I et politisk landskap: Samia Halaby og Palestinian Hospitality 22.11.2024

Med prosjektet Palestinian Hospitality inviterte kunstnerne og koreografene Ingri Fiksdal og Helle Siljeholm og Masahat-festivalen påmeldte publikummere til å bevege seg gjennom Nasjonalmuseet med en «alternativ lydguide» bestående av utdrag fra et intervju med den palestinske kunstneren, akademikeren og aktivisten Samia Halaby.

Kunstneren ble ikke bare valgt på grunn av hennes opphav, men også på grunn av hennes ekstensive karriere og tilnærming til kunsthistorien, og tidligere opptreden i Norge: Født i Jerusalem i 1936 og i dag basert i New York, ble Halabys livshistorie tidlig påvirket av koloniseringen av palestinske territorier: Under etableringen av staten Israel, tvang al-Nakba i 1948 familien hennes til å rømme til Libanon, før de flyttet til Ohio i 1951. Siden da har Salaby stilt ut og er innkjøpt av toneangivende institusjoner i både Europa, Nord-Amerika og Asia som en pioner i både abstrakt maleri og «data-kunst», og var den første kvinnelige førsteamanuensis ved Yale School of Art (1972–82). Halaby har stilt ut i Norge én gang, da som del av utstillingen «Palestinske Kunstnere» på Kunstnernes Hus i 1981, organisert av daværende direktør Thorstein Rittun i samarbeid med The Plastic Arts Section i Den palestinske frigjøringsorganisasjonen PLO. 

Disse septemberdagene var Nasjonalmuseets ordinære lydguide komplementert av en fanzine og et lydspor i kapitler, som guidet lytterne gjennom museets samling og en temporær utstilling med den norske abstrakt-ekspresjonistiske maleren Anna Eva Bergman. Man kunne gå fra rom til rom gjennom museets samling og lytte til Halaby snakke om kunst og motstand foran nøkkelverk som Gru (1936) av Hannah Ryggen, et kunstverk som kommenterte den blodige borgerkrigen i Spania samme år.

Palestinian Hospitality bevegde seg gjennom rom som tar for seg rollen kunst hadde i norsk nasjonsbygging før og etter politisk selvstendighet i 1905, og peker til museet som en politisk aktør i samtiden. Løypen endte på museets takterrasse, som ble et sted for publikums tilbakemeldinger og refleksjoner. Prosjektet foregikk fire ganger med Nasjonalmuseet som hemmelig arena, som ble delt med påmeldte kort tid i forkant via tekstmelding.

Undertegnede har tatt en prat med de to kunstnerne om motivasjonen bak prosjektet.

Hva sådde frøet til idéen om Palestinian Hospitality?

Ingri Fiksdal (IF): Tidlig 2024 var vi på Nasjonalmuseets bibliotek for å se på arkivet til Kunstnernes Hus, og kikket blant annet på materiale tilknyttet utstillingen «Palestinske Kunstnere» i 1981, hvor bakteppet – den gang som nå – var situasjonen som pågår i Gaza og i Libanon. Gjennom utstillingskatalogen oppdaget vi at Plastic Art Section og PLO var arrangører med Kunstnernes Hus, og at frigjøringslederen Yasir Arafat hadde skrevet et forord til den. Det kan vanskelig tenkes i dag, at en såpass politisk aktør er inne og arrangerer kunstutstilling i Oslo. Og her kom Samia Halaby opp som et av navnene på kunstnere som deltok i utstillingen.

Helle Siljeholm (HS): Vi arbeider for tiden med arkivmateriale fra Kunstnernes Hus mot en utstilling der vi særlig ser på kvinnelige kunstnere i husets historie, som Halaby er en del av i kraft av sin deltakelse i 1981. Det er viktig å si at denne utstillingen har vært snakket om en del, blant annet har OCA  løftet den opp flere ganger. Den er bevis for en slags frihetsrom som man ikke ser like tydelig i dagens kunstdiskurs. Etter å ha sittet med hvite hansker på og dykket ned i dette materialet leste vi på nettsiden Hyperallergic at en omfattende retrospektiv av Samia Halaby på et universitetsgalleri i USA var blitt kansellert på grunn av «sikkerhetshensyn». Hva disse skulle være, ble ikke ble spesifisert, så det var lett å lese det i skyggen av innskrenkningen av ytringsrommet rundt Palestina i USA og Europa.

