«I performancen gestikuleres det vilt, mens flere hundre ord i minuttet triller ut av Turatos munn» 14.11.2018 Kritikk

Jeg så kroatiske Nora Turato (f. 1991) for første gang i januar da hun gjorde en performance på UKS’ minibar («#6 MINIBAR: BOB’s YOUR UNCLE»). Høyt tempo og hyppige hamskifter er en integrert del av kunstnerens virke, og siden januar har mye skjedd: Calvin Klein er byttet ut med Demna Gvasalias høstkolleksjon for Balenciaga fra topp til tå, og hun har rukket å delta på blant annet banebrytende kunstmønstringer som Manifesta 12 i Palermo og Block Universe i London samt en rekke gruppeutstillinger i Europa og USA.

Nå er UKS (Unge Kunstneres Samfund) forvandlet fra hvit kube med utstillingsvinduer til et Instagram-vennlig rom der funksjon, boksalg og scene smelter sammen i performativ flerfaglighet. Gulvet er rødmalt, og lokalet tømt for alt annet enn 500 kopier av Turatos bok Pool 2 – plassert i en mer eller mindre kvadratisk formasjon som utgjør det romlige ankeret for performancen, som skal gjøres fem dager i uken i en hel måned.

Dette er den første av hele fem kommende soloutstillinger som Turato skal ha i 2018 og 2019, og den har fått sitt navn etter kunstnerens andre kunstnerbok, som ikke bare fungerer som, ja, en bok, men også brukes som prop i utstillingen. Og ettersom besøkende stadig kjøper med seg bøkene, endrer utstillingsdesignet seg gjennom hele perioden.

Munndiaré

I performancen gestikuleres det vilt, mens flere hundre ord i minuttet triller ut av Turatos munn. Stemmebruken strekker seg til ytterpunktene i registeret, fra høyt til lavt, og beveger seg mellom dramatisk spoken word som nærmest spyttes ut, vibrerende og stemningssettende vokalisering («Words, Woooords, WOOOORDS») og stakkato frasering av tilsynelatende urelaterte utsagn (eksempelvis «Adorable kittens with guns / cats of jihad / raising sea levels / threatened corgi and how to spot a psychopath»). Den rytmiske iherdigheten er hele tiden til stede, på tross av et ekstremt høyt tempo og raske skift. Turato kanaliserer flere stemmer: Noen ganger høres talen ut som et menneske som tenker høyt, og andre ganger er hun et talerør for en algoritmisk sammensatt feed der nyhetsoverskrifter, slagord, personlige Twitter­-innlegg og vitenskapsfunn, møtes. Overbrukte språklige troper, oppmerksomhetssøkende klikkagn og memetekst stokkes om på og leveres gjennom en hysterisk munndiaré. Dette oppleves interessant siden tyngden i disse ofte familiære ordene og strofene, hauses opp samtidig som den går i oppløsning. Ordene og setningene går ut av sin kjente form og abstraheres. Spørsmålet er hvilket innhold som står igjen, eller oppstår.

Overidentifisering

En av Turatos mange styrker er hennes evne til å overidentifisere seg med en logikk som millenniumsgenerasjonen er opphav til og samtidig et produkt av – digital hverdag, sosiale medier og alt det fører med seg. Ved første øyekast følger Turatos metoder den samme logikken som feeden: Man scroller seg gjennom en mengde informasjon hvor ladede begreper flyter sammen til en utydelighet, en grøt; det blir irrasjonelt og selvmotsigende.

Men Turato minner oss på en mer kompleks dimensjon: Nemlig at grensen mellom språk, bilde og subjekt – som ofte ses på som adskilte ting – viskes ut i konstruksjonen av «millenniumssubjektet». Det handler om at den generasjonen kunstneren selv er en del av, har vokst opp på internett, der nye typer språk og måter å tilegne seg kunnskap på har dukket opp, og nå flyter utover internettets grenser og blir en del av hverdagen. Man blir bedt om å navigere og produsere informasjon der ord og bilder fungerer side om side i konstruksjonen av ens digitale selv, som for denne generasjonen ikke kan skilles tydelig fra ens «virkelige», eller «frakoblede» liv. De implisitte referansene til digital personlighetskonstruksjon som strekker seg ut IRL (in real life, red.anm.), skiller altså Turatos fascinasjon for ord fra foreldregenerasjonens og postmodernismens opphengthet i semiotikk (tegnlære, red. anm.). Det resulterer i en svært samtidsaktuell og performativ språkanvendelse der en total utviskelse av mediespesifisitet spiller en viktig rolle.

Også kunstnerboken Pool 2 omgjøres til en performativ gjenstand ved at ordene den gjengir blir uatskillelige fra Turatos opptreden av – og på – dem. Og samtidig florerer performancen også utenfor UKS’ lokaler – på Instagram. Boken og Instagram-­postene er altså del-­ledd, men de fungerer også godt på egenhånd. På den måten forener og forlenger soloutstillingen på UKS kunstnerens totale output på en effektiv måte.