselig hadde jeg ansvar for noen som skal leve langt inn i fremtiden, og som jeg unner muligheten til å bevege seg igjennom byen som meg, sove i telt på fjellet som oss, og leve et meningsfullt liv uten overdrevne bekymringer for fremtiden. Samtidig endret rutinene mine seg, og jeg oppdaget at jeg var hjemme nesten hver kveld, og hadde mer tid til å lese. Jeg dykket ned i 70-tallets back to the land-bevegelse^[10], leste om hippie-modernisme, om motkultur, og om søken etter utopier; om forsøkene med kollektiver utenfor byene; om Drop City^[11] og New Alchemy Institute.^[12] Men jeg lette samtidig etter noe mer; etter et tankegods utover drømmen om det som i dag oppleves som utopisk; noe som kunne ha betydning her og nå. Og det førte meg rett ned på jorda igjen. Jeg begynte å researche lokal og selvforsynt matproduksjon, og sådde tomater, chili, aubergine, gulrøtter, fennikel og et lass med urter. Vips, så hadde jeg grodd (bokstavlig talt) ut av kassene som hadde funnet veien opp i fjerde etasje den siste måneden. Det overrasket meg at jeg fikk plass til over 800 kilo med jord, sand, steinmel, kukompost og alt annet jeg trengte for å bygge opp en god jordstruktur, på balkongen. At jorden er en så kompleks organisme, føltes inspirerende, et enormt potensiale for ny kunnskap, bokstavlig talt gjemt under overflaten. Jeg har hørt utallige timer med foredrag av Richard Perkins^[13] og Joel Salatin^[14] om bygging av jordsmonn, om hvordan man unngår bruk av sprøytemidler, og om hvorfor det er god økonomi i småskala landbruk. Om keyline design, høsting av vann, om hvordan man bruker mobile høsnehus for å gjødsle åkrene, og om overgangen til det kompost-moderne.^[15] Jeg forsto kjapt at det å tette igjen «nutrient-cycles» – å forsøke å bruke alt om igjen og la minst mulig gå til spille – er et viktig element i regenerativt jordbruk. Sett i kontrast til den lite energieffektive måten vi lever og behandler jorda på, er denne typen matproduksjon ganske fremoverlent, eller kanskje den egentlig er tilbakeskuende. Et tankesett og en kunnskap fra før konsumets og oveflodens tidsregning. Hos meg, i en leilighet i Oslo og på en balkong på om lag åtte kvadratmeter, foregikk det slik: I stedet for å frakte matavfallet vekk med bil, så lagres det i en lufttett bøtte hvor det blandes med en strø innsatt med effektive mikroorganismer.^[16] Når det har fermentert, blandes det med jord og omdanner næringsfattig jord til næringsrik jord, perfekt for å dyrke grønnsaker i. Grønnsakene havner på tallerkenen, og restene – avkapp, stilkene på gulroten og det som ikke spises – havner tilbake i bøtta. I Joel Salatin sin verden foregår dette i vesentlig større skala, med flere ledd av dyr, beitemark og mennesker involvert. CO2-en plantene puster, lagres i jorda, og så lenge man praktiserer en «no-dig»^[17] måte å dyrke på. Hvis man er interessert i dette, er Charles Dowding^[18] mannen å se til. Han kan forklare at når man legger kompost og organisk materiale oppå jorda i stedet for å pløye den opp, forblir CO2-en der nede og slippes ikke ut i atmosfæren igjen slik som i tradisjonelt landbruk. Samtidig sparer man arbeid og får minst like næringsrik jord.

Hvorfor tester vi ikke ut flere løsninger i liten skala slik som for eksempel alkymistene i New Alchemy Institute? John Todd, Nancy Jack Todd og William McLarney gjorde banebrytende forskning fra 60- til 90-årene. Blant annet på organisk jordbruk og bio-shelters, en slags Noas ark på land; et hus som produserte varme og mat, samlet og resirkulerte takvann og på den måten sto for et minimalt avtrykk. Living Lightly On This Earth, som John Todd sa det. Felles for de fleste av deres prosjekter var konservativ bruk av ressurser og fokus på bærekraft.

Å plukke materialer fra gata i stedet for å kjøpe leire eller blokker med larvikitt er en måte å opprettholde en slags regenerativ praksis; og det tilfører det rent skulpturelle et poetisk lag. Ved å sette sykkellåsen oppå et stykke panel i spenn, foran en dør – ved å se på dem på en annen måte – forvandles de fra søppel til noe annet; og om jeg skal være litt eplekjekk, til noe som ligger tett opptil det vi kaller for kunst.

