«Hvis du ønsker å vite i hvilken grad styresmaktene tar vare på innbyggerne sine, start med kvinnens levekår, lyder beskjeden fra mamma hver gang jeg reiser av gårde for å jobbe» 17.12.2018

Moren min er jordmor og oppfordrer meg til å se nøye på kvinners situasjon for å forstå mer om hvordan mennesker har det i andre land. – Hvis du ønsker å vite i hvilken grad styresmaktene tar vare på innbyggerne sine, start med kvinnens levekår, lyder beskjeden fra mamma hver gang jeg reiser av gårde for å jobbe. Etter at jeg bodde i Myanmar en lengre periode i 2008, har jeg de ti siste årene tilbrakt en del tid der på ulike studiereiser og atelieropphold. De to siste årene har jeg besøkt Kampala i Uganda, og med Oslo som base utgjør dette et foreløpig fint triangel av en arbeidsplass.

Sommeren 2017 besøkte jeg Kampala for første gang, da jeg assisterte min partner Bendik Baksaas og hans kollegaer Kaggwa Nöel og Andrew Lwanga Sebaggala i et av deres pågående musikalske prosjekter i byen. Kaggwa viste meg rundt i gatene, museene og jungelen og bandt alle disse opplevelsene sammen med sin spirituelle tilnærming. Det var også da jeg tok kontakt med kuratoren Martha Kazungu, hvis navn jeg la merke til var involvert i flere interessante tekstarbeider og utstillingsprosjekter på byens kunstscene. Siden den gang har vi samarbeidet om vår første workshop og utstilling «Tuwaye» ved HOT Sculpture Garden i Wandegeya-distriktet, som fant sted sist sommer. Vårt interessefelt er kvinnelige ugandiske samtidskunstnere og hvordan vi i fellesskap kan danne nettverk og etablere visningsplattformer for å påvirke de eksisterende forutsetningene for den kunstneriske praksisen. Hvem er disse kunstnerne, hva lager de, og under hvilke forhold arbeider de?

Vi forsøker å holde internettkontakten varm frem til vi sees igjen til våren, og jeg har invitert både Kaggwa og Martha til å svare på noen spørsmål for Billedkunst.

Maria: Før vi møtte hverandre og begynte å arbeide sammen, husker jeg at jeg la merke til at navnet ditt dukket opp hos flere kunstinstitusjoner og visningssteder i Kampala, og det gjorde meg nysgjerrig. Kan du fortelle litt om praksisen og bakgrunnen din?

Martha: Jeg visste ikke noe særlig om kuratering før jeg begynte på Makerere University i 2012, der jeg tok den første graden min. Som barn drømte jeg om å bli journalist, om å få møte ulike mennesker og fortelle deres sannheter gjennom å skrive. Utfordringen er at de fleste journalister påvirkes av de store mediehusenes føringer, eller opplever å bli sensurert. Mens jeg studerte kunst, fikk jeg øynene opp for visningssteder i Kampala der det ville være mulig for meg å utvikle meg til å bli den kuratoren jeg ønsket å være. Jeg fikk en praksisplass på Makerere Art Gallery, som ble et springbrett, og jeg fikk senere muligheten til å delta på seminarer og konferanser om skriving og kuratering. Jeg jobbet som kuratorassistent for Kampala-biennalen i 2016, etter å ha arbeidet som frivillig på den første utgaven i 2014. Det var ved å arbeide disse to stedene, i tillegg til erfaringer fra noen andre nøkkelinstitusjoner, at jeg fordypet meg i kunstnerne og strukturene på Ugandas kunstscene. Da du tok kontakt og initierte et samarbeid, var timingen perfekt!

MB: Det er jeg glad for! Du har bodd i Tyskland et års tid nå, der du studerer afrikansk kunst og kuratorpraksis. Du titter på din egen kultur fra avstand. Jeg vil tro denne distansen hjemmefra gjør det mulig å se det ugandiske kunstfeltet med et annerledes blikk?

