Hva er avkolonisering i Norge? Forsøk på en begrepsavklaring 21.05.2021

Etter andre verdenskrig startet en avkoloniserings­prosess for å gi selvstendighet til de aller fleste koloniserte områdene. (1) Avkolonisering foregikk på fire nivåer: individuelt, nasjonalt, globalt og som temaområder, i fire perioder:

1) Fra 1500­-tallet til 1950 bestod kolonialismen av kaprede land og med grupper av dominerte mennesker.

2) I 1960 bestemte FN at kolonier skulle få sin frihet, og at ingen nye kolonier skulle opprettes. Dette satte i gang en avkolonisering som varte fram til 80-­tallet. (2)

3) FNs sluttrapport «Vår felles framtid» fra 1987 (også kalt «Brundtland­rapporten») fikk avgjørende betydning for synet på «bærekraftig utvikling» (3) – noe som påskyndet avkoloniseringen. Rapporten pekte frem mot 1995 hvor Europarådets (CoE) konvensjon gjorde beskyttelse av nasjonale minoriteter til en internasjonalt ratifisert plikt. (4)

4) I 2015 formulerte FN bærekraftsmål som ratifiserer menneskerettigheter, for eksempel rett til helse, eller rett til utdanning. Det siste bringer inn spørsmålet om avkolonisering av akademia.

Avviklingen av kolonier fører ikke nødvendigvis til opphevelse av undertrykkende samfunnsstrukturer. Den kontroversielle poeten Aimé Césaire (1913–2008) fra den tidligere franske kolonien Martinique (og en av grunnleggerne for «négritude»-(5)­bevegelsen i fransk, var blant dem som reflekterte over hvordan imperialistiske maktstrukturer levde videre etter den formelle frigjøringen fra kolonimakten. I Discourse on Colonialism (1955 [1950]) beskrev han inngående hvordan kampen fortsetter på individnivå mellom kolonister og koloniserte. I 2005 hadde det fran­ske partiet Union pour un mouvement populaire (UMP) stemt for en ny lov for kolonialisme, som påla fransk skoleverk å erkjenne og anerkjenne den positive rollen som Frankrike hadde i utlandet, spesielt i Nord-­Afrika. (6 )Lovforslaget var et gufs fra fortiden, og i 2006 nektet også Césaire å møte UMPs leder, den daværende franske president­ kandidaten, Nicolas Sarkozy, fordi partiet hadde støttet den franske tilstedeværelsen i Nord­-Afrika. Den kontroversielle loven ble opphevet i 2006 på initiativ av president Jacques Chirac, men at den i det hele tatt ble vedtatt et år tidligere, vitner om at forsvarere for kolonitenkning eksisterer i beste velgående.

Den franske forfatteren Jean Genet (1910–1986) var også blant dem som reflekterte over hvordan imperialistiske maktstrukturer levde videre og måtte bekjempes på et ytre så vel som et indre plan. Da Ghana fikk sin selvstendighet i 1957, skrev Genet teaterstykket Les Nègres (7) (1958), hvor han pekte på at kolonimaktens stereotypier ikke lar seg drive ut gjennom politikk alene. Forestillingen ble satt opp på ny med premiere 3. oktober 2014 på Odéon­ Théâtre de l’Europe i Paris, denne gangen i regi av den amerikanske regissøren Robert Wilson. Forestillingen vakte berettiget oppsikt siden den gamle kolonistaten Frankrike ble mye diskutert, og på grunn av måten perspektivene på herre og tjener, hvit og svart, ble snudd på hodet (8): «Here it comes, the darkness you were clamouring for, and her sons as well. They’re here to escort of crimes. To you, black was a colour of priests and undertakers and orphans. But everything is changing. Whatever is gentle and kind and good and tender will be black. Milk will be black, sugar, rice, the sky, doves, hope, will be black.» (9)

Césaire på Black Box teater

Kravet om avkolonisering flyttet seg deretter raskt til de store kulturinstitusjonene. Et halvt år etter SAIHs resolusjon, i slutten av november 2018 (16), hadde teaterforestillingen Ways of Seeing (17) premiere på Black Box teater i Oslo. Der vakte sitater som («purketryner» og «kutryner») fra tidligere nevnte Aimé Césaires diktning, negativ oppmerksomhet i sammenheng med fremstil­lingen av norske politikere. (18) Etter over 1 500 oppslag i pressen, og det som viste seg å være et renkespill i de politiske kulissene for å få stanset forestillingen, endte saken til slutt opp i retten. Saken mot teateret ble imidlertid henlagt. (19)

Hvorfor oppstår avkoloniseringskravene i Norge? Og hvorfor blir debatten så voldsom?

Kolonimakten Norge

De siste 15 årene har forestillingen om Norges tilknytning til kolonivirksomhet og slavehandel endret seg. (20) Tesen om at Norge har vært både uskyldige og fraværende i slavehandelen, begynte å slå sprekker. Vi har kunnet lese at Norge er en «slavenasjon» og «verdens 7. største» innen slavehandel (21), «Norge, en kolonimakt» (22), «Norges kolonitid – et mørkt kapittel» (23), «Norges gru­somme kolonihistorie» (24) og at «nordmenn hadde slaver i kjelleren» (25). I februar 2020 kunne vi i en lørdagskommentar i Dagbladet se et bilde som fanger overraskelsen da en nordmann i lusekofte forstår at det er en vestafrikansk slaverekke i det tilsynelatende helnorske strikkemønsteret. (26) Gamle helter begynte å stå mer usikkert på sine sokler. Blant enkeltpersoner som har vært negativt eksponert for å ha skapt sin formue på slavehan­del, er Ludvig Holberg (1684–1754) (27). Ideene om avkolonisering hadde begynt å bevege seg over i mainstreamen.

