Internett er mer enn sosiale medier og klikkhoreri. Det er et sted der man kan gå seg bort med glede. 02.01.2023

Internett har fått mye tyn de siste årene, ikke uten grunn. Det nettet vi har levd med de siste femten årene, har endret verden til en mer stressa plass. Det er bare å begynne oppramsingen av alt det negative.

Først har vi de såkalte sosiale mediene, der vi frivillig lar oss manipulere for likes og hjerter. Der gir vi fra oss en mengde data om levd liv, preferanser og verdisyn til ulne verdikjeder med ymse grad av datasikkerhet. Alle vet vi jo at gratis tilgang til tjenester på nett betyr at det ikke er tjenesten som er den egentlige salgsvaren; varen er dine tanker, preferanser og valg. De som kjøper informasjonen om deg, gjør det for å kunne påvirke dine valg. Du dultes i retning av å kjøpe den ene gjenstanden framfor den andre. identifikasjon med en gruppe framfor en annen.

Vi mennesker er enkle, og det skal ikke mange dultene til før vi endrer adferd. Jo mer en leverandør av digitale tjenester vet om oss på forhånd, jo lettere er det for denne å påvirke våre valg, meninger og preferanser gjennom annonser, algoritmebasert medieinnhold og tilpassede versjoner av sannheten. Selv politiske valg kan kjøpes på denne måten, som vi så i 2016 i USA.

Skam og skjermdump

Det andre store problemet med nettet er privatlivets grenser. Tenåringer verden rundt er redde for at nakenbilder de har sendt en kjæreste eller en flørt, er på vidvanke. Har en mottaker sviktet og sluppet bildet fra seg, er faren stor for at det sirkulerer rundt i nye digitale kopier til evig tid. Dessuten trenger det ikke være et seksuelt ladet bilde heller, det kan holde å være lettkledd. Én persons koselige strandbilder blir en annen persons pornografi.

I tillegg kan du miste bilder på annet vis. Legger du ut et profilbilde av deg, er faren til stede for at også dét stjeles av noen som lager en falsk profil med din identitet. Bilder kan også forsvinne gjennom datainnbrudd. Ingenting du har på en påkoblet maskin, er egentlig helt privat lenger. Og, om du selv har god sikkerhet, er det ikke sikkert din mottaker har den samme gode sikkerheten, eller vil deg vel.

Mange samfunnsengasjerte er samtidig redde for at private meldinger med blir til skjermdumper i en debatt. I en kultur der folk leter etter krenking eller kansellering, er spissformuleringer i en skjermdump hard valuta. Det er tilsynelatende ikke mulig å endre meninger i sosiale medier, heller, for det er alltids noen som vil spre det du en gang skrev og gi det en ny betydning langt utenfor konteksten det ble skrevet i. Lenge etter at du selv har skiftet mening.

Videre har man begrepet shaming, altså at folk bevisst blir skjemmet ut. Folk som har vært litt for fulle, kledd seg feil eller brutt sosiale regler i det offentlige rom, kan i mange tilfeller bare telle timene før deres oppførsel er blitt en meme eller grunnlag for moralsk panikk. Gjerne hos ytre høyre eller ytre venstre.

Da man surfet

Resultatet av all denne dritten er stress, sinne og moralsk indignasjon. Denne delen av nettet skulle jeg gjerne ha sett død og begravet. Samtidig er ikke internett så mye mer enn hva vi putter inn i det, og hvordan vi bruker det. Det er lov å mimre tilbake til en annen tid, da folk var mer eventyrlystne i virtuelle sfærer. Og nei, jeg sikter ikke til at man ga bort VISA-kortet sitt til rike oljearvinger med bank i Nigeria eller fant seg kjæreste gjennom en automatisk oversatt e-post fra Russland. Det jeg tenker på, er den tiden da man surfet på nett. Da det var en helt meningsfull aktivitet å krabbe sidelengs mellom sidene, søke seg rundt på måfå, gå seg bort på steder man ikke ante eksisterte. Da søkemotorer gikk varme i de mest absurde søk, etter noe uventet og rart –og svarene Google ga – ikke var like forutsigbare som i dag.

Istedenfor å gå den samme runden innom de fire–fem sosiale mediene og de faste nettavisene man følger regelmessig, klikket man seg til eksentriske ekstremister, til land bortenfor horisonten, steder hinsides fantasien og gjenstander man ikke visste fantes. Noe av det verste med internett og algoritmer er at vi i dag lettere får gjentatt noe det er antatt at vi vil like, enn følelsen av et eventyr på skjermen. Det anarkistiske kaoset som internett var en gang, krever mer arbeid å lete opp nå.

Gå seg vill

Parallelt med nettets ungdomsår tidlig på 2000-tallet, hadde tankegodset fra situasjonismen et halvt århundre tidligere, et oppsving i kunstverdenen. Ekstremt kort fortalt mente situasjonistene at det som fanger oss i undertrykkende strukturer og mønstre av reprodusert makt, er våre vaner og inntrykk. Når input er noe selvsagt, noe som blir gjentatt på nytt og på nytt, blir vi blinde for våre reelle muligheter og virkelige maktpotensial. Vi glemmer at personlig forbruk er en prioritering; at hele sirkuset med polariserte meningsytringer er noe vi kan forlate; at våre dårlige selvbilder mye er resultat av daglige, visuelle inntrykk. At vi blir gående i de samme livsvalgene fordi vi ikke blir presentert for alternativer.

