Elektroniske spor som forsvinner
Hvordan det kunstneriske arbeidet etter en ektefelle eller nær slektning skal håndteres, bør kanskje ikke bare være et familieanliggende. Det er vel snarere et spørsmål om kulturhistorie. Men hvordan skal kunsten som produseres, tas vare på, når vi ikke har tydelige kriterier for hva som bør og skal bevares? Hvordan kan vi sikre at fremtidens kuratorer har et godt jordsmonn å grave i når de skal forske på eller stille ut kunsten fra vår tid? Skal alt tas vare på, og i så fall på hvilken måte?
Mens stein, bronse og leire er relativt solide, bestandige – og plasskrevende – materialer, er den elektroniske kunsten sårbar, forgjengelig, og tar lite plass. Det siste er en fordel når vi snakker om lagring. Samtidig er utfordringene med oppbevaring og lagring av elektronisk kunst krevende på en annen måte enn for den fysiske billedkunsten. Formatene skifter. Gamle lagringsmedier går i stykker og lar seg ikke reparere. Kunsten går i oppløsning. Nettopp derfor har et aktivt fagmiljø vært oppmerksom på de akutte utfordringene, problematisert dem, bidratt til å utrede og jobbet frem en løsning, slik at kunsten ikke skal bli borte.
Dette bevaringsarbeidet for elektronisk kunst er finansiert ved hjelp av offentlige midler, og en av pionerene i prosessen er kunstneren Per Platou, prosjektleder for Videokunstarkivet. I samarbeid med andre kunstnere i fagmiljøet har han i en årrekke jobbet med å utvikle og etablere et system for å arkivere og ta vare på elektronisk kunst. Dette omfatter også å legge til rette for et fleksibelt arkiv som evner å ta opp i seg andre arkiver, skal det vise seg.
Bakgrunn for etableringen var rådets rapport «Å bevare det flyktige» (2007), som konstaterte at norsk videokunst var i dårlig teknisk tilstand og lite tilgjengelig. Videokunstarkivet ble etablert og finansiert av Kulturrådet som et pilotprosjekt i 2011–2015, og eksisterer fremdeles i «ventemodus» mens Kulturdepartementet skal ta en beslutning. Men arbeidet kunne ikke vente.
– Det startet med at ting forvitret og forsvant, sier Platou. – I løpet av de siste femti årene har det eksistert over femti forskjellige videoformater. Magnetpartikler på gamle videobånd detter av på grunn av dårlig lim, og selv om foreldet materiale lar seg restaurere, forsvinner avspillerne, reservedelene, og de som kan reparere. Men også databasene og de elektroniske arkiver forsvinner: Jeg har opplevd at arkivene til Unge Kunstneres Samfund (UKS), Kortfilmfestivalen og PNEK (Produksjonsnettverk for elektronisk kunst) plutselig var borte. På grunn av nye nettsider var arkivene fjernet, slettet.
I dag har Videokunstarkivet utviklet et ferdig arkivverktøy (Archive Tool) og registrert rundt 2 500 verk, hvorav rundt 1 200 av dem er digitalisert. Alt materialet blir digitalisert i høy kvalitet med tanke på senere redigitalisering. Det er vedtatt at arkivet skal forankres nasjonalt, men hvem som får ansvar for arkivet, er ennå ikke bestemt.
Arkivets funksjon og særstilling
Videokunstarkivet er et system, og tanken er at de som skal jobbe med arkivet, ikke skal være kuratorer, men registrarer. Det er også åpent for alle, men man trenger å motta et brukernavn for å logge inn. Kunstnerne kan henvende seg til arkivet med eget materiale, eller Videokunstarkivet kommer over ting.
– En viktig distinksjon er at Videokunstarkivet skal være nettopp et arkiv. Der Nasjonalmuseet har en kuratert samling, er videokunstarkivet en ikke-kuratert database. Vår oppgave er å samle inn og grave opp kunst, sier Platou. – Vi ser for eksempel at unge kuratorer som får tilgang til verk fra arkivet, ofte velger verk jeg selv ikke har vært interessert i. De leser konteksten annerledes, og ser helt andre kvaliteter. Derfor er det viktig at vi tar vare på alt, usensurert, så kan andre se og lage mening i materialet. Det er et viktig prinsipp, og bekrefter noe jeg har sett gang på gang: Det vi i dag kan tenke på som uvesentligheter, kan i ettertid vise seg å være juveler som blir viktige i fremtiden. Vi skal derfor heller ikke karakterisere og analysere materialet vi sitter på, sier Platou. – Det er en stor jobb å kartlegge og samle inn det som er laget og lages, men ofte nøyer vi oss med å finne tittel, årstall og så videre. I stedet for å lage store, generelle båser som låser materialet inn i sjangerbegreper, overlater vi til brukerne å tagge materialet.
Et annet viktig prinsipp for arkivet er at kunstnerne selv skal ha tilgang til eget materiale.
– De må ha en fordel av å levere til arkivet, sier Platou. – De kan logge inn, laste ned, dele, klippe og lage nye versjoner. De kan også unnta egne verk offentlighet, men de kan aldri slette materialet.
– Det er viktig å minske gapet mellom fortid og nåtid, sier Platou. Mange tenker at arkiv er for de gamle, men jeg tenker at arkivet er minst like viktig for de som lever og jobber nå.
I årene etter 2011 flytter jeg mye rundt på mange av de største arbeidene til mannen min. Jeg stresser fordi jeg ikke vet hvordan jeg skal ta vare på de store i papir på 2 ganger 3 meter. Disse arbeidene, og alle treskulpturene, havner til slutt på improviserte lager hos gode slektninger med bedre plass enn vi har. Takk til dem for det.
Galleriet som har mange av de mindre skulpturene, flytter plutselig, uten å varsle. Det føles ikke trygt, og jeg henter tingene hjem. Kontaineren som inneholder mye av kunsten, får ikke lenger stå på Frysja. Og en dag i 2018 ringer Norsk Billedhoggerforening og spør om de kan kjøre hjem til meg den to meter høye steinskulpturen – flere tonn med stein – som i mange år har vært på vandring mellom ulike utstillingssteder.
«Nei, det kan de ikke.»
«Ja, men den kan ikke stå der den står nå.»
Heldigvis blir jeg møtt med stor vilje til å hjelpe til. Billedhoggerforeningen frakter skulpturen til gode venner på Steinskulptur, der den blir spylt og skilt fra sokkelen, hentet av en gallerist, og senere solgt. Takk til dem for det.
Jeg rydder, dokumenterer, arkiverer, katalogiserer og blir kjent med kunstnerskapet til mannen min. Det er mye glede i dette – jeg ser og skjønner omfanget av arven han har etterlatt til oss. Og det er mye godt sorgarbeid i å ta vare på kunsten, og i å formidle videre de arbeidene vi ikke selv skal ha.
Jeg fotograferer arbeidene med mobilkameraet for å huske de som blir solgt, og i tilfelle de blir ødelagt eller går tapt. Noen smuldrer opp utendørs, og det er greit. Men de fleste av arbeidene er trygt lagret innendørs nå – hos oss, og resten av familien.
Likevel ligger den gnagende bekymringen der. Hva skjer med kunsten når ikke jeg lenger kan ta vare på den? Skal arven gå i arv i generasjoner? Eller skal jeg la naturen gå sin gang, og la den kunsten vi ikke selv kan ta vare på, få lov til å gå til grunne?
Jeg har ikke noe svar. Jeg bare innser at i overskuelig fremtid, er familien sannsynligvis de beste arkivarene. Sammen med de som kjøper kunsten av riktig grunn; fordi kunsten berører dem. De som gir kunsten en vegg, et rom, og en dag gir den videre til de som har vokst opp med den. Det er de beste arkivarene. For vår del.
Ikke de store firmaene som trenger et bilde i riktig størrelse og fine farger som kan henge i resepsjonen.