Å gå fra utstillingskatalogen fra 1981 ut i en virkelighet der kunstinstitusjoner avlyser utstillinger med kunstnere med en uttalt politisk posisjon fordi de er uenige, eller får berøringsangst, fremhevde for oss kontrasten mellom mulighetsrommet som ser ut til å ha eksistert i 1981, og følelsen av at det nå går veldig motsatt vei. Å lese et forord der en politisk leder skriver at kunsten har en sentral rolle i frigjøringskamper, blir jo veldig slående, spesielt som tilbakeblikk.

Håkon Lillegraven (HL): Hva gjorde at Halaby skilte seg ut i arkivet fra 1981, og fikk dere til å tenke at det var viktig å gjøre et opptak av henne?

IF: Hun er først og fremst utrolig sterk både som kunstner og i sitt politiske ståsted. Hun var også den første kvinnen til å holde stillingen som førsteamanuensis på Yale School of Art og har enormt bred kunsthistorisk kunnskap. Det er heller ikke så mange gjenlevende kunstnere fra den gang.

HS: Omfanget av hennes bevissthet er jo unektelig i den grad hun er en historieforteller som klarer å formidle sin egen kunstneriske praksis, utviklingen av kunst, revolusjon og aktivisme – fra antikken til samtiden – neoliberalisme, politikk, til og med datakoding. Hun er 87, men ingenting ser ut til å stoppe henne. Vi ønsket derfor å gjøre et intervju med Halaby for å produsere et tidsdokument hvor disse ulike tidene kunne møtes og krysses. Så fikk Sarah Lookofsky, direktør for Kunstnernes Hus, en mulighet til å møte Halaby i New York, så da sammenfalt flere interesser som muliggjorde opptaket vi bruker.

I arkivet finnes også avisklipp i arkivet fra intervjuer med norske aviser der Samia uttrykker at hun ønsker at hennes abstrakte malerier skal doneres til Oslos arbeiderklasse. Hun snakker også om at de palestinske kunstnerne som var i Oslo, ikke bare monterte utstillingen, men nådde politikere og presse, og hvordan de møtte en stor interesse og solidaritet.

HL: Det sier noe om den viktige rollen klassebevissthet har spilt i solidaritetskamper, som det kanskje gjør i mindre grad nå. Ble donasjonen noe av?

IF: Det har vi ikke funnet noe dokumentasjon på så langt. Men det som fremkommer fra materialet, er at hun har en sterk medfølelse med de «stakkars menneskene» som bor i Norge og er så deprimerte på grunn av været, haha. Hun snakker blant annet om «the oppressive clouds of Norway» som vi siterer i fanzinen og trykket på hettegensere som vi hadde på når vi møtte de som hadde meldt seg på.

HL: Hvor kom idéen om utformingen til verket fra – å sette Halabys stemme i dialog med verk fra samlingen på et nasjonalmuseum?

IF: Dette ble i hovedsak motivert av en av Halabys hovedpoeng, hvor hun sier at abstraksjon ikke primært burde være ansett som en vestlig kunsttradisjon. Hun hevder jo det at denne primært tilhører minoriteter på andre steder i verden, men at hvis man jobber med abstraksjon som minoritet, blir man anklaget for å appropriere, noe hun mener er absurd. Sånn sett føyer det seg inn i dagens kritikker av kunsthistoriehegemoniet der man skiller mellom vestlig kunstkanon og kunst fra andre deler av verden som blir forstått som håndverk eller tradisjonsarbeid. Å lytte til henne snakke om dette mens man beveger seg gjennom museet og møter hovedverk slik de er kuratert, er med på å utfordre den type tenkning.

