Identitet, resonans og transformasjon 20.09.2023

Identitet og identitetspolitikk danner ofte rammen for forståelse og formidling av erfaringer, livsformer og kulturer. Dessverre tilslører og forflater disse begrepene ofte mer enn de forklarer. Dette har for så vidt mindre med vokabularet i seg selv å gjøre, det er snarere et resultat av at det offentlige ordskiftet preges av en overfladisk og ofte direkte misvisende begrepsbruk – bevisst eller ubevisst, alt etter aktørenes agenda og refleksjonsnivå. Jeg tror mye av forvirringa er symptomatisk for en moralsk panikk som kanskje særlig rammer store deler av den befolkninga som fortsatt anser seg selv for å representere majoriteten – litt forenkla en hvit, heterofil middelklasse, samt mange andre som deler eller gjenkjenner seg i deres verdier – når deres verdensbilde og klasseinteresser utfordres av systemkritiske stemmer. Tåkelegging av skillet mellom radikal og liberalistisk identitetspolitikk bør vel til dels sees som del av en avledningsmanøver foranlediga av denne moralske panikken, hvor både det liberale sentrum og ytre høyre bidrar til å mudre til vannet.

Det er likevel umulig å avfeie identitetsbegrepet som irrelevant siden det beskriver sosiale realiteter som man ikke bare kan trylle vekk med språklige krumspring, og som det er nødvendig å ta høyde for hvis vi vil forstå den verdenen vi lever i. På den andre sida er identitet – særlig slik det farges av vår tids ensidig individualistiske menneskesyn – ikke i seg selv tilstrekkelig til å forstå det komplekset bildet vår sosiale virkelighet er. Jeg tenker her blant anna på den brasilianske psykoanalytikeren Suely Rolniks (f. 1948) beskrivelse av subjektivitet som en pågående kreativ og hybridiserende prosess, i kontrast til identitet som stabile og gjenkjennelige kategorier.

Gitt at vår subjektivitet – vår måte å være i verden på, inkludert nettet av relasjoner til det som overskrider vår individuelle eksistens – er i kontinuerlig utvikling, må også en av kunstens oppgaver være å bidra til en utforsking av disse prosessene og praksisene – og gjennom en slik kartlegging vil vår individuelle og kollektive egenart uvegerlig mutere og hybridiseres.

Damien Ajavon (f. 1990) viser hvordan en slik undersøkende praksis kan arte seg i Protection of Relics (Black Craft Matter) (2023). Ajavon arbeider med vestafrikanske tekstilhåndverkstradisjoner, og har bygd sin egen tradisjonelle manjak-vev, ifølge hen den første av sitt slag i Norge. Gjennom å avbilde seg selv utkledd som en kvinnelig norsk vever fra 1800-tallet viser Ajavon hvordan arbeid kjønnes. Hen utforsker særlig hva som skjer når et håndverk som tradisjonelt forstås som mannsarbeid (veving) i vestafrikanske kulturer, forflyttes til en kulturell kontekst som den norske, hvor veving tradisjonelt har vært kvinnearbeid og fortsatt i dag bærer sterke kvinnelige konnotasjoner. Slik jeg forstår Ajavon, er dette verket ikke først og fremst historisk og analytisk, men et praktisk eksperiment i å (videre)utvikle former for dekolonialistisk subjektdannelse.

A-project #6 (2022) er et samarbeid mellom Eivind Reierstad (f. 1972) og brasilianske Alexandre Guimarães Dos Santos (f. 1989) og kan kanskje for enkelte framstå som utprega postmoderne i sin fritt assosiative sammensetning av kulturelle elementer fra ulike sfærer – de tradisjonelle tempeldansene til sør-asiatiske hijras, drag-battles på nattklubber i São Paulo og «nordisk sjamanisme». Prosjektbeskrivelsen forteller at arbeidet undersøker forholdet mellom disse tre elementene, men man kan jo spørre seg om det virkelig dreier seg om en undersøkelse av allerede eksisterende relasjoner, eller om det gir mer mening å kalle deres prosjekter en utforskning av hvilke resonanser og nye forbindelser som kan oppstå gjennom en strategisk sammenblanding av disse praksisene.

Skeive praksiser og erfaringer fra ulike tider og ulike kulturer står jo åpenbart i slektskap til hverandre, men er samtidig hjemmehørende i ulike kulturelle og sosiale virkeligheter. Å etablere en reell forbindelse på tvers av disse virkelighetene krever dermed et slags oversettelsesarbeid, hvor ulike elementer uvegerlig antar nye og ofte uventa betydninger i nye kulturelle og sosiale kontekster. Dette oversettelsesarbeidet kan innebære alt fra reell utveksling og dialog, til det man gjerne kaller kulturell appropriasjon, eller noe imellom disse ytterpunktene.

