I utstillingen «NO NO NSE NSE» på Kunsthall Trondheim tar den finske kunstneren Jenna Sutela språket fra menneskene og gir det til bakterier og datamaskiner. 16.06.2020 Kritikk

Som mange ganger ellers er det en rein, kjølig estetikk som møter meg innenfor dørene på Kunsthall Trondheim. Den litt strenge romfølelsen mykes imidlertid opp av det som ved første øyekast ser ut som lavalamper, en av 90-tallets fargerike designfavoritter (Sutela er selv for øvrig født i 1983). Ved nærmere ettersyn er glasset på «lampene» formet som menneskehoder, i dette tilfellet en avstøpning av kunstnerens eget. Inni flyter det slim i ulike, skarpe farger, som former seg langsomt og kontinuerlig i forskjellige små og større klumper. Slimets bevegelser blir behørig overvåket av en liten datamaskin som er montert ved siden av hvert enkelt verk. I tillegg til å referere til en praksis hvor slimets tilfeldige formasjoner benyttes til å kryptere data, er denne datamaskinen koblet til mobilappen I Magma App (2019), som også er en del av utstillingen.

Fragmentert språk

Appen er fritt tilgjengelig og vil kunne være en naturlig inngang til utstillingen nå som den ikke kan oppsøkes fysisk. Når jeg logger inn, er det som å være på innsiden av disse hodeformede lavalampene. Pikselerte versjoner av slimet svømmer på mobilskjermen min, hvor slimformene med jevne mellomrom leses av og oversettes til mer eller mindre absurde tekstpassasjer: «Their bread, then, a mystic tradition»; «This message is not able to be silent»; «You are to be a confident word».

Nettopp ord og fragmentarisk setningsdannelse spiller en viktig rolle i denne utstillingen. Det er som om Sutela tar noe av det mest menneskelige vi har, språket (som til og med legger føringer for hvordan vi tenker), og fillerister det slik at det blir randomisert og meningstom data. Utstillingstittelen alene, «NO NO NSE NSE», er et finurlig spill med ordenes form og mening. Det å sette menneskelig språk opp mot kunstig intelligens på denne måten er et elegant grep.

Referansetungt

Likevel opplever jeg at det blir litt for mye nonsens og litt lite substans i flere av Sutelas verk, til tross for at de er solid forankret i vitenskap så vel som science fiction. Et eksempel er videoverket nimiia cétiï (2018). Verket er inspirert av overnaturlige fenomen som automatskrift, altså at ånder eller lignende vesener formidler et budskap gjennom et menneskes penn. I denne sammenhengen trekkes mediumet Hélène Smith frem. Hun var virksom på slutten av 1800-tallet og mente at hun kunne kommunisere med marsboere. Verket veksler mellom klipp av bakterier (av en hardfør type som forskere visstnok pleier å sende til Mars), streker som former diffuse tegn og et rødt ørkenlandskap. Lyden høres ut som en messende kvinnestemme som spoles raskt fremover slik at ordene blir ugjenkjennelige.

Det hele henger på et vis sammen: Slik jeg forstår det, er de opptegnede strekene og den vrengte vokalen fundert i bakterienes aktivitet og formdannelse. På denne måten skaper bakteriene og datamaskinene et nytt språk sammen. Så kan man – med henblikk på Smith, ørkenlandskapet i videoen og de romfarende bakteriene – forestille seg at budskapet kommer fra Mars. De tematiske grunnsteinene i dette verket er interessante i seg selv, men resultatet fremstår nokså innviklet. Samtidig opplever jeg at det liksom tilfeldige og nøytrale ved datainnsamlingen gjør verket litt intetsigende. Det er som om jeg må tvinge meg selv til å bli med på leken, uten at jeg helt skjønner betydningen av den.

Noe av det samme skjer med et annet videoverk, Nam-Gut (the microbial breakdown of language) (2017). Verket er et resultat av et eksperiment hvor Sutela plasserte kombucha-te inne i en datamaskin, for så å la en programvare generere tilfeldige tall ut fra det som skjedde med den levende materien (denne typen te består av blant annet bakterier). Disse tallene ble til slutt omgjort til ordsammensetninger. I utstillingsteksten henvises det til at nyere forskning viser at tarmbakterier påvirker vårt sentralnervesystem, noe som utgjør en fin parallell til kombuchaen og datamaskinen. Det står også at verkets lydspor, som er tungetale, er inspirert av science fiction-forfatteren Neal Stephenson og begrepet «nam-shub» som er hentet fra hans roman Snow Crash. For min del må det et Google-søk til for å få klarhet i referansen; det viser seg at «nam-shub» er navnet på en programvare som får mennesker til å prate forskjellige språk. I Stephensons bok skal dette virke som et sikkerhetstiltak mot et språklig virus. Referansene Sutela viser til, virker solide, og eksperimentet hennes fremstår fascinerende, men videoen i seg selv viser bare en gjennomskinnelig væske som jeg antar er kombucha-teen, uten at så mye annet foregår enn at noen bokstaver flyter rundt inni der akkompagnert av uforståelige lyder. Selv om poenget med kommunikasjon og bakteriers forestilte handlekraft kommer tydelig frem, er det som om den bakenforliggende researchen er mer interessant enn selve verket.

Slimete intelligens

I et mørkt rom i kunsthallens underetasje henger to glassplater som begge inneholder det som etter hvert har blitt en liten, naturvitenskapelig kjendis. Idet jeg entrer rommet, lyses platene opp, og jeg får se to eksemplarer av den knallgule slimsoppen ved navn Physarum polycephalum. Det vil si, når jeg besøker kunsthallen nå, er den død; de ansatte måtte ta livet av den siden ingen kom til å være til stede for å mate den under korona-nedstengingen. På utstillingsåpningen, derimot, kunne man se de tynne, gule trådene snirkle seg langs et labyrintisk mønster inne i glassplaten. Slimsoppen, eller «the blob» som den har blitt kjent som i media, er en encellet organisme uten hjerte eller hjerne, men som likevel har vist seg å inneha noen imponerende egenskaper: Den kan helbrede seg selv, har 720 kjønn, og har evnen til å lære. Ved å friste med havregryn har forskere funnet ut at slimsoppen lærer seg den korteste veien frem til maten gjennom en labyrint.

Sutela bruker den samme fremgangsmåten i sitt prosjekt Orgs (2015–2018). Her har det ene av slimsoppens to glassbur form som et mandala-diagram, mens mønsteret i den andre glassplaten skal vise hvordan selvorganiserte systemer tar over for hierarkiske sådan. Det siste refererer til slimsoppens status som en desentralisert intelligens og sørger for at verket blir politisk ladet. I tillegg til at det er fascinerende å se den merkelige organismen i levende live, gjør dette siste, anti-hierarkiske aspektet at den passer godt inn i utstillingens egalitære rammer. Likevel fremstår verket refererende da det først og fremst virker å gjenskape et etter hvert nokså kjent vitenskapelig eksperiment. De nye aspektene Sutela drar inn, som at mandala-formen er tegnet opp av en forsker som også studerte disse organismene, oppleves litt irrelevant for meg som betrakter.

Utstillingen «NO NO NSE NSE» belyser interessante sammenhenger og berører områder som er svært aktuelle i dag. Selv om de mange referansene kunne hatt godt av enten å bli redusert eller implementert bedre i verkene, vitner de også om en oppmerksomhet og genuin nysgjerrighet for omverdenen som utvilsomt gagner en kunstnerisk produksjonsprosess. Utfordringen er å få de endelige verkene til å stå på egne bein og med det fremstå mindre refererende og avhengig av alt bakgrunnsmaterialet.