MK: Ja, jeg var så heldig å bli invitert til universitetet i Bayreuth, der de har opprettet et nytt masterprogram om afrikansk verbal og visuell kunst, med fokus på kuratering. Byen er liten, men har Tysklands største senter for afrikastudier. Mine tidligere professorer fra Makere-universitetet blir flydd inn for å holde forelesninger og presentere arbeidet og forskningen sin. Det er helt fantastisk. Det å bo utenlands gir en distanse som lar meg se ting fra et helt annet synspunkt, og jeg legger merke til detaljer som jeg ikke var oppmerksom på da jeg bodde i Kampala. Jeg forsøker å se min egen samtid utenifra, samtidig som jeg danner meg et bilde av hva slags type kunst som lages i Uganda for tiden. Avstanden gir fruktbare perspektiver på både europeiske og afrikanske tilnærminger til det som foregår i hjemlandet mitt.

MB: Det får meg til å tenke på en annen venn av meg, Nathalie Johnston, som er kunstnerisk leder ved galleriet Myanm/art i Yangon i Myanmar. Da hun studerte asiatisk kunsthistorie i Singapore, sa professoren hennes at det ikke fantes noen samtidskunstscene i Myanmar, kun historisk kunst i noen få museer og ellers fargerike malerier av solnedganger myntet på gjennomreisende turister. Hun bestemte seg for å flytte til Yangon, og senere åpnet hun sitt eget visningssted for byens voksende undergrunnsscene. Som du påpekte forrige gang vi møttes i Kampala: Kunstnere vil alltid lage kunst, og samtiden er akkurat nå. Det ble også ganske tydelig at vårt Tuwaye-team følte et behov for å tilføre nye kapitler til den ugandiske kunsthistorien ved å inkludere kvinnelige kunstnere og deres praksis i fremtidige publikasjoner. Hva er neste skritt for deg nå?

MK: Når jeg kommer tilbake til Kampala håper jeg å kunne bruke tiden min på research og kuratoriske prosjekter som gjenspeiler det jeg er opptatt av og vil diskutere. Det har blitt viktig for meg å gi plass til kvinnelige kunstnere og deres tankegods, siden Uganda er et veldig patriarkalsk land hvor mannlige kunstnere dominerer galleriscenen, presentert av mannlige kuratorer. Jeg håper å kunne utgjøre en forskjell for kvinnelige kunstnere i Afrika og synliggjøre arbeidet deres som for ofte blir marginalisert med aggressive midler. Vårt Tuwaye-prosjekt inkluderer jo også disse strategiene, og jeg gleder meg til vi skal gjennomføre nye prosjekter i tiden som kommer!

Martha har invitert meg tilbake til Kampala sommeren 2019 for å arbeide frem en duoutstilling i samarbeid med den svært engasjerende skulptøren doktor Lilian Nabulime. Da jeg i forkant av våre første Tuwaye-møter spurte Martha hvilke kvinnelige kunstnere den yngre generasjonen kunne se opp til og strekke seg etter, ble Nabulimes navn raskt nevnt. Det er spesielt hennes arbeider i såpe og treverk som har gjort inntrykk på meg, samt hvordan hun har banet seg frem med kontroversielle prosjekter i et dominant maskulint kunstmiljø siden 90-tallet.

Maria: I sommer introduserte du meg for Lilian Nabulime. Det var en stor dag! Og veldig stas å få besøke henne hjemme og på atelieret hennes på Makerere-universitetet. Hun kjente flere i Tuwaye-teamet fra før, og det var fint å se den gjensidige respekten og roen hun skapte i rommet. Skulptursamlingene samt den nysgjerrige og gjestfrie energien hennes tok fullstendig pusten fra meg. Kan du fortelle litt mer om hennes kunstnerpraksis?

Martha: Lilian Nabulime (f. 1963) er en veletablert ugandisk samtidskunstner med en langvarig og dyp interesse for treskjæring. Hun er utdannet ved Margaret Trowell School of Industrial and Fine Arts (MTSIFA) ved Makerere-universitetet, der hun i dagunderviser. Ph.d.-avhandlingen hennes besto av et prosjekt som både baserte seg på egne erfaringer med å pleie sin mann som døde av AIDS, og som samtidig tok utgangspunkt i viktige ideer om hva som må til for å håndtere HIV/AIDS-problemet, ikke bare i Uganda, men også i resten av verden. Nabulime opplevde på nært hold at mange AIDS-pasienter var stigmatiserte og ble avvist av slektninger og venner med lite kunnskap om sykdommen. Hun bestemte seg for å lage skulpturer som inviterte folk til å snakke om HIV/AIDS, med mål om å oppklare misforståelser om sykdommen, som fortsatt finnes i samfunnet vårt. Skulpturene av gjennomsiktig såpe og funne objekter symboliserer mannlige og kvinnelige kjønnsorganer, ogarbeidene satte i gang omfattende diskusjoner om seksualitet, helse og trygghet. Nabulime er en rollemodell for mange kunstnere i dag, og det var veldig gøy å introdusere dere for hverandre. Jeg la også merke til at hun viste interesse for prosjektene du har gjort i Myanmar og stilte deg flere inngående spørsmål om metode og hensikt?

