Hva skjer på Nordnorsk Kunstmuseum? 19.06.2021

Siden Jérémie McGowan fikk sparken som museumsdirektør for over ett år siden, har saken tatt mange uventede vendinger, og det dukker opp stadig ny informasjon og nye spekulasjoner. Etter at forlik er inngått med den tidligere direktøren og ny direktør er tilsatt, håper styret kanskje at støyen legger seg. Kunstnerorganisasjonene i Nord-­Norge og de ansatte nekter å oppnevne nye representanter så lenge det resterende museumsstyret ikke trekker seg, men det er ingenting som tyder på at det vil skje. Kulturministeren ser ikke ut til at han har tenkt å gjøre noe, og formelt sett er det bare stiftelsestilsynet som kan kaste styret.

Som tidligere styremedlem (2016–2019) har det vært fortvilende å se en institusjons omdømme bli nærmest ødelagt på kort tid. Likevel har jeg i all hovedsak holdt meg unna den offentlige diskusjonen fordi jeg ikke ville bidra til enda mer skadelig støy for NNKM. I tillegg har saken for meg så mange sider, og det er vanskelig å formulere seg slik at det ikke kan misforstås. Når jeg nå likevel velger å si noe om dette, er det fordi jeg tenker det er aspekter ved denne saken som er relevant utover dette museet og hvem som er direktør for det. For eksempel kan man se hvor galt det kan gå når flertallet i styret ikke har god nok kjennskap til kunstfeltet.

Mellom linjene

Veldig få andre billedkunstnere har uttalt seg, og det er kanskje ikke så rart. Det du skriver, blir stående og kan i ytterste konsekvens være negativt for ditt kunstnerskap. Det er vanskelig å vite hvem som senere kommer til å sitte i ulike maktposisjoner, og det er tryggest å ikke ha så mange uvenner. For de fleste er utstillingene få og innkjøpene enda færre. De fleste kunstnere har heller ikke mye tid til overs for å skrive ubetalte kronikker og kommentarer når økonomien er så presset.

Selv om det er få billedkunstnere som har ytret seg, er det mange fra kunst-­ og kulturfeltet som har gjort det. En ting jeg har undret meg over, er at det virker som om kunstfeltet ikke liker ord som administrasjon, økonomi og strategi. Det er som om vi er programmerte til å synes at det er uviktig, og at de som bruker slike ord, ikke er til å stole på; det er jo kunsten som er viktig, ikke alt dette administrative bak. Er det derfor så mange ikke trodde at det kunne være årsaken til at han fikk sparken? Historien om museumsdirektøren som fikk sparken fordi han var for radikal og for opptatt av samisk kunst, er mye mer spennende enn historien om museumsdirektøren som var en dårlig administrator. Det er en historie som gir flere klikk og som er lettere å engasjere seg i. Heldigvis er det viktig for mange å engasjere seg for samisk kunst, men det er ikke sikkert det er dette det handler om her. Hvis det var engasjementet hans for denne saken som var årsaken til avskjedigelsen, synes ansettelsen av Katya García-­Antón noe merkelig. Under hennes ledelse har Office for Contemporary Art Norway (OCA) hatt et spesielt fokus på urfolk, og hun er en av kuratorene for den nordiske paviljongen under Veneziabiennalen som for anledningen blir omgjort til en samisk paviljong. Med mindre ansettelsen er gjort for å legge lokk på den mistanken og gjenopprette en god tone med de samiske aktørene som nå har en kald skulder til NNKM.

Da jeg satt i styret og skulle ta stilling til en eventuell forlengelse av åremålet, var bakgrunnen for diskusjonen at det var en del saker som man kan kalle administrative som styret ikke var helt fornøyde med. Som styremedlemmer med ulike bakgrunner hadde vi også forskjellige meninger om hva som er de viktigste egenskapene for en direktør på et kunstmuseum, men jeg følte at min innsikt fra kunstfeltet ble lyttet til og tatt med i betraktningen. Det at hoveddelen av de ansatte også ønsket at han skulle fortsette, veide tungt. Etter en lang prosess fikk han to års forlengelse slik at det nye styret enten kunne forlenge to nye år eller ansette en ny direktør.

Da det nye styret tok over i januar 2020 og saken plutselig kom opp igjen i mars, ble ikke de kunstfaglige representantene hørt. Uavhengig av om man mente McGowan skulle fortsette i jobben eller ikke, måtte det ha vært mulig å håndtere saken på en bedre måte. Jeg vet at kunstnerrepresentanten hadde konkrete forslag her, men som det ikke ble lyttet til. Hvis majoriteten i styret ikke kjenner til mekanismene i kunstfeltet, er det ikke sikkert at de forstod hvor mye støy det fører med seg å gjøre det på denne måten, eller hvor mange som kanskje ellers ville ha søkt på jobben. For eksempel stod ingen av de mest aktuelle kandidatene i nord på søkerlisten.

Hvordan drive museum

Det er mye ved det å drive et kunstmuseum som ikke handler om kunst. NNKM er forskjellig fra mange av de andre regionale museene ved at det har ansvaret for et mye større område, og store deler av det området inngår i Sápmi. Med hovedfinansiering fra Kulturdepartementet (KUD) og skiftende politisk styre har man kanskje også mindre spillerom. Selv om politikerne liker å snakke veldig høyt om en armlengdes avstand, er det kanskje ikke tilfeldig at museet fikk midler til å etablere seg på Svalbard samtidig som Norge trenger sterkere tilstedeværelse der. De fleste er positive til et museum i Bodø, men det handler om hvordan prosessene skjer, og om at det virker som så mye foregår i skjulte forum, selv om det påstås at alt er transparent. Det gjør det enda vanskeligere for oss kunstnere å navigere i terrenget, og for å argumentere når vi har styreverv sammen med personer som har en helt annen påvirkningskraft enn vi noen gang kommer til å få.

Jeg tror ikke at problematikken fra NNKM er unik. Kanskje er problemet at vi ikke har nok såkalte gode ledere i kunstfeltet, kanskje KUD er problemet, kanskje er styrene problemet? Kanskje har de ikke nok innsikt i kunstfeltet og tror at et kunstmuseum kan drives som en bedrift? Eller er det kunstnerne som ikke klarer å delta i det politiske spillet? Jeg ønsker meg en debatt som ser på feltet som helhet, og undersøker hvem det er vi ønsker at skal lede våre kunstinstitusjoner. Det gjelder både styrene og direktørene. Hvem som leder kunstinstitusjonene i dag, er også viktig for fremtiden. Fordi de fleste kunstmuseene har avviklet innkjøpskomiteene, har direktøren ikke bare påvirkning på hva som vises av kunst i sin periode; gjennom innkjøpene man gjør (og ikke gjør), er man til slutt med på å skrive kunsthistorien.

Jeg håper at NNKM snart får ro, men for at de ansatte virkelig skal få fred til å jobbe, og for at tilliten til kunstfeltet skal gjenopprettes, så er eneste mulighet at et nytt styre får overta. Jeg ønsker meg et styre med innsikt i og respekt for kunstfeltet, selv om det virker nesten utopisk for øyeblikket.