En slik praksis knytter an til et aspekt av Nayara Leites (f. 1989) dialog med et fotografi fra Skeivt Arkiv i det performative arbeidet Homodagene (2022). Bildet er tatt under Homodagene i Bergen i 1983, og hovedmotivet  er en demonstrant bærende på en plakat med påskriften «Jeg er glad jeg er homo». Leite responderer med et eget banner som lyder «I am glad we are plural» – jeg er glad vi er flerfoldige. Leite situerer utsagnet tydelig i relasjon til LHBTQI+-miljøet, men det er også relevant i denne sammenhengen å presisere at et «vi» aldri er gitt på forhånd, men er en størrelse som defineres og etableres gjennom reforhandling av sosiale og idémessige relasjoner. Slik jeg oppfatter det, utfordrer Leites respons ideen om en vi-konstruksjon fundert ene og alene på en felles identitet, og strekker seg i stedet mot en sosiopolitisk praksis basert på allianser og former for solidaritet som tar forskjeller – snarere enn likhet – som sitt utgangspunkt. Et større vi kan dermed etableres på bakgrunn av etiske og politiske kriterier som er virksomme på tvers av identitære skillelinjer. Dette er jo – som burde være kjent – det som egentlig var intensjonen med identitetspolitikk da de afroamerikanske feministene i Combahee River Collective lanserte begrepet i 1977. Jeg får også lyst til å sitere Audre Lorde her: «Difference must be not merely tolerated, but seen as a fund of necessary polarities between which our creativity can spark like a dialectic.»

Kaeto Sweeneys (f. 1993) fotoprint CAMP (2023) byr på noen interessante motsetninger i hvordan det kommuniserer med publikum. De nærmest monumentale fotografiene er dokumentasjon av «ASTERISK x Hothouse: Camp Camp Camping», en skeiv performance- og klubbkveld på Studio 17 i Stavanger. Verksteksten diskuterer hvordan bilder er tidsvitner og redskap for representasjon, men selve bildene som utgjør CAMP oppleves i seg selv som en mer eller mindre ugjennomtrengelig flate – det ville de i hvert fall vært uten en tekst som forteller oss hva vi ser. Den til dels abstraherte hedonismen som uttrykkes her, har selvfølgelig sine poetiske kvaliteter. Men jeg føler det er lite camp som sådan i bildene – ingenting som egentlig formidler den svette energien som utfolder seg i rommet denne augustkvelden når OCTOPUSSY PRIME (Lise Ulvedahl Carlsen) synger om å ha sex med Angela Merkel. Jeg kan bare lese det inn i verket fordi jeg er så heldig å ha sett OCTOPUSSY PRIME live tidligere, og veit hva verksteksten refererer til. Forstå meg rett: Poenget er ikke at dette kan forstås som en svakhet eller mangel ved arbeidet. Jeg tenker heller at det underkommuniserte i CAMP åpner opp for å tenke grundigere gjennom hva «representasjon» egentlig innebærer, og hva slags dynamikker som settes i spill. At en spesifikk verden av menneskelig erfaring eller subjektivitet er representert i kunsten eller kulturen, innebærer ikke en kommunikativ transparens som gir andre en betingelsesløs tilgang på disse erfaringene. Alt er ikke tilgjengelig for alle, og sånn må det nødvendigvis være. Representasjon – kulturelt og politisk – er dermed i en viss grad alltid en form for abstraksjon. Men det viktige spørsmålet er hvilken funksjon en slik abstraksjon kan utfylle.

I og med at flere av disse arbeidene berører spørsmål knytta til subjektivering og identitet, føles det nyttig å vende tilbake til Suely Rolniks tenkning rundt flytende subjektivitet og kulturell hybriditet nevnt innledningsvis, og som er noe hun relaterer særlig til Brasils kolonihistorie og postkolonialistiske samtid. Rolnik understreker at det hybride, flytende og konstruerte i seg selv ikke er frigjørende, like lite som det er negativt eller fremmedgjørende. Rolnik argumenterer for at skillet mellom en likeverdig utveksling av kulturelle former og gjenbruk i negativ forstand avhenger av hvilke motiver som ligger bak utvekslingen. En narsissistisk tilnærming søker en selvsentrert bekreftelse av sin egen identitet og en kynisk tilfredsstillelse av sitt eget begjær i «den andre», the other. Med et etisk kriterium sikter Rolnik til en radikal åpenhet overfor – og samtidig aksept for selvet og den egne identitetens skjørhet – i møtet med den andre. Det betyr også å vedkjenne seg sitt begjær for det som er utenfor en selv, og den transformasjonen av en selv som et reelt møte med den andre innebærer. Slike møter er sentrale i alle de ovennevnte arbeidene, men premisset utvikles i til dels svært forskjellige – og gjensidig komplementerende – retninger av de respektive kunstnerne.