I shop therefor I am.^[20]

Jeg fisker nok en gang telefonen opp av lomma. Fingrene som en flaggspett over den strukturløse overflaten: Tap tap tap tap: http, tap tap tap, ://, tap tap tap; tap tap; tap tap tap tap: vimeo.com. I intervjuet «Indebted citizenship»^[21] (2014) snakker den italienske filosofen Rosi Braidotti om at vi må begynne å begjære andre ting enn det som kan kjøpes for penger, finne andre måter å realisere oss selv på enn gjennom tingene vi konsumerer: «How about desiring clean air»,^[22] spør hun retorisk. Vi bekrefter og bygger vår identitet igjennom konsumet. Hva og hvordan vi tenker, er for lengst forbigått av hvilke materielle løsøre vi eier. Konsumet fyller tomrommet og angsten vi pådrar oss ved hele tiden å sammenligne oss med uoppnåelige idealer. Men faen, jeg vil sette premissene selv. Jeg vil ikke følge den avanserte kapitalens usynlige hender, der de forførende spiller fløyte og lokker oss ut i elven. Derfor går jeg på leting, tidvis i blinde, etter potensialet i fortellinger og opplevelser utenom det gjenkjennbare. Etter avvikende kunnskap, med et ønske å gi form til avviket, selv; ikke overgi definisjonsmakten til andre.

«Why don’t you want it?» «Nothings wrong with it. And I do want it. Only I don’t need it. And if I take what I don’t need, I’ll never get to what I do need.»^[23]

Jeg forsto tidlig at interessen for kunst er sterkest når kunsten fungerer som et objekt vi kan tenke med og rundt; som åpner for forskjellige måter å se omverdenen på, som er et rom hvor det er mulig å teste ut nye fremgangsmåter og lete etter andre former for sammenheng. Kunsten er et rom hvor det å være kritisk ikke blir sett på som en drikk med besk ettersmak, men som et viktig tilskudd, ja kanskje et premiss? Derfor myser jeg med øynene og følger nøye med når kunsten forflyttes inn i andre verdisystem. Risikoen er stor for at vi mister noe i oversettelsen, at subtile vendinger og verdifulle lag overses og forsvinner. Når spillereglene forandrer seg og økonomien overtar styringen over hva som er verdifullt, forflyttes definisjonsmakten, og rammene endres. Da må man skjerpe blikket, og passe ekstra godt på, så nyansene og mulighetsrommene ikke blekner i mylderet. For det er ikke alltid like lett å måle lønnsomheten av dem; og lønnsomhet og vekst er kapitalens fremste bud. I så henseende går byen og kunsten hånd i hånd. Som kunstner er oddsene dårlige for å lykkes, om man skal måle det å lykkes slik samfunnet generelt gjør: en inntekt over median, ny bil, dyre ferier og et konsum som befester status. I den evige drakampen er det vanskelig å måle styrke på jevnbyrdig vis, så lenge vi trekker om kapp på kapitalismens banehalvdel. Og i disse forhandlingene er det vanskelig å enes, om vi legger konsumets logikk til grunn. Derfor må vi navigere etter egne kordinater: Holde stenhårdt fast på greia vår.^[24]

Jeg trasker den korte veien fra Malerhaugen ned mot Sotahjørnet, fortsetter sørover mot sjøen med sola i øynene. Det er som om byen åpner seg opp når jeg nærmer meg Jordal Amfi; skateparken, fotballbanen og de store trærne. Akkurat nå er en diger byggeplass med anleggsbrakker, kontainere og grus, men denne utsikten sitter i kroppen: oversikt og ro. Jeg krysser over plassen; går forbi jernstrukturen med de olympiske ringene, opp trappen til Kampen: Evensgate, Normannsgata, Ullensakergata. Jeg stopper opp et øyeblikk når jeg kommer til Norderhovgata, og kikker opp mot pipen lenger oppe. Der var det tidligere verksted, og jeg mener å ha lest at pipen er fra tidlig i 1800-årene. Denne blandede bebyggelsen skaper byrom som er tilpasset menneskelig bevegelse. Jeg lar blikket vandre mens bena beveger seg over asfalten, armene hang som pendler langs kroppen. Jeg stopper, fisker opp mobilen igjen, roter rundt inne i grensesnittet; fingrene glir frem og tilbake over den glatte overflaten. Kun mulig å orientere seg gjennom blikket. Til sist finner jeg GPS-sporingsappen og trykker på «Record». Jeg går i retning parken og passerer det gule murhuset i nummer fire på venstre side; tar til høyre inn på Sons gate, og før jeg når fotballbanen i enden, fortsetter jeg ned Normannsgata og inn mellom murblokkene. Jeg småløper ned trappen, før kroppen igjen finner tilbake til sitt foretrukne tempo; passerer Kampen skole før jeg snur på hælen ved siden av kirken. Jeg går tilbake dit jeg kom fra, oppover mot parken, tar en skarp venstresving ved Kampengata og går ut til parkeringsplassene ved Brinken; speider utover mot Tøyen. De store Tøyen-blokkene mot høyre, og rett frem stikker et gult murbygg med tårn opp. Jeg har alltid lurt på hvordan det ser ut der inne. Tårnene er fulle av vinduer, og det ser ut som om de er innredet med en slags loftsstue på toppen, der de er plassert høyt oppe mot himmelen. Jeg plukker opp mobiltelefonen igjen og skrur av sporingen. Jeg er ikke spesielt glad i at telefonen vet hvor jeg befinner meg, og er skeptisk til retorikken «jeg har ingenting å skjule». Jeg har egentlig alt å skjule, men nok om det.

