Hvem blir man når man graver i fortiden? 11.10.2019

Oslo-baserte Cathrine Alice Liberg (f. 1988) og Trondheim-baserte Anton Benois (f. 1979 i Moskva) viser arbeider som tar for seg familiehistorie på ulike måter.

I serien No Name Woman (2017) har Liberg skapt fiktive portretter av sin kinesiske oldemor ved å koble sammen fotografier av seg selv, sin mor og mormor – en oldemor familien nesten ikke vet noe om, annet enn at hun var konkubine. Benois nærmer seg Leonardo da Vincis Benois Madonna (ca. 1478), et maleri som var i familiens eie flere ledd tilbake, og lurer på om nostalgien og identitetsfølelsen slekten har knyttet til bildet, har noe for seg. Han har bestilt en kopi av maleriet fra Kina og fått generert en 3D-ramme basert på en open source-algoritme utviklet av TrollLABS1. Resultatet kan vi se i arbeidet Distant Relatives (2019).

Kunstnerne snakker om sitt forhold til nostalgi, fantasi, familiehistorie, diaspora og arbeidsprosess.

Mina S. Haufmann: Anton, kan du begynne med å beskrive hvordan du har jobbet?

Anton Benois: For meg begynte prosjektet med at jeg bestilte en genser med det originale Benois Madonna-bildet. Det trigget hele ideen. Så brukte jeg kopien av maleriet jeg fikk laget i Kina, til å lage trykk på egne gensere og krus. – Generelt jobber jeg mye med fri assosiasjon, hell i uhell og impulsive beslutninger. Jeg planlegger altså sjelden, ting skjer snarere underveis. Noen ganger er dette en stressende måte å jobbe på, men jeg kunne ikke ha gjort det på annet vis. For meg var noe av det viktigste med dette prosjektet å ikke jobbe med egne hender. Jeg gjorde refleksjons- og bakgrunnsarbeid, men det var viktig for meg at verkene ble laget av maskiner – styrt av mennesker langt borte — og gjennom skjermen, som opptrådte som en slags buffer eller mellomledd i hele prosessen. Jeg kunne malt en dårlig kopi av Madonna-maleriet selv, men det føltes mindre ærlig å gå veien gjennom en slik håndverkstradisjon, det ville sagt mindre om en av tingene som opptar meg, nemlig hvordan mennesker forholder seg til historien sin.

MSH: Og Cathrine, det virker som arbeidsprosessen også hos deg er nært knyttet til tematikken og refleksjonene du har gjort deg i prosjektet?

Cathrine Alice Liberg: Det var gjennom å lære fotogravyr på Kunsthøgskolen i Oslo (KHiO) at jeg fikk ideen til prosjektet. Jeg ville ta noe som var digitalt, og kjøre det gjennom en gammel analog prosess. Med fotogravyr blir bildet etset inn i en kobberplate, som deretter svertes inn og kjøres gjennom en dyptrykkspresse. Det er noe fast og permanent ved det som jeg liker. Til motivet valgte jeg å bruke noe nært, nemlig bilder av meg selv, moren min og mormor, alle fra da vi var i tjueårene, og satte dem sammen i Photoshop. Ansiktene blir faktisk etset inn i platen, som en gravert minneplakett. Det gav prosjektet en annen dimensjon enn hvis jeg bare hadde trykket dem ut på en digitalprinter. Med denne gamle fototeknikken kunne jeg nesten lure meg selv til å tenke at bildene var autentiske, gamle og historiske.

Nostalgi og det universelle

MSH: Fortiden er viktig, om enn på litt ulikt vis i prosjektene deres. Cathrine, hva har du funnet ut om den ukjente oldemoren din – har det vært mulig å grave opp noe?

CAL: Oldemor døde da mormor var veldig ung. Vi har ikke noe navn eller bilde av henne, så familien har ikke kunnet spore henne opp. Vi har bare noen få fragmenter, som at hun var konkubine (å leve i konkubinat betegner et åpent, ikke-ekteskapelig samliv mellom en eller flere personer, red.anm.) og døde tidlig. Ettersom hun var konkubine, kan hun ha fått et nytt navn i familien hun kom til, og hun ble trolig aldri avbildet. Det var kone nummer én som var matriarken, den barna ble lært opp til at var moren deres. En idé som ledet til hvordan jeg kunne få frem ansiktstrekkene hennes, oppsto da jeg leste om kinesiske malerier av forfedre, malerier som man gjerne ber og/eller ofrer ting til – det finnes en lang tradisjon for dette i Kina. Mange av disse maleriene ble laget posthumt, og da studerte maleren ansiktene til alle etterkommerne for å gjenskape den avdødes trekk. Sånn sett føyer dette prosjektet seg inn i en portrettradisjon der man prøver å sette sammen ansikter for å gå bakover i tid. Som konkubine var det dessuten sjelden man fikk sitt eget forfedreportrett, ble æret etter døden, eller fikk sin plass i et forfedretempel – noe jeg syns er veldig trist lesning. Kanskje det kunne bli min jobb å gi henne den plassen hun fortjener?

MSH: Anton, din tilnærming til slektshistorie er annerledes, men du virker likevel interessert i hvordan familien forholder seg til Benois Madonna, og hvordan det påvirker oppfatningen av røttene deres?

