I Neonmeditasjoner er lyd og lys koblet til hverandre. En sensor oversetter fargenyansene i fire lysrør til lyd. Lyden er dermed ikke som et soundtrack til fargespillet, men faktisk «lyden» av fargen. 23.10.2020 Høstutstillingen

Neonrørene ligger flatt, fire på rad under hverandre. Rørene er fylt av mange farger, hver med et eget felt. Per Hess beveger noe som likner en lommelykt over. Det er dette apparatet som leser av fargene som omkodes til lyd, fargens tone.

Prosjektet er drevet av undring, over farger og lyd, hvordan mennesket oppfatter disse fenomenene – sanseopplevelsene – og kanskje tar dem for gitt, hva farge og lyd «egentlig» er, og hva som trekker oss mot dem.

«Det begynte med neonrør»

Mina S. Haufmann: Neonmeditasjoner er et samarbeid med komponisten Risto Holopainen. Hvordan begynte dere å jobbe sammen?

Per Hess: Vi må først litt tilbake i tid. Det begynte med neonrør. Første gang jeg jobbet med neon, var rundt 2003, og da så jeg for meg at jeg kom til å bruke det mye. Sånn ble det ikke med det første. Tiden gikk, og da jeg endelig bestemte meg for å sette i gang – da jeg kjente at tankene rundt det hadde modnet – så kontaktet jeg et firma her i Oslo, og en glassblåser som het Geir, som hadde jobbet med neon i 40 år. Jeg fortalte ham at jeg ville lage noen arbeider, men at jeg ikke ønsket å bruke neon i tradisjonell forstand, med ett rør per farge. Jeg er jo egentlig maler – det påvirker nok hvordan jeg ønsket å jobbe med fargene i lyset. Det jeg ville, var å sette sammen flere farger slik at når de monteres på veggen, lyser de direkte, men også utover veggflaten. Slik kan fargene virke sammen for å gi et spesielt uttrykk via alt som følger med lyset.

MSH: For en erfaren håndverker, hvordan ble dette mottatt?

PH: For Geir var det helt fremmed å lage neonrør i flere farger, men han ville prøve. Han begynte med å lage noen eksempler som jeg ble veldig fornøyd med. Det fikk ham på kroken; han ble egentlig helt hekta.

Etter hvert fikk jeg en viss mengde med disse neonrørene, og brukte noen av dem i et par forskjellige utstillinger, blant annet installasjonen ROOM #7, som ble vist i Josefine Lyches galleri LYNX, den gang i paviljongen i Frognerparken. Men det var utstillingen på kunstnerdrevne ATOPIA kunstlab i Oslo som satte det hele i gang for alvor. Da samarbeidet jeg med Nina Bang (f. 1956) om prosjektet Sudden Shower, basert på den japanske kunstneren Utagawo Hiroshiges (født Andō Hiroshige, 1797–1858) regnbilder. På vernissasjen dukket det opp en person som var veldig interessert; vi diskuterte iherdig rundt neon, farge, lys og lysoppfatninger. Han var også opptatt av lyd. Dette var et av de få lykkelige øyeblikkene der et møte utvikler seg til noe for fremtiden. Personen var selvfølgelig Risto, denne svenske komponisten som har jobbet spesielt i en senmodernistisk- og ettermodernistisk tradisjon.

MSH: Og fra der av ble veien til.

PH: Ja. Han hadde blant mye annet laget lyd til en video hvor utgangspunktet var lysrør –  ikke neon –  men hadde noe han kunne sende meg. Jeg lyttet, men skrev tilbake at det ikke var så interessant, fordi jeg opplevde dem mer som en «illustrasjon» – musikk som var laget med tanke på noe konkret – og at jeg ikke var så opptatt av den vinklingen. Så hvis vi skulle gjøre noe sammen, måtte vi jobbe mer direkte: Lyd og lys måtte være like viktig, måtte være ett. Sidestilt. Risto syns det var en interessant utfordring, og vi hadde fått nysgjerrigheten tent begge to. Vi gikk ordentlig inn i problemstillingen, og tenkte på hva vi kunne gjøre ut av det. Fargen skulle være utgangspunktet, selve mediet som vi skulle ha tak i. Etter mye frem og tilbake, med støtte fra Notam, og en lang periode der jeg og Risto jobbet sammen, kom vi frem til verket Neonmeditasjoner.

MSH: Verket er en performance, det vil si at du og Risto fremfører verket live. Men teknisk sett, hva er det som skjer her?

PH: Rørene er én meter lange, og man trenger fire rør for å ha nok å spille på. Noen steder har vi imidlertid brukt åtte rør, for å få et større lysspekter. Det styrker det visuelle i performancen.

Jeg og Risto tenkte mye på hvordan vi kunne filtrere ut fargen i rørene. Derfor begynte vi med fargefiltre, slik at vi i større grad kunne få fremhevet hver enkelt farge. Ved hjelp av disse fargefiltrene og en sensor leses fargene av med elektriske impulser og blir omdannet til lyd. Det er med andre ord en direkte kobling mellom fargen og lyden.