Jeg har i lengre tid drevet med denne typen vandringer ledsaget av en pil øverst i mobildisplayet som indikerer at GPS-posisjonen brukes. Dagens vandring danner, hvis du zoomer litt ut og ser det hele i fugleperspektiv, en stor A på kartet. Den er bokstavert inn i byen, skritt etter skritt er den inskribert i gatene og danner sin egen hieroglyflignende form. A-en, den første bokstaven i alfabetet, men også den første bokstaven i en sekvens med bokstaver som sammen danner en setning: Adieu to here, no matter where. Først notert ned av poeten Artur Rimbaud. Å gå betyr alltid å legge noe bak seg, å si farvel. Og når man forlater noe, den tvetydige følelsen av angst og letthet. Angst fordi man forlater noe; å snu og komme tilbake er et nederlag; det er umulig å snu og vende tilbake når man går til fots; med mindre det kun er snakk om en kort spasertur. Når man går over lengre distanser, bruker mye tid, flere dager; er det umulig å snu. Å gå betyr å bevege seg fremover, veien er lang, og å snu er bortkastet tid; og tid, det er både tyngende og viktig. Man kjenner også på lettheten nettopp fordi man legger noe bak seg, fordi de andre blir igjen og forblir på samme sted, stuck. Lettheten i hjertet tar oss med videre til et annet sted skjelvende av nysgjerrighet og glede.^[25] Å risse denne setningen inn i gatene, i by-kroppen ved å gå, er for meg å insistere på at det finnes flere lesninger av gatene. Den fysiske bevegelsen, vandringen og blikket; kroppen i fremdrift, endrer byen i sanntid; den omskrives. På samme måte som kroppen etterlater seg talg, hår og andre slaggstoffer når man dusjer; ser jeg for meg at når jeg går, etterlater jeg meg omrisset av et annet tankesett, en annen mulighet.

Dette immaterielle omrisset, definisjonsmakten vi har i forhold til hva som har verdi og hva som er kvalitet, er skjørt og må holdes i hevd. Det er som leirbålet i skogen, brenselet omdannes til nyttbar energi, men kveldene går med på å lete etter ved, for det går stadig tomt, det er en pågående prosess.

Jeg trasker oppover Løeshagaveien på Nesodden, fra busstoppet på Torget. Jeg kommer opp på plassen foran huset, det er nesten skremmende stort for en som er vant til leilighet i byen. Jeg setter fra meg skoene i vindfanget og trakter meg kaffe med vann jeg hadde med meg på store dunker fra Oslo. Vannet her ute kommer fra en sprengt brønn, trolig fra 50-tallet, og tidligere eier drakk det ikke.

På kveldstid sitter jeg ved datamaskinen og leser meg opp om vannrensing og hvordan man håndterer overvannstilsig i områder med beitedyr, en ny type kunnskap. Jeg har bare bodd her i fire døgn, og den litt innestengte, fuktige luften fra badet kjennes ukjent, ikke helt som hjemme; og det er fremdeles uvant å være omgitt av trær og ikke av biler. Jeg forflytter meg opp til andre etasje til skrivebordet ved vinduet. Sola står lavt på himmelen, og sollyset kommer inn fra venstre mellom trærne. Det er mange av dem her, trærne, og en annerledes skog enn jeg er vant til. Jeg ser rett ut over eiketrær, furu, gran, rogn og osp, litt lenger borte står en stor einer; jeg ser seljer, en bøk og et par andre sorter jeg ikke kjenner navnet til. Om høsten slipper løvtrærne bildene sine, de seiler avsted med vinden. Som bladgull legger de seg på bakken, lag på lag bygges de opp. I forråtnelsen omdannes det organiske materialet til humus, som gir jorda den karakteristiske mørke fargen; og er blant de viktigste bestanddelene i oppbygningen av jordstruktur egnet for plantevekst. Fra naturens side er nærings-sirkelen allerede lukket.

Etterord

Dette er den andre teksten i en serie på (foreløpig) tre om kroppens bevegelser i ulike offentlige rom.