HS: Vi hadde på et tidspunkt en idé hvor Nasjonalmuseet ikke var åstedet, men det ble veldig interessant igjen da det kom et opprop innenfra institusjonen. Å «hente inn» en kunstner som Halaby til Nasjonalmuseet – en kunstner av en størrelse som burde være til stede der – ble både en slags støtteerklæring og en henvisning til et mulighetsrom.

Når man som en del av verket er oppe i Lyshallen, museets hovedarena for temporære utstillinger, og hører henne snakke mens en står overfor maleriene til Anna Eva Bergman, kan du se for deg Halaby der. Det formulerer et slags ønske om et museum som kan handle ut fra det samfunnet vi ser nå, og som folk er engasjert i. Alle vet at ikke museet programmerer sånn, men tenk om man kunne si: «Samia Halaby, du er kansellert i USA, kom til oss!»

HL: Halabys «størrelse som kunstner» er et interessant poeng da man i vestlige kunstinstitusjoner ser at palestinske og diasporiske kunstnerskap ofte blir presentert som utelukkende «politiske». Ser en på Halabys malerier og karriereforløp over mange tiår, er det jo åpenbart at hun kan bli presentert på lik linje med kunstnere som Bergman, Rothko og mange flere i en museumskontekst.

HS: Absolutt, hun er en kvinnelig kunstner og pioner. Hun sier selv i intervjuet at det er veldig mange som er interessert i arbeidet hennes, men at når «push comes to shove», så vil de ikke vise det på grunn av hennes aktivisme, at hun formidler historien om Israel og Palestina. Det får oss til å tenke på hvor mange kunstnere det er vi ikke får sett, og hvor mange virkelighetsfortellinger som ikke når oss, fordi at det ligger en form for sensur av hva som er en del av vår kunnskapsdannelse.

HL: Ja. I forlengelse av dette vil jeg snakke om forsiden på fanzinen. Den fikk meg til å trekke på smilebåndet, men trakk meg også i retningen av nasjonalromantikken som et refleksivt utgangspunkt. Adolph Tidemand og Hans Gudes Brudeferden i Hardanger (1848) er både på forsiden av fanzinen deres og første «hovedverk» i løypen dere tegnet opp for de som deltar. Var nasjonalromantikken og dens tilknytning til nasjonsbygging også et nivå dere vil trekke inn i opplevelsen av prosjektet? Jeg opplever det som både oppfinnsomt og potent å trekke en linje fra mangelen på selvbestemmelse palestinere har levd under siden 1948, til norsk kunsthistorie, som i stor grad er kanoniseringen av en historie om politisk og kulturell selvbestemmelse.

IF: At Halaby måtte flykte fra Palestina i 1948, da staten Israel ble opprettet, og har bodd i USA hele sitt voksne liv, er et meningslag som ble klart for mange som deltok i prosjektet. Satt i dialog med et såpass kjent eksempel på hvordan kunst ble brukt i oppbyggingen av Norge som nasjonalstat, var det et tydelig poeng. Vi håper jo at prosjektet kan operere på flere nivå samtidig, litt avhengig av hva slags type forståelse lytteren har fra før.

HS: Håpet om å skape ulike nivå og meningslag er grunnen til at vi har delt intervjuet i kapitler. Det Samia forteller om i hvert enkelt kapittel av fanzinen og lydguiden, og hvordan det går i dialog med tematikkene som er til stede i samlingsrommene på Nasjonalmuseet, kan man snakke om i timevis.

Man vet jo at naturen var viktig i dannelsen av nasjonalstaten Norge, men bare utvalgte deler av den – det er jo ikke noe mangfold hverken i folk eller i stein i disse motivene. Så ser du på palestinsk motstandsbevegelse og bruken av fikenblad, oliventrær, appelsiner – her blir naturen et motstandsmiddel. Det føltes som et godt sted å begynne, for kampen i Palestina handler om å retten til eget land. Rommene i Nasjonalmuseet egner seg godt for denne typen refleksjoner, fordi de har et så tydelig innhold med tilknyttet politikk – i dette «nøytrale» museet …

Det er selvfølgelig også noe med Nasjonalmuseet som institusjon. Det ligger jo i navnet, og det er umulig for et nasjonalmuseum å unngå å være en politisk aktør. Derfor får du i museet en «backdrop» hvor det Samia Halaby snakker om, får en sterk resonans.

HL: Hvordan endte publikumsopplevelsen opp med å bli, og hvilke responser og reaksjoner fikk dere på verket deres fra de som møtte opp?

IF: Vi opplevde at folk hadde fått ganske rike opplevelser, vil jeg si, og jeg var nesten litt overrasket over hvor mange forskjellige lag tilskuerne hadde fått tak på.

HS: Vi fikk tilbakemelding på at utstillingen til Anna Eva Bergman fikk en annen kvalitet, også av folk som hadde sett den før, og at opplevelsen av å legge seg ned på gulvet i Søylerommet og lytte var en sterk opplevelse. Da gruppen til slutt gikk ut på museets takterrasse, gikk samtalen på behovet for fortellinger som går på baksiden av systemene som vi nå opplever det som at faller fra hverandre.

HL: Det er interessant at noen hadde en opplevelse i Bergman-utstillingen som spiller direkte inn i Samias poeng om abstraksjon og hvor effektivt man kan dekonstruere den offisielle historien om den. Bare noen spør høyt hvor eller hvem den hører til utfordres forestillingene våre om abstraksjon som en vestlig, «maskulin» og «apolitisk» kunstkanon.

IF: Ja, det var flere med mye kunsthistorisk forkunnskap som sa at de oppdaget nye ting i Bergmans malerier av å lytte til Samia snakke om abstraksjon fra sitt perspektiv.

HL: I fortsettelsen av tekstene som allerede har blitt publisert i Billedkunst i år, fra en kunstnerorganisert markering foran Nasjonalmuseet på den internasjonale museumsdagen 18. mai, og teksten av Ane Hjort Guttu i forrige utgave, har dere noen tanker om hvor mye av ansvaret for å diskutere denne saken i kunstfeltet, tilfaller dere som kunstnere? Føler dere at det foregår en form for bred institusjonell svikt?

IF: Jeg har kanskje ikke svar, men spesielt i tilfellet Nasjonalmuseet har det jo vært påfallende med den eksplisitte støtten til Ukraina, mens rundt Gaza: bare stillhet. De store kulturinstitusjonene er avhengig av å være en demokratisk institusjon, men det er ganske tydelig med tilfellet Nasjonalmuseet at det kanskje ikke opererer etter folkets interesser primært, særlig knyttet opp til Palestina-saken.

HS: Gjennom de mange refleksjonene til de som hadde opplevd Palestinian Hospitality ble det tydelig for oss at det Nasjonalmuseet gjør ved å ikke anerkjenne en politisk virkelighet som har eksistert i flere tiår, og bidra til ytringsrommet rundt dette, er å utestenge et publikum. Folk trenger fortellinger som snakker om det som skjer, veldig mange er berørt.

Det får meg også til å tenke tilbake til åpningsutstillingen «Jeg kaller det kunst» (2022) der museet lette land og strand etter innspill på hva kunsten kan være. 40 prosent av den norske befolkningen mener at det norske Oljefondet bør trekke seg ut av selskaper med virksomhet i okkuperte palestinske områder, og 81 prosent at fondet ikke bør investere i bedrifter som helt eller delvis bidrar til brudd på menneskerettigheter. Dette er jo Nasjonalmuseets publikum. Situasjonen er prekær, og det er ikke noen vits i å late som at den ikke er det.

Vi sitter overfor en situasjon som breier seg over Midtøsten som i aller høyeste grad også er Vestens konflikt. Det er Vestens okkupasjon, det er Vestens vold, det er Vestens folkemord, det muliggjøres med våre penger, og det er veldig bekymringsfullt. Jeg tror derfor at man ønsker seg et museum og kunstinstitusjoner som tar dette på alvor. Kunstnere kan gjerne være delaktige, vi har jo masse kollegaer, og vi kan lage mye som museene ikke kan gjøre, men museene må også ta et ansvar. Det er jo helt vanvittig at de ikke gjør det. Hvis de skal være seriøse aktører, da.