Dokumentarfilmen Slaveskipet – Norges mørke kolonihistorie (28), som ble brukt i undervis­ning i norske skoler, er et godt eksempel på dét. Filmen handler om et dansk slaveskip (29), at Norge hadde store inntekter på den transatlantiske slavehandelen («vi tjente vår første million på slavehandel» (30)), og at det fantes en egen norsk slaveflåte. (31) «Danmark­-Norge» blir her forstått som sammensatt av to likeverdige monarkier, og det hevdes at «tvillingriket» avdekker Norges ansvar for handlinger i kolonitiden.

Det er altså en klar forestilling om Norges rolle som kolonimakt, om delaktighet i den transatlantiske slavehandelen og som økonomisk og moralsk ansvarlig. De siste årene har det også kommet fram ny informasjon om nordmenn som deltok på alle nivåer av slavetrafikken.

Men stemmer det at Norge var en kolonimakt?

Var Norge en kolonimakt?

Norge (eller Norgesveldet) var en stormakt på 1200-­tallet, men ikke etter 1537, hvor vi ble en del av Danmark. I middelalderen var Shetlands­ og Orknøyene, Hebridene og Isle of Man norske skatteland, og Grønland var en del av det norske kongedømmet (Norgesveldet). I 1537 annekterte Danmark Norge, og senere overdro de deler av Norge (Jämtland og Härjedalen) som krigskom­pensasjon til Sverige. Danmark, som stod på tapende side under Napoleonskrigene, måtte etter hvert avstå Norge til Sverige i 1814, men beholdt de gamle norske koloniseringsområdene Grøn­land, Island og Færøyene.

I nyere tid er det nærmeste Norge har kommet rollen som «kolonimakt», tiden etter første verdenskrig da Folkeforbundet tilbød Norge å bli tilsynsmakt i Tanganyika (1919) (42) (i dag del av Tanzania), men området ble i stedet en del av det britiske Samveldet (Commonwealth). Etter andre verdenskrig fikk Norge tilsvarende tilbud av FN om å ta over ansvaret for Eritrea. I stedet annekterte Etiopia nabolandet Eritrea i 40 år. Også Øst-­Grønland-­kontroversen (1931) kan nevnes i denne sammenhengen, hvor Norge til slutt tapte suverenitetskonflikten med Danmark i Haag­retten (1933). (43)

Områder Norge i dag besitter, er Bouve­tøya (også kalt verdens mest ensomme øy) hvor det ble opprettet en norsk hvalfangststasjon, og Svalbard hvor Norge kun har forvaltningsansvar (selv om øya vises på norgeskartet). Dette er, i et kolonihistorisk perspektiv, områder uten tidligere bosetting av urbefolkning. Norge har altså unngått å komme i en rolle som kolonimakt, og kan heller fremstilles som en naturens erobrer ved å beherske Nordsjøen teknologisk, eller som Arktis’ og Antarktis’ erobrere, gjennom Fridtjof Nansen og Roald Amundsens polferder.

Men deltok ikke Norge i den transatlantiske slavehandelen i 300 år, og har vi ikke dermed en kolonialistisk «skyld», siden vi var i en «union» med Danmark i 400 år?

Å bygge opp bildet av Norge som kolonimakt

Denne historien lar seg ikke fortelle uten å se nærmere på Danmark. Gjennom flere århundrer hadde Danmark plantasjer og handelsstasjoner på sine kolonier på de daværende Danske Vestindia (nå: de amerikanske Jomfruøyene) og handelsstasjoner, fort og festninger på Gullkysten (nå: Ghana).44 Norge har ikke eid kolonier. Ikke i Afrika, ikke i Amerika, ikke i India. Det er riktig at Norge hadde en eksportøkonomi, og at den ble bygget opp samtidig som slavehandelen, men den var ikke basert på den transatlantiske handels­ ruten eller menneskehandel, men på eksport av fisk (Finnmarkshandelen), jern og trevare, i motsetning til Danmark som var en gods-­ og landeierøkonomi. Inntektene Norge angivelig skal ha hatt av slavehandelen, har vært fremme som argumenter for en kolonialisme, men slavehande­len var ikke særlig profitterende for investorene, slik den danske historikeren Kåre Lauring har vist i blant annet artikkelen Dansk slavehandel – en underskudsforretning. (45)

Denne situasjonen setter Norge i en irriterende særstilling blant land vi liker å sammenligne oss med. Det er nemlig problematisk å snakke om Norges kolonihistorie dersom dette forstås som historien til en nasjon, stat eller nasjonalstat. Fremstillingen av Norges og Danmarks historie har dype røtter i et nasjonsbyg­gende historiebegrep, som først oppstår i løpet av 1800-­tallet.

Begrepet Danmark-Norge

«Tvillingriket» er et kolonialistisk begrep. Historio­grafisk ble begrepet Danmark­-Norge første gang brukt i Norge i 1860, som en historisk konstruksjon for å definere eller bemerke at en selvstendig his­torie i Norge var present under Danmarkstiden. (46) Første gang det reelt ble brukt var av den danske kongens historiker Andreas Højer i 1728, og deret­ter av kong Christian 6. i 1733 i en argumentasjon mot norsk kritikk av Danmarks mangelfulle styring av den norske økonomien. Betegnelsen «tvillinge­riget», «dækkede over den kendsgerning at der var tale om en dansk stat regeret på grundlag af Danmarks politiske traditioner. Gennem alle årene fra 1536 til 1814 var camouflage af virkeligheden en del af den danske politik over for Norge. Kun ved en lