Jeg hadde en lignende reaksjon da jeg så Ways of Seeing-TV (dvs. jeg begynte ikke direkte å gråte, men jeg ble rystet og måtte gå en runde i stua). For de som ikke har fått det med seg, er dette en slags TV-serie som publiseres på YouTube, og som er laget av Sara Baban, Hanan Benammar, Pia Maria Roll og Birgitte Sigmundstad. Planen er at det skal publiseres én episode i uka så lenge rettssaken mot Laila Anita Bertheussen varer. Hver episode består av 5–6 innslag, omtrent som et litt gammeldags kulturmagasin. WOS-TV har, i større grad enn teaterstykket, tydelige referanser til John Bergers TV-serie Ways of Seeing fra 1972, der Berger tar oss med til museer, kunstbøker, massemedia og gamle filmopptak for å avdekke kunsthistoriens økonomiske og politiske grunnlag og skjulte ideologi. Bergers Ways of Seeing var en reaksjon mot gjengs konservativ BBC-framstilling av kunsthistorien, og presenterte et nytt og radikalt blikk på Rubens’ nakne kvinner og Gainsboroughs portrett av godseiere. Et slikt alternativt blikk er også WOS-TVs ambisjon.
Ways of Seeing-TV er raskt produsert. Lyden er dårlig, intervjuobjektene stotrer, kamera vingler, og alt bærer preg av få mennesker med enkelt utstyr, dårlig økonomi og mye å gjøre. Det litt amatørmessige gjør det bare tydeligere at det viktige er å få programmet ut, ikke å pirke i detaljer. Det er ingenting ved produksjonen som er sentimentalt eller forsøker å spille på følelser. Tvert imot er det noe lett og pirat-aktig over det hele. Serien er konsekvent opptatt av kulturfeltets egen kompetanse; framfor å intervjue jus-eksperter, snakker man med kunstnere og musikere. Kombinasjonen av rapporter fra Bertheussen-rettssaken og absurde animerte pausefisker er forfriskende. Jeg savner innimellom noen innslag som ikke er så rettroende, men OK, dette er aktivisme.
Andrea Fraser siterer Sigmund Freud som ser på gråt som symptom på tap. Hun drøfter hva slags tap hun gråter over i møte med Fred Sandbacks kunst, og skriver om de mange splittelsene som finner sted i et samfunn der kunst er synonymt med kulturell kapital: arbeids- og klassedeling, kunsten som et autonomt felt atskilt fra den allmenne kulturen, kunstnere som spesialiserte kulturprodusenter, og menneskelig kreativ virksomhet som blir til et ujevnt fordelt gode man betaler for. Som hun skriver: «I believe that art cannot exist outside of the field of art. However, at the same time that I maintain this view, […] somehow, I also believe that art cannot exist within the field of art.»
Kunsten blir altså stående i denne ulykkelige situasjonen der den forsøker å frigjøre seg fra de sammenhengene den er dømt til å fungere i. Det er nærmest bare i små og nokså subjektive glimt at vi ser det revolusjonære potensialet den har til å overskride sine egne betingelser. Jeg velger å tro at dette er noe av grunnlaget for hvorfor WOS-TV virket så sterkt på meg: Prosjektet skisserer noen muligheter, på samme måte som Fred Sandback: I Sandbacks tilfelle er det volumer i rom, antydet av tynne tråder. Hos WOS-TV er det en øyeblikkelig kunstnerisk respons på akutte politiske problemstillinger, antydet ved tv-innslag som ved første blikk kan virke ganske enkle. Ways of Seeing-TV gjennomsyres av en sterk tillit til at kunst virker, at den kan brukes, at den kan agere og reagere, bedre og mer presist enn for eksempel journalistikk og at den kan slå tilbake med egne midler når den blir angrepet.
Vi har ikke lenger kunstformidling på tv i Norge. Om vi vil ha gode og kritiske kunstprogrammer, får vi gå ut og lage dem selv.