Ikke de som investerer i kunsten for investeringens skyld. Som en dag selger videre fordi det er penger å tjene. De ser uansett ikke vår vei.
Heller ikke auksjonsfirmaenes nettauksjoner, der mye av kunsten går på billigsalg, og markedsverdien trumfer den kunstneriske verdien.
Og de store samlingene? Flere av dem kommer på atelieret. En av de store institusjonene innstiller på kjøp, men blir overprøvd høyere opp i systemet. Det er trist, og jeg blir forbanna på prioriteringen deres. Innkjøp er naturligvis utrolig viktig. Samlingene representerer den nasjonale hukommelsen. Likevel er samlingenes rolle mest symbolsk for vår del. De kan uansett bare til en viss grad ta ansvar gjennom å komplettere samlingen sin med noen ekstra arbeider. Med mindre de da satser på et kunstnerskap.
Men de beste arkivarene for vår del er de som ser, verdsetter, kjøper og eier kunsten for kunstens egen skyld. De tror jeg på.
Jeg har truffet og snakket mye med folk som er i samme situasjon som meg. De er mange flere enn jeg hadde trodd. Underveis i denne prosessen begynner jeg å se for meg en institusjon som tar ansvar for at deler av den etterlatte kunsten blir oppbevart. Ikke nødvendigvis i form av et fysisk arkiv, men kanskje et nasjonalt digitalt arkiv, åpent for innsending, slik at kunsten i det minste blir registrert?
– Kunsthistorien skrives ikke lineært, sier Andrea Lange da jeg nevner ideen min for henne. Selv om hun synes tanken om et digitalt arkiv er interessant, har hun forbehold.
– Når noen går tilbake og oppdager huller i historien, nytter det ikke med et digitalt arkiv hvis ting er kastet.
Per Platou har også meninger om dette.
– Van Gogh-museet har digitalisert samtlige verk i samlingen. Arkivet gir forskere tilgang til hele materialet. Når det gjelder Videokunstarkivet, er det bare begynnelsen på noe større. I arkivet bruker vi skylagring. Harddiskene våre tåler et atomangrep. Det koster lite å lagre og ta vare på 1 TB. Men den digitaliserbare kunsten, og referansene, er i mange tilfeller mest et viktig supplement – man bør selvsagt også ta vare på fysiske arbeider. Det er få kunstnere som utelukkende lager video. Vi vil aller helst at videokunstarkivet skal være åpent for alle, og ta imot all kunst – billedkunst, elektronisk kunst, performance, lyd. Det er ikke uoverkommelig.
Kaster ikke kunst
For mange blir kunsten de arver en tung byrde. Man kaster ikke kunst – det gjør man bare ikke. Det er som om kunsten har en helt egen utstråling og verdi – et eget liv. Det handler ikke om penger. Det er immaterielt. Mens jeg sto på verkstedet og ryddet, opplevde jeg noen ganger at bilder, med sitt ordløse innhold, henvendte seg til meg. Som om han som hadde laget dem, fremdeles levde i bildene.
Man kaster ikke kunst.
Min erfaring er likevel at man noen ganger må. Jeg har knust, skåret, revet istykker, kastet i ovnen. Tatt valg på valg, og bestemt hva som skal forkastes, og hva som skal stå igjen.
Et av de viktigste valgene tok jeg før mannen min døde. En ettermiddag i november gikk jeg med datteren vår inn på verkstedet for å dokumentere hvordan alt stod, slik Kalle hadde forlatt det. En nesten ferdig hogd marmorskulptur av datteren vår som baby stod fremme på kavaletten. Verktøyet lå ved siden av – som om det nettopp hadde vært i bruk. På staffeliet bak skulpturen av det lille barnehodet stod en helt ny kulltegning av en mørk mannsskikkelse som løper mot et strålende, udefinerbart lys. Kalle hadde gjort i stand til oss.
Vi gikk rundt med kameraene våre og dokumenterte verkstedet og arbeidene, slik de en gang stod rundt ham som skapte dem. Tre måneder senere er verkstedet tømt.