Hva er kunstnerisk ytringsfrihet? 19.06.2019

Aksjonen fikk stor oppmerksomhet. Over 50 fagorganisasjoner og kulturinstitusjoner sluttet seg til et opprop som begynte på denne måten:

«Solidaritet med kunstnerne – forsvar den kunstneriske ytringsfriheten. Vi ser med bekymring på flere utspill fra politisk hold som kan bidra til å begrense den kunstneriske ytringsfriheten i Norge. All kunst er fri og grunnleggende for demokratiet. Vi kjemper mot enhver form for knebling av ytringsfriheten – enten denne skjer i Norge eller utenfor landets grenser. Kunstnere skal aldri utsettes for represalier, trusler eller sanksjoner som en følge av innholdet i deres kunst. Det samme gjelder de som støtter kunstnere økonomisk eller driver kunstformidling».

Det er ikke uvanlig å høre kunstnere henvise til «den kunstneriske ytringsfriheten». Det er et lite presist uttrykk, og så vidt jeg vet, ikke et juridisk begrep i norsk rettspraksis. Er det vi kunstnere som holder oss med det for å styrke vår posisjon i samfunnet og gi kunsten armslag? Det kan tenkes. Men skal det bety at en kunstner ikke behøver å forholde seg til landets lover, eller at et kunstverk ikke kan være ulovlig? I denne sammenhengen kan det være grunn til å minne om artikkel 10 i Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (heretter EMK) (1) Den handler om ytringsfrihet. Jeg siterer:

1. Enhver har rett til ytringsfrihet. Denne rett skal omfatte frihet til å ha meninger og til å motta og meddele opplysninger og ideer uten inngrep av offentlig myndighet og uten hensyn til grenser. Denne artikkel skal ikke hindre stater fra å kreve lisensiering av kringkasting, fjernsyn eller kinoforetak.
2. Fordi utøvelsen av disse friheter medfører plikter og ansvar, kan den bli undergitt slike formregler, vilkår, innskrenkninger eller straffer som er foreskrevet ved lov og som er nødvendige i et demokratisk samfunn av hensyn til den nasjonale sikkerhet, territoriale integritet eller offentlige trygghet, for å forebygge uorden eller kriminalitet, for å beskytte helse eller moral, for å verne andres omdømme eller rettigheter, for å forebygge at fortrolige opplysninger blir røpet, eller for å bevare domstolenes autoritet og upartiskhet.

Som vi ser, begrenser punkt 2 ytringsfriheten på en rekke områder. Begrunnelsen er at samfunnet skal kunne ivareta sine vitale interesser og funksjoner. Norge har sluttet seg til EMK, og jeg går derfor ut fra at norsk lov er i samsvar med artikkel 10. Begrensningene i punkt 2 inneholder ikke noe unntak for kunstnere. Det må bety at norske kunstnere ikke har større ytringsfrihet enn andre mennesker og må forholde seg til de begrensninger av den generelle ytringsfriheten som loven omfatter. Jeg kjenner ikke begrepet «kunstnerisk ytringsfrihet» fra norsk rettspraksis, og ettersom jeg ikke er jurist, skal jeg ikke påstå at det er ukjent, men oppropet fra kunstneraksjonen viser i hvert fall at det eksisterer forestillinger om at kunst og kunstnere står i en særstilling med hensyn til ytringsfrihet. Denne særstillingen bør i så fall klargjøres.

Karen Øien Bentzens masteroppgave i rettsvitenskap fra 2017, Kunstnerisk frihet, ytringsfrihet og retten til privatliv, synes å bekrefte min oppfatning at kunstnere ikke har en egen form for ytringsfrihet (i europeiske demokratier). Øien Bentzen skriver følgende om en dom i Den europeiske menneskerettighetsdomstolen, som gjaldt et maleri på en utstilling i Østerrike som forestilte politikere i en grov seksuell akt: «Selv om det ikke er uttrykkelig presisert [i EMK], er det alminnelig enighet om at kunst omfattes av art. 10 […]» (s. 9). Dommen slo fast at en kunstners virksomhet er begrenset av loven. Øien Bentzen skriver: «Det presiseres videre at kunstnere ikke er immune mot begrensninger etter Artikkel 10, punkt 2. Også i disse tilfeller vil de plikter og det ansvar som følger med ytringsfrihet være begrensende.» Domstolen kom til at det i dette tilfellet forelå brudd på artikkel 10. (s. 10, 11) I den avsluttende drøftelsen sier hun: «Også kunstnere vil måtte stilles til ansvar for sine egne handlinger» (s. 48).