Vi holdt på lenge, i over ett år med ukentlige møter, der vi blant annet jobbet med hvilke filtre vi ville sette sammen for å få ut et størst mulig fargespekter. Vi fant sakte, men sikkert ut av det.

Selv om vi jobber tett, har vi også fått klart ulike roller. Risto har skapt lydbildet, men gjør egentlig lite underveis. Han kobler seg naturligvis opp, men griper ikke mye inn – og når han gjør det, er det heller for å forstyrre enn å bygge opp. Jeg komponerer farge. Det vil si, fargene gir en impuls som blir oversatt til lyd, så jeg blir egentlig et medium: Jeg styrer verket under performancen ved å bestemme hvilke farger jeg bruker. Det blir likevel ikke som å spille på et piano der man kan slå på tangentene: Innstillingene er så følsomme at det er umulig å få samme resultat fra gang til gang. Så selv om vi har jobbet lenge med verket og har mye bakgrunnsstoff, så stiller vi på et vis på scratch hver gang. Når det gjelder lydbildet, er dette absolutt ikke rockemusikk eller pop, det er lyd, rett og slett. Et lydbilde som kommer frem.

MSH: Hva er det med dette møtet mellom lyd og bilde som trigget dere, tror du?

PH: En interessant erfaring vi har gjort oss, er at folk ofte har blitt veldig fokusert – nærmest fiksert – på å finne ut hvordan verket fungerer. Se om de klarer å koble det man hører, til det man ser, avsløre det på et vis. Det oppstår en forunderlig greie der man ikke helt skjønner hva som skjer. Lyd og bilde smeltes sammen. Og lyd og lys er egentlig motsetninger på flere måter.

Hva angår et bilde, er det i seg selv ganske stillestående – det bildet eventuelt beveger, er tankene våre. Hvis det ikke beveger tankene våre, er det i beste fall bare en ren visuell opplevelse. Og hvis den ikke setter i gang noe tankemessig, kan det umulig være et kunstverk, mener jeg. Men altså, øynene oppfatter et bilde umiddelbart. Hvor mye tid et bilde tar, handler om hvor mye tid en betrakter bruker på det. Lyd er nesten det motsatte; det er avhengig av tiden. Det er en konstant bevegelse som er vanskelig å stoppe. Dermed er lyd en mye mer abstrakt opplevelse. Man kan assosiere, men tenke gjør man etterpå. Jeg mener at Neonmeditasjoner nettopp handler om de motsetningene, at det tar begge deler inn i seg og gir litt av begge deler. Det gjør kanskje også at det forvirrer – man får både sett og hørt, men må vente med å tenke.

Utover det er lys- eller neonarbeider frapperende, suggestive. Det er noe med lyset som gjør at man suges mot det. Både for oss mennesker og i dyreverdenen. Og hva er det egentlig som gjør at vi levende vesener trekkes så sterkt mot det? Det er vanskelig å forklare vitenskapelig, men man kan tydelig registrere at det skjer.

Lys er et spennende tema. Det flyr mot oss hele tiden, men det eneste som gjør at vi kan vite at det skjer, er at «bildet» opprettholdes. For som Goethe kom frem til, ser vi ikke lys, selv om vi mener vi ser det: Det er kun fargene vi ser. Så hvor kommer dette lyset fra? Selv om fysikken har lansert sine teorier, så er dette et enormt område som omfatter ulike grener i vitenskapen og som fortsatt er under utvikling.

MSH: Du har et stort interessefelt i ditt virke. Og du skyr ikke unna det politiske i kunsten, heller. Kan du si litt om hvordan du jobber generelt?

PH: Jeg er nok undersøkende i mitt arbeid, preget av nysgjerrighet – med én gang jeg kan noe for godt, forlater jeg det. Jeg jobber meg ofte gjennom en erkjennelsesprosess der jeg undersøker, tar det innover meg, jobber med temaet på mange plan, før jeg enten forkaster det eller begynner å tro litt på det, altså at dette er noe som kan angå meg.

Jeg mener ellers at en av de virkelig store oppgavene kunst har, er rollen den spiller i samfunnet. Jeg har derfor både jobbet som kurator samt mye med kunst i offentlig rom. Jeg har alltid ment at kunst i offentlig rom har vært viktig – helt sentralt faktisk – men det har hatt ulik status til tider.

Som kunstner er objektet materialet, men man kan også jobbe med ideene, jobbe mot en setting ut i samfunnet. En slik tankegang kan man nok se resonnere i andre deler av virket mitt også, både som kunstner og som aktiv i en rekke organisasjoner og kunstneraksjoner. Jeg har jobbet opp mot samfunnet og inn i samfunnet. Uten å selge sjela mi.

Per Hess og Risto Holopainen / Neonmeditasjoner vises lørdag 24. oktober klokken kl 18.00 og kl 19.00. Les mer på Høstutstillingen.no.