AB: Jeg kalte prosjektet Distant Relatives fordi maleriet er et bilde jeg vokste opp med og som jeg deler navn med. Men samtidig har man dette fenomenet der man gjerne ønsker å knytte seg til berømte objekter. For eksempel har faren min fått trykket motivet på visittkortene sine selv om det ikke har noe med hans virke som arkitekt å gjøre. Han prøver bare å knytte navnet sitt til dette berømte verket. Og maleriet er i beste fall en «fjern slektning»; bestefaren min eide det ikke – det var det en slektning av ham igjen som gjorde. Islettet av det tåpelige ved dette, fascinerer meg. Dette var en måte å på et humoristisk vis endelig høste noen fordeler av den store byrden fra fortiden, blant annet i sammenheng med forholdet mitt til Russland og familien. En måte å kapitalisere på den, eie den gjennom varehandel. Jeg er interessert i disse tilsynelatende nære, men i virkeligheten fjerne sammenhengene, samt hevdelse av eierskap og av narrativene som oppstår når man lar slike berømte ting dominere diskursen rundt en selv.

MSH: Og slektshistorien din skriver seg inn i en mildt sagt krevende periode i russisk historie?

AB: 1900-tallet var preget av store politiske omveltninger. Folk ble henrettet, folk forsvant, en stor del av familien flyktet til Vest-Europa, bortsett fra min nærmeste familie. Hundre år senere holder de fremdeles fast ved denne adelige tilknytningen, som på det nåværende tidspunkt kun står igjen som en illusjon. Kanskje er det viktig å holde fast ved arven, men på et vis er jeg motstander av denne nostalgien, og av å la den historiske presedensen forme nåtiden. Så, jeg spør meg selv om det egentlig er en god idé å la denne postnostalgien fortsette å påvirke samtiden, selv hundre år senere.

– Jeg vil ikke at prosjektet skal handle utelukkende om min egen familie, men ha en bredere relevans. Derfor prøver jeg å peke på det universelle ved å ta fra folk eiendom, skille dem fra hverandre, samt selve strømmen av mennesker på 1900-tallet. Det som skjedde min familie, er en utbredt erfaring, vi hadde bare
tilfeldigvis Benois-Madonnaen som et storslått symbol jeg kunne benytte meg av.

MSH: Ligger det en interesse for det generelle hos deg også, Cathrine?

CAL: I masterprosjektet mitt var jeg interessert i diaspora og diasporisk minne – hvordan folk som har emigrert til et annen land, har tanker om, eller en lengsel etter hjemlandet, som ikke nødvendigvis korresponderer med hvordan hjemlandet har utviklet seg. Bildet av hjemlandet er liksom fastlåst i den tiden det ble forlatt. I min familie emigrerte vi fra Kina og videre fra Singapore til Europa, og den ideen om Kina og Singapore jeg har vokst opp med, er veldig sterkt knyttet til tiden mellom 1930–1950, og har egentlig ikke utviklet seg siden. Så da jeg dro til Singapore for første gang, fikk jeg sjokk, fordi jeg hadde en helt annen tanke om hvordan det kom til å være!

– Jeg har vokst opp her i Norge, men har på et vis arvet en lengsel etter et hjemland jeg ikke har bodd i, og som kanskje heller ikke finnes. Det blir som en genetisk arv, fordi du vokser opp med alle historiene.

Å myse på fortiden

MSH: Dere jobber med historie som av ulik grunn er vanskelig tilgjengelig. Og begge jobber eller tematiserer dere på hvert deres vis noe som ikke er helt i fokus, men vaker i det uskarpe. Er det viktig å finne en «sannhet» eller noe autentisk – hvis det i det hele tatt går an – eller finner dere et handlingsrom i dette
uskarpe, tenker dere?

AB: Det at rammen ble uskarp, bokstavelig talt, var egentlig et gledelig uhell. Selv om det er en da Vinci, er det et mindre kjent motiv av ham, så det finnes ikke mange bilder av det. Jeg var i dialog med Eremitasjen i St. Petersburg om å få et høyoppløselig bilde av det, og de hadde bare ett. Jeg hadde ikke tenkt på at resultatet ville bli så uskarpt, for jeg har aldri før jobbet med den typen algoritme TrollLABS har laget, men utfallet ble helt perfekt for meg. Det sier masse om tilgang; at jeg ikke har mulighet til å dra til Russland for å se maleriet selv, og at det hele tiden er som om jeg ser det gjennom et slør. På et svært personlig plan representerer det den tapte tilknytningen til min egen arv.

CAL: Jeg har alltid hatt mange forestillinger om hvordan oldemor var. En del av dem har vært basert på populærkultur og kinesiske filmer, der «den tragiske konkubinen» er en stadig tilbakevendende skikkelse. Hun er alltid en vakker, ung kvinne som ender opp med å begå selvmord eller blir gal av de omstendighetene hun lever under. Fordi jeg har hatt med meg bildet av disse vakre kinesiske konkubinene som jeg har sett på film, valgte jeg de mest flatterende bildene av oss for å oppfylle en slags fantasi jeg hadde om oldemor, basert på denne romantiserte tanken om hennes liv. Ved å legge mitt eget ansikt oppå mine formødres, prøver jeg å reversere arven på et slags pseudovitenskapelig vis.

– Det at hun er så vag i bildene, sier kanskje noe om hennes livssituasjon, men hvem hun var som person, vet vi jo ikke. Det handler mer om å sette meg selv inn i en historisk kontekst: Jeg vokste opp med oldemor som en mytisk skikkelse, og det å ta disse bildene, er en måte å få slutt på besettelsen rundt henne. Bildene forteller derfor heller en sannhet om meg og min situasjon enn noe om hvem hun var.

– Jeg har også måttet konfrontere egne stereotypier om kinesiske kvinneroller, og hvordan jeg leser henne gjennom mitt eget ståsted som moderne norsk kvinne. Samtidig liker jeg det faktum at jeg ikke har klart å lage et tydelig bilde av henne, hverken visuelt eller historisk, og derfor ikke kan sette fingeren på hvem hun var eller definere henne fullt ut. For meg blir det en måte å gi henne en egen stemme og selvstendighet på.