Mogens Herman Hansens bok Demokratiets historie fra oldtid til nutid er interessant i denne forbindelse (2). På bokens bakside kan vi lese at Hansen er «verdenskendt som spesialist i demokratiet og dets historie». Boken omtaler ytringsfriheten og andre demokratiske friheter i en rekke sammenhenger. Det er 29 henvisninger til «frihed» i saksregisteret. Jeg fant ingenting om kunstnerisk frihet i dem. Følgende frihetsformer er ført opp med eget navn i saksregisteret (parentesene viser til antall sidehenvisninger): «foreningsfrihed» (4), «forsamlingsfrihed» (2), «religionsfrihed» (4), «trykkefrihed/pressefrihed» (7), «ytringsfrihed» (10). Hverken «kunstnerisk frihet» eller «kunstnerisk ytringsfrihet» er ført opp.

De tre kildene ovenfor og et begrenset Google-søk etter begrepene «kunstnerisk frihet» og «kunstnerisk ytringsfrihet» tyder på at det i første rekke er vi kunstnere som bruker disse begrepene i den offentlige samtalen. I lys av mine kilder framstår derfor flere av formuleringene i oppropet fra kunstneraksjonen i mars som lite gjennomtenkte eller uforståelige. Hva betyr det at «all kunst er fri»? Sikter «kunst» til både kunstneren og kunstverkene? Kan en roman eller en skulptur være «fri»? Betyr «fri» i denne sammenhengen «fullstendig fri, hevet over loven»?

Det finnes gode eksempler fra virkeligheten på at kunstnere ikke er friere enn at de må forholde seg til landets lover. Her er to av dem:

1. En norsk billedkunstner hadde for noen år siden en utstilling hvor det var stilt opp et hjemmebrentapparat sammen med en sats som stod og boblet. Under åpningen (eller senere) kom politiet og tømte satsen ut på bakken utenfor. – Privat brennevinsproduksjon er, som de fleste vet, forbudt i Norge. Var dette en undertrykkelse av kunstnerens ytringsfrihet?

2. En svensk kunstner fikk stor oppmerksomhet da hun stilte seg på gelenderet på en av Stockholms broer og ropte at hun ville hoppe i vannet (og drukne seg). Mange mennesker strømmet til, men fikk ikke roet henne ned. En sykebil ble tilkalt, og etter en stund ble hun tatt med til et sykehus. Der forklarte hun at hun var kunstner og hadde gjennomført en performance. Hun fikk en bot på 10 000 kroner, mener jeg å huske. Saken ble omtalt i både svenske og norske medier, men jeg husker ikke at hentingen av henne ble vurdert som et overgrep mot den kunstneriske ytringsfriheten. – Var det et overgrep?

Det ville være interessant å få forfatterne av oppropet under kunstneraksjonen til å forklare hva de legger i begrepet «kunstnerisk ytringsfrihet» og i formuleringen «all kunst er fri». Vil de uten videre forsvare et kunstnerisk prosjekt som innebærer for eksempel avsløring av statshemmeligheter eller sulteforing av dyr? Jeg vil gjerne også vite hvorfor det er ønskelig at ikke bare norske kunstnere, men også «de som støtter kunstnere økonomisk eller driver kunstformidling», skal ha større ytringsfrihet enn andre mennesker i samfunnet. Til slutt: Mener forfatterne av oppropet at det er nok å kalle seg kunstner for å ha – eller få – denne kunstneriske friheten? Det må være av stor betydning for både kunstnere og ikke-kunstnere, ja, hele samfunnet, å få dette klarlagt.

Her er en interessant problemstilling til: Hva kan sies om bruk av sivil ulydighet og andre former for lovbrudd som kunstneriske virkemidler? Det må være lenge siden vi hadde en større faglig diskusjon om disse sakene her i landet. Det ville også være nyttig å få presentert nyere og eldre eksempler på hvordan kunsten og kunstnerne har bidratt til å utfordre, klargjøre og flytte ytringsfrihetens grenser, både her og i andre land. Rettssakene i 1957 og 1967 mot forfatterne Agnar Mykle og Jens Bjørneboe, som dreide seg om pornografi, er eksempler på dette.

I lys av de faktiske hendelsene som utløste kunstneraksjonen den 23. mars, og det materialet jeg har presentert, ser det for meg ut til at deler av språkbruken i kunstneroppropet ikke var tilstrekkelig gjennomtenkt. Det gjelder spesielt ytringene om kunstens/kunstnerens frihet, bruken av begrepene «represalier», «trusler», «sanksjoner» og kravet om at den kunstneriske friheten også skal omfatte dem som støtter og samarbeider med kunstnere. Jeg mener det er viktig å reflektere over hvor stor den norske ytringsfriheten og rettssikkerheten i praksis er, og hvilke begrensninger ytringsfriheten har – for oss kunstnere og alle andre.

Jeg håper at Billedkunst i kommende numre kan vie plass til å belyse spørsmål angående kunstnerens frihet og ansvar i det moderne demokratiet, hva kunstnerisk ytringsfrihet innebærer og ikke innebærer. Gjerne også hvilken plass «kunstnerisk ytringsfrihet» har hatt i norsk juridisk språkbruk.