Opprop om et tryggere kunstfelt 13.08.2018 Debatt

Administrasjonsgruppen til kunst-MeToo-Facebook-forum har tatt initiativet til denne teksten. Vi er åtte administratorer basert i forskjellige deler av Norge. Det var viktig for oss at hele landet var representert, og at vi fikk medlemmer i alle aldersgrupper. Etter Facebook-gruppens aktivitet og historiene som har blitt delt der, tegnet det seg et bilde av noen tendenser innenfor kunstfeltet.

Basert på historiene og diskusjonene i forumet har vi hatt som mål å skrive en tekst som speiler utfordringene og tankene rundt hvordan vi vil at kunstfeltet skal være framover. Vi ønsker å se på de strukturelle endringene vi mener må til, og ansvaret som ligger hos hver enkelt aktør. Dette vil vi gjøre uten å utbrodere de spesifikke detaljene i de svært personlige historiene som har blitt delt.

Ofte vet ikke den som har blitt utsatt for diskriminering og trakassering hvor man skal henvende seg, da det ikke har vært noen tydelig kanal for de ubehagelige opplevelsene folk støter på i en hverdag der vennskap og kollegialitet går hånd i hånd. En rekke av historiene omhandler kunstnere i sårbare situasjoner som frilansere uten støtteapparat.

Mange historier
Vi vet at flere av våre innsamlede historier kommer fra store kunstinstitusjoner som ikke har håndtert dem i henhold til god praksis. En del ganger blir også hendelser som skulle vært en politisak, ikke tatt videre til anmeldelse. Ved å lese andres historier er det flere av oss som kjenner seg igjen, og det finnes også tilfeller hvor vi burde grepet inn på vegne av andre kolleger. Det er snakk om situasjoner der grenser har blitt pushet og hvor man selv var til stede som en passiv deltaker. Man vil gjerne unngå være «til bry» og ødelegge den gode stemningen.

Vi har vært i kontakt med Norske Billedkunstnere (NBK) og UKS (Unge Kunstneres Samfund) for å oppfordre dem til å slutte seg til foreningen Balansekunst, som jobber for et likestilt mangfold i kulturlivet.

Alle historiene som har blitt delt i forumet har blitt nøye anonymisert. Likevel har vi i vårt arbeid blitt kontaktet av personer som er redde for å fortelle om hendelser. Dette er fordi miljøet er relativt lite, og de frykter konsekvensene hvis andre gjenkjenner hvem historiene handler om. Vi har også blitt kontaktet av personer som deler historien sin for første gang på mange år, fordi de først nå har våget å erkjenne at de har blitt utsatt for overgrep. Vi har også erfart at enkelte ønsker å åpne seg kun med admingruppen, da det kjennes for traumatiserende og risikabelt å dele med flere. I tillegg har noen signalisert at de vil trekke seg ut av kunstfeltet for godt, og ser i dette øyeblikk etter andre muligheter.

Vi er sjokkerte over hva personer i kunstfeltet har opplevd og fortsatt holder ut med, manifestert over mer enn tjue sider: Historier som har fått oss til å gråte, og som har tatt fra oss nattesøvnen. Arbeidet har gjort oss enda mer sikre i vår sak – vi ser ingen styrke i å fortsette å bite tennene sammen og klare oss på tross av. Det er på høy tid med et taktskifte. Derfor har vi skrevet et opprop til kjøreregler for et tryggere kunstfelt. Riv det gjerne ut av bladet og heng det opp på galleriet, skolen eller kjøleskapet hjemme. Signer og be andre signere – krev din rett!

Nei til maktmisbruk i kunstfeltet!

Kjære kunstnerkollegaer, våre professorer, gjestelærere, gallerister, kuratorer, museumssjefer, klassekamerater og samarbeidspartnere. Til alle dere som er tilknyttet kunstfeltet i Norge. Til oss selv.

Vi har problemer i feltet vårt. Vi har historier som ikke blir trodd, vi har historier som hysjes ned. Vi har normalisert og fortsetter å normalisere uakseptabel oppførsel. Vi trekker på skuldrene av maktmisbruk, vi trekker på skuldrene av slibrige kommentarer, vi trekker på skuldrene av rasistisk forskjellsbehandling, latterliggjøring av kjønnsuttrykk, diskriminering på grunnlag av funksjonsvariasjoner, og vi trekker på skuldrene av trakassering på grunn av seksuell legning. Vi beskytter de vi kjenner («Hallo, hun kan jo ikke ha sagt den rasistiske kommentaren på alvor. Hun er jo egentlig en bra person.»), og vi har en tendens til å holde på den forvridde lojaliteten som bevarer ukulturen («Han kan vel ikke bli sagt opp som professor bare fordi han kom med seksuelle tilnærmelser den ene gangen?»). Ikke engang voldtekt har vært god nok grunn til å avslutte et meningsfullt samarbeid. Vi har en kultur som muliggjør denne oppførselen. En misforstått tro på at sosialt grenseoverskridende og upassende oppførsel er et premiss for kunstnerisk frihet. På denne måten dyrker og romantiserer vi en ukultur i kunstfeltet som vi umiddelbart trenger å kvitte oss med.

