– Jeg tar faktisk vare på en måseunge for tida, ei krykkje, og har derfor deltidsstilling som måsemamma.
Irene Kaltenborn forteller at krykkjer er en måseart som hekker ute på øyer i klippevegger, men som på grunn av klimaendringer trekker inn i byen om våren og nå hekker i boliger som minner om klipper.
– Det skal være bratt, høyt og de skal ha veldig smal plass, så da er vinduskarmer helt perfekt. Hvis ungen detter ut av reiret, tror mora at den er blitt voksen og ikke lenger trenger å mates, så derfor er den her hos meg. Den datt ut litt for tidlig, før den kunne fly. Det har vært en biolog på besøk som konkluderte med at den var tre uker gammel, og antagelig ikke flyvedyktig før om ytterligere to. Det vet vi ikke. I mellomtida skal jeg bare skjære sild og mate fugleungen med innvoller.
Under Høstutstillingen skal plakatene, som utgjør verket This is my home, plasseres rundt omkring på Kunstnernes Hus.
– Det er for å gjenta den aktivismen jeg gjorde i Tromsø i vinter, da jeg hang dem opp på steder der fuglene år etter år bygger redene sine.
Kaltenborn forteller at prosjektet med plakatene og teksten sprang ut av en debatt som pågikk i fjor sommer mellom måkene og menneskene i byrommene.
– Jeg leste en nyhetssak der en turist fra Bergen hadde blitt fratatt mat fra ei måse. Turisten stilte spørsmål ved om det var måsene eller menneskene som kontrollerte Tromsø. Det spørsmålet fikk meg for alvor til å bli engasjert i debatten. Den påfølgende sommeren observerte jeg hvordan fuglene tok bolig i byen, hvordan fugler lager hjem like utenfor våre. På vinteren var de borte, og da sto hjemmene tomme igjen etter dem. Jeg var opptatt av at de også skal ha rett til å bo her. Plakatene var en beskjed, en påminnelse om det; at vi alle sammen bor her, at vi alle deler det samme hjemmet, og at husene deres venter når de er tilbake fra trekk. Før var vi mennesker i større grad også nomader, som fuglene; vi gikk fra sted til sted, vi hadde mange hjem – alt etter sesongen. Det handler om det, at vi har lov til å ha mange hjem, eller steder vi har tilknytning til.
Kaltenborn forteller om å være redd for det vi ikke kjenner til, men at «alt handler om sameksistens». Jeg spør hva det er som fascinerer henne så sterkt med denne måsearten.
– Krykkjene er mestere av en kosmisk sfære. De kan fly, de er ikke bundet til gravitasjon slik vi er. Og det skaper kanskje frykt, at noe kan komme ovenfra og ned på deg. Måten krykkjene og deres medmåser blir beskrevet på, meninger som blir danna om dem, ligner meninger vi har om mennesker vi frykter. Nå er også fuglene klimaflyktninger, og jeg undrer om dette kommer til å være en del av framtida. Det kommer til å bli veldig mange som ikke lenger har et hjem. Og hva er et hjem, og hvem har retten til et?