Hva var så kuren som situasjonistene foreskrev? Igjen, ekstremt kort fortalt, var målet å lage og gjennomleve situasjoner der man ble røsket ut av følelsen av det selvfølgelig. Et verktøy var slagord preget av absurditet eller utopier, inspirert av zen-buddhisme, anarkistiske filosofer og dadaisme: Under brosteinene ligger en strand. Vær realistisk, krev det umulige.

Nå ligger det ikke for alle å brekke opp brosteiner eller ha tålmodighet til å kreve det umulige. For oss andre og mindre modige bød situasjonistene på tanken om dérive: å drive rundt i en by eller et landskap, uten å kjenne til hva som dukket opp rundt neste hjørne. For å sikre at man ikke gikk på autopilot, kunne man for eksempel bruke et kart fra én by for å manøvrere i en annen. Målet var å oppleve verden på ny gjennom å bli konfrontert med det uventede. På den måten ville man komme seg bort fra de preprogrammerte forestillingene.

Internett har et enormt potensial for dérive, for den som vil gå seg vill. Det er ikke slik at man nødvendigvis må bruke de samme nettjenestene, appene eller sosiale mediene hver gang. En kan gå andre veier i nettverket som dette faktisk er, for å finne andre tanker og annet stimuli.

Glenn Close Cabot Circus

Hadde jeg vært en teknologi-geek, ville jeg sikkert ha kommet med tjenester og apper som kan hjelpe deg av gårde for å finne de andre sidene av nettet. Men du trenger egentlig ikke slike verktøy. Det eneste du trenger, er Google. Start et sted, klikk på lenker videre. Klikk videre. Klikk videre. Ta sjanser på sider du ikke er sikker på. Skaff deg trygt virusprogram og tut på. Du har vel uansett ikke noe på maskina som kan bli offer for nettkriminalitet?

Jeg forsøkte meg selv på det nettopp nå, for moro skyld. Starten var et Google-søk. Deretter tok jeg en tilfeldig side på trefflisten, klikket meg på måfå videre til neste side. Så fortsatte jeg til jeg ble sittende fast et sted uten å finne en vei videre ut av sida. Slik man gjorde i gamle dager. Fra side til side, sidelengs og opp og ned i sidehierarkier. Den eneste regelen jeg ga for meg selv, var å unngå lenker til sosiale medier.

Et søk på «Gustav Vigeland» fikk meg via en side for digitaliserte bøker til å ende opp hos en svensk leverandør av kontorutstyr. Et søk på «Ida Ekblad» ledet meg via ulike restauranter til det østerrikske vinakademiet. Det som begynte med «Inger Sitter», stoppet til slutt på en nettside om regler og råd for de som tar med seg hund til kjøpesenteret Cabot Circus i Bristol. Et søk på søkeordet «Billedkunst» ledet meg blant annet gjennom et par danske byer og en video med opera av Glenn Close, før jeg til slutt havnet på nettsiden til en engelskspråklig butikk som utelukkende selger hoppetau-relaterte ting.

Synes du framgangsmåten min virker kjent, så er det fordi jeg ikke er den eneste som har tenkt rundt verdien av å rote seg bort på nettet på denne måten. En av de mest kjente tilhengerne av dérive på verdensveven er den amerikanske poeten og kritikeren Kenneth Goldsmith, som nylig hadde utstilling på Kunstnernes Hus i samarbeid med LIAF (Lofoten International Art Festival, red.anm.). Goldsmith har både skrevet en bok om og undervist i verdien av å kaste bort tid på nettet. Han mener man øver opp fantasien og kreativitet på denne måten. Han påpeker det befriende potensialet som ligger i lesning og skriving av tilsynelatende unyttig tekst, og han har blant annet priset avskrift som metode. Et kjent eksempel var da han skrev av samtlige setninger fra en utgave av New York Times og ga det ut som diktsamlingen Day i 2003.

Google-søk «kunst»

Jeg tror den fremste verdien med formålsløs nettsurfing er at man stikker hull på de sosialt konstruerte boblene vi lever i – sosiale medier og vante nettaviser. En vei rundt i ukjente kroker på nettet kan eksponere oss for friske forestillinger, andre tanker og preferanser vi ellers ikke ville ha møtt. Vi kan bli minnet på at de polariserende stridene vi lever i, kanskje ikke er så viktige; at livsmålene vi blir forespeilet som avgjørende, like gjerne er påført oss av andre, at normer og sosiale regler vi tar for gitt, lett kan byttes ut. I tillegg lærer vi litt om hvordan andre ser verden.

Verden er større enn den telefonen eller datamaskinas skjerm normalt viser oss. Den er mer rotete, spennende, paradoksal og inneholder en rekke muligheter. Internett er det vi bruker det til. Det ligger mye dannelse lagret i å rote oss bort der.

PS: Bildene som følger denne saken, har jeg funnet ved å søke ordet «kunst» på Googles bildesøk. Fra små thumbnails på telefonen plukket jeg så ut et knippe bilder som jeg likte, men som jeg egentlig ikke ante hva var før jeg klikket på lenken som fulgte.