Vi er kunstnere. Vi er kuratorer. Vi er studenter. Vi er lærere. Vi er kritikere, redaktører og skribenter. Vi er alle en del av den norske kunstscenen, og sammen skaper vi premissene som ligger til grunn for den. Vi er et felt der maktposisjoner er flytende: En dag er jeg kunstner, den andre dagen er jeg kurator, den tredje skriver jeg en katalogtekst. Ofte er ikke engang maktposisjonene uttalt. Ser vi hvordan de manifesterer seg?

Vi trenger lojalitet, men vi trenger å plassere lojaliteten vår på riktig sted. Lojaliteten bør være et resultat av kollektivitet, samarbeid og gode relasjoner – relasjoner som er bygd på gjensidig respekt. Vi må arbeide for dette i fellesskap, vi må gjøre dette i dag og framover.

Ved å være lojale mot mennesker som misbruker sin makt, er vi ikke lojale mot kunsten. Vi er da lojale mot et system som trykker mennesker ned, og som er med på å motarbeide muligheten for et rikere kunstliv, med et mangfold av kunstnere og kunstuttrykk. Vi må spørre: Hvilke strukturer verner jeg om i min lojalitet?

Vi ser at redsel for konflikt passiviserer. Er det slik at vi verner om en misforstått idé om god stemning fordi risikoen for å sette grenser er for stor? Vi krever en faktisk god stemning, en stemning av trygghet. En stemning som tillater at alle får ta plass. Men for å komme dit, må vi våge å utsette oss selv og andre for dårlig stemning! Vi må tørre å være den som ikke ler av den rasistiske vitsen, og vi må si ifra når vi bevitner diskriminering.

Vi krever et trygt kunstfelt! Vi krever utdanning som sikrer en trygg læringsplattform, uten maktmisbruk og lærere som beskytter hverandre i stedet for studentene! Vi sier ja til lojaliteten som etterstreber likestilling og en kontinuerlig antirasistisk holdning.

Hvordan gjør vi dette i praksis? For å skape trygge skoler, trygge arbeidsplasser og kunst som er fri, trenger vi å gjøre plass til historiene våre, og vi trenger å tro på dem. Ved å lese historiene som avdekkes gjennom #MeToo-bevegelsen konfronteres vi med vår egen makt og avmakt. Vi minnes våre egne #MeToo-øyeblikk, både som utsatt og som utøver. Dette er ubehagelig! Når vi nå opplever dette ubehaget kan vi ikke lenger feie det bort og trygge oss selv med at det «går greit, for sånn er det i vårt felt.» Sånn skal det ikke være, vi vil ikke tolerere det lenger!

Vi har full forståelse for at mange har opplevd #MeToo-initiativet som invaderende og skummelt. Vi forstår at i dagens politiske klima, der kunst- og kulturfeltet angripes med anklager om dårlig struktur og nepotisme, så kan det oppleves risikofylt å bidra til større transparens. Vi mener likevel at dette er en felles investering som vi alle vinner på i lengden.

Vi vet om flere organisasjoner og institusjoner som har misbrukt sin makt, og vi vil at de anerkjenner det og endrer sin praksis. Vi krever at våre organisasjoner, institusjoner, skoler og arbeidsplasser tar tak i maktmisbruk og tilegner seg kompetanse for å gjøre feltet vårt trygt:

• Alle skal føle seg trygge på arbeidsplassen sin
• Alle skal bli respektert uavhengig av kjønn, seksualitet, funksjonsvariasjon, klassebakgrunn og etnisitet
• Maktmisbruk skal slås ned på, maktmisbruk skal få konsekvenser i våre institusjoner
• Nulltoleranse for trakassering: Alle må ta ansvar
• Tydelige og synlige rutiner for rapportering og oppfølging:
• Folk må få vite hvor de skal henvende seg med sine historier
• Folk må kjenne seg trygge på at historiene deres blir tatt på alvor
• Folk må kjenne seg trygge på at historiene blir håndtert konfidensielt og på en respektfull måte
• Folk må få hjelp til videreoppfølging, som for eksempel terapi og juridisk hjelp
• Lavterskeltilbud for rapportering av mindre alvorlige hendelser som sett i en større sammenheng skaper et utrygt arbeidsmiljø

Dette er skrittene mot en ekte lojalitet i kunstfeltet, der vi kan stole på hverandre, føle oss trygge og velkomne. Et kunstfelt der vi ikke blir utsatt for – eller utøver – hersketeknikker, men heller våger å si ifra når maktmisbruk skjer.

Gjennom å signere denne teksten anerkjenner jeg at kunstfeltet inneholder maktdynamikker. Å være en del av kunstfeltet innebærer at jeg i noen situasjoner sitter med makten, og i andre situasjoner er under andres makt. Jeg skal herved gjøre mitt beste for å se mine egne maktposisjoner og ikke misbruke min makt. Jeg skal stå opp for meg selv og for mine kolleger, og vise sivilkurasje. Jeg skal være lydhør for andres opplevelser og ta dem på alvor. Jeg vil være med på å skape et trygt kunstfelt for alle!

Signer oppropet her: Opprop.net/kunstmetoonorge

Amber Ablett
Idun Baltzersen
Hanan Benammar
Lona Hansen
Anna Ihle
Camilla Renate Nicolaisen
Humle Isabella Rosenkvist
Sara Rönnbäck