MB: Ja, hun var veldig omsorgsfull, og vi fikk snakket om litt forskjellig, om begrepet materialsensitivitet og vår delte interesse for kunstverket som aktivator for samtale (conversation piece). Hun hadde også flere entusiastiske ideer på Tuwaye-prosjektets vegne. Jeg husker at hun helt spesifikt rådet oss til å enhver tid følge med på hvilke maktstrukturer som preger de ulike kunstscenene, og hun kommenterte at det som oftest er morsommere å danne egne plattformer fremfor å beklage seg over andres. Faktisk takket to av kunstnerne i Tuwaye-teamet vårt nei til å delta på Kampala-biennalen i sommer fordi de ikke fikk tilstrekkelig økonomisk støtte fra biennalen til hverken materialer eller honorar. Oppleves biennalen relevant for unge kunstnere i Kampala i dag?

MK: Jeg tror biennalen kunne fått større relevans for Kampalas yngre generasjon hvis den tok seg bryet med å ta hensyn til levekårene og de kreative forutsetningene som er gjeldende for de aller fleste ugandiske kunstnere. Frem til slike store arrangementer bestemmer seg for å engasjere folk som er lydhøre for kunstneres tilbakemeldinger om struktur og midler, kommer vi til å oppleve prosjekter som ikke fungerer spesielt bra.

MB: Årets utgave av biennalen, som hadde tittelen «The Studio», var den tredje med Daudi Karungi som kunstnerisk leder, han driver også det velrennomerte Afriart Gallery i Kampala. Den ble kuratert av Simon Njami, som inviterte syv internasjonalt anerkjente kunstnere til å åpne atelierene sine for unge kunstnere i en slags mester-og-elev-situasjon. Utvelgelsen ble gjort gjennom en åpen søknadsprosess rettet mot den yngre generasjonen, slik at de kunne produsere samarbeidsprosjekter for biennalen. Det høres jo ut som en bra strategi, men jeg husker at det første jeg stusset over da jeg så biennalen, var at de unge kunstnerne, 31 stykker i tallet, knapt var nevnt med navn eller arbeidstitler. Jeg ble usikker på om de heller hadde assistert sine mestere, fremfor å gå i en mer fruktbar dialog. Hva skjedde?

MK: Det var manglende økonomisk støtte til de unge kunstnerne, og tidsrammen for det såkalte samarbeidet var kun noen få uker. Så ideen for «The Studio» var bedre enn resultatet. Det var noen interessante kunstverk på biennalen, det må sies, men det er begrenset hva en uetablert kunstner kan produsere på kort tid, uten økonomisk stønad. Det fortalte jo du og, at det hender at også unge kunstnere i Norge takker ja til utstillinger uten honorar? Men, i stedet for å klage over hva årets biennale gjorde eller ei, er jeg mer interessert i å komme med forbedringer og alternativer i mine egne prosjekter i fremtiden.

Tuwaye-teamet planlegger nå en serie artist talks og atelierbesøk i perioden 2019–2020 til et utvalg kvinnelige kunstnere, som bakgrunnsmateriale for vår kommende publikasjon Tuwaye! —The female  contemporary art of Uganda. Boken vil ha dr. Nabulimes praksis og livshistorie som utgangspunkt og springbrett for intervjuer, omfattende fotodokumentasjon av kunstverk, samt dybdeartikler fra en påfallende lang rekke kvinnelige kunstnere aktive både tilbake i tid og her og nå. På lang sikt vil det også være aktuelt å vise ung ugandisk samtidskunst og lansere publikasjonen i Norge og ellers i Europa, gjerne med påfølgende seminarer. Jeg har stilt Kaggwa noen spørsmål om museumskulturen i Uganda, og om hvilke tradisjonelle ritualer som hører hjemme hvor.

Maria: Jeg har tenkt på det du snakket om da vi besøkte Uganda Museum (Kampalas nasjonalmuseum) sammen i 2017. Du finner det problematisk at lokale religiøse objekter som er ment å være offergaver, og tradisjonelle jaktvåpen, er utstilt bak glassmontre?

Kaggwa: Ja, der jeg kommer fra har vi alltid lært at de naturlige materialene tre, stein og metall er jordiske medier som ånder trenger for å beskytte gitte klaner, stammer og husdyr. Når tilbedelsesobjekter som er ment for bruk i offerritualer, som for eksempel jaktvåpen, blir hentet ut av sitt naturlige miljø og plassert bak glass i museer, vil åndene ha vanskeligheter med å håndtere kreftene sine. Alle ånder har unike egenskaper – både styrker og svakheter – og vil alltid lengte og lete etter det området det var ment å beskytte og veilede.

MB: Hva med brukskunsten i museet, som leirekrukker, pyntegjenstander og de tradisjonelle klesdraktene?

KN: Jeg synes det er en god idé å vise frem folkekunst i museer, dette er unike og vakre objekter fra ulike generasjoner som vi trenger for å lære om hverandres kultur. Det ville vært egoistisk av en nasjon å ikke delta i denne typen folkeopplysning, men det bør foregå lokalt og etter avtale med de, som har laget og brukt objektene. Disse gjenstandene er for sosialt bruk i hjemmet og skal arves og deles på av familie- og folkegrupper. Jaktvåpen og andre rituelle objekter eies individuelt, du finner det selv i skogen eller på markedet eller får det av din far, og skal kun deles med den bestemte ånden som ivaretar deg og dine. Enhver kunstsamler eller kjøper bør ta bedre hensyn til dette.

MB: Det er så spennende å høre deg fortelle om disse tingene! Jeg husker da vi gikk turer i jungelområdet ved Mbarara-distriktet hvor familien din bor rett utenfor Kampala, og du sperret øynene opp over hvilke steiner, planter og dyr jeg kommenterte, eller hva jeg fotograferte. Også på det lokale markedet begynte du å le av hvilke gjenstander jeg ble tiltrukket av og ville ha med meg hjem til Oslo. Det er som om du kartlegger de du kjenner, ved å notere deg hvilke materialer og former en vil ha i livet sitt?

KN: Vel, jeg husker du fant et spikket håndvåpen med veldig frodige spydspisser! Og du ville bruke vannmugger som blomstervaser? Det forteller meg masse om deg, langt utover dine estetiske preferanser.

MB: Hva tenker du om alle de afrikanske, for ikke å glemme de asiatiske, sør- / latin-/ nordamerikanske eller australske objektene som finnes i europeiske museumsarkiv etter mangeårige kriger og kolonier? Bør disse – vi snakker om millioner av eiendeler – leveres tilbake til sitt opphav?

KN: Ødeleggelsene fra koloniale tider eller forsøk på utsletting av minoritetskulturer gjelder langt viktigere aspekter enn folkekunsten vår, og kulturarven vår står fortsatt sterkt. Men disse museene er rare, jeg har vært på turneer i både Europa og USA og sett det selv. Fremfor å vise folkekunst fra ulike kulturer, slik de påstår at de gjør, er utstillingene heller avslørende arkiver som viser frem hva hvite menn har stjålet og plyndret med seg gjennom tidene. Men slik er vi mennesker, vi starter kriger, et svært tragisk ritual i så måte.

Martha vender igjen nesa mot styresmaktene i dagens Uganda og tar opp tråden om likestilling og utøvelsen av makt som sprer seg innad i kunstfeltet.

Maria: Kvinner har jo i alle tider, i ulike deler av verden, alltid samlet seg i mindre grupper for å diskutere strategier og legge planer. Vi to deler en lidenskap for dette, å fremme feministiske ritualer med fokus på kvinnelige kunstneres utgangspunkt, ressurser og arbeidsvilkår. Hvorfor tror du det er en overvekt av mannlige kunstnere på Ugandas kunstscene i dag?

Martha: Det at flere mannlige kunstnere er i søkelyset, er ikke en unik situasjonen for Uganda, men et globalt anliggende. I Uganda tror jeg det handler mye om hvem som har innflytelse på hva som skal skje og hvorvidt disse enkeltpersonene fokuserer på kjønn og inkludering. Det er utvilsomt mange kvinnelige kunstnere på kunstskolene, ofte er det faktisk flere kvinner enn menn blant studentene. Men når en beslutning om yrkesvei skal tas, trenger man et fundament, et holdepunkt som kan inspirere de kvinnelige nykommerne til å våge å satse. Denne plattformen finnes ikke i dag. For å kunne nærme oss problemene til de kvinnelige utøverne på kunstscenen synes jeg vi har startet en viktig diskusjon med vårt Tuwaye-prosjekt. Vi har invitert med oss fem svært dyktige kvinnelige kunstnere til å dele erfaringer om kvinnelige kunstneres status, og samholdet vårt har oppmuntret til alternative synspunkter og strategier. Jeg gleder meg veldig til forberedelsene som medfølger ved å utgi publikasjonen vår om arbeidet til kvinnelige kunstnere i Uganda. Sammen vil vi ta til orde for at disse kunstnerne skal kunne opprettholde sitt arbeid på tross av de gammeldagse strukturene som eksisterer i dag, og at de fortsetter å skape bemerkelsesverdig kunst som verden trenger.

MB: Ja, og det er lett å forestille seg at teamet vårt kan utvikle seg i ulike retninger, alt ettersom hva vi finner ut av underveis i ulike prosjekter og hva gruppa ønsker å fordype seg i til enhver tid. Vi kunstnere jobber jo i et felt med mye bevegelse! Hvordan ser du på dagens samtidskunstscene i Kampala?

MK: Kunstscenen i Kampala vokser utrolig raskt, men den favoriserer fortsatt de som allerede er privilegerte, og begrenser tilgangen til de som ønsker å gjøre noe litt på siden av de få etablerte galleriene i byen. Kunstnere har få eller ingen støtteordninger som gjør det mulig å bidra i diskursen på et høyt nivå. I tillegg gir ikke systemet kunstnere mulighet til å overleve som kunstnere, det er ingen midler til prosjekter, vi har kun ett sted som tilbyr kunstneropphold med atelier, og dette gjør det ekstremt vanskelig å få ting til å fungere på lang sikt. Men som du vet, er det massevis av kloke og tålmodige kunstnere, kvinner og menn, som sakte, men sikkert arbeider mot å etablere meningsfulle karrierer som ikke kun baserer seg på å selge raskt eller underholde i gitte rammer. Og det er derfor jeg hadde lyst til å samarbeide med deg, siden du foreslo å jobbe ut ifra et begrep jeg har vært veldig opptatt av siden: det å behandle kunstverket som en conversation piece, også utenfor kunstdiskursen. I likhet med deg er jeg interessert i å møte kunstnere fra alle mulige bakgrunner, fra andre land og kontekster, ut ifra en tro på å faktisk praktisere mangfold og at man alltid har noe å lære av andre.

MB: Ja, det er meningsfylt å forsøke å plassere seg i verden fremfor å peke på den.

MK: Ja nettopp, og jeg tror at for kvinnelige kunstnere, eller for alle kunstnere, er det viktig å ta innover seg det som skjer utenfor ens egne umiddelbare omgivelser. Så Tuwaye-prosjektene våre åpner for en relevant utveksling for oss begge to, så vel som for medarbeiderne våre. Vi kommer jo fra to veldig ulike land?

MB: Ja, det gjør vi. Og når det gjelder kunst, så har norske aktører svært gode støtteordninger som er politisk fremforhandlet over tid av våre fagorganisasjoner, sammenlignet med for eksempel situasjonen du nevner i Uganda. Riktignok tjener også norske menn mer enn norske kvinner for sammenlignbart arbeid, og mannlige kunstnere blir langt oftere innkjøpt til samlinger eller portrettert som statuer i bybildet, for å nevne noe, men vi har også tydelige kvinnelige kunstneriske ledere ved flere betydelige visningssteder i Norge. Debatten omkring en disharmonisk presentasjon av kvinnelige og mannlige kunstnerskap er i det minste godt etablert i media og i andre kunstnerforum. Hva med de ugandiske myndighetene, har de noen strategi for å ivareta landets kunstnere?

MK: For øyeblikket ser det ikke ut til at myndighetene i Uganda er interessert i kunst, for vi har ingen støtteordninger i det hele tatt. Det finnes noen få veletablerte gallerier i Kampala, men etter min mening er alle dominert av menn som viser frem andre menn. Faktisk tror jeg at fremtiden til den ugandiske kunsten ligger hos privat sektor og hos mindre kunstnergrupper som Tuwaye og lignende initiativer. Sånn sett har vi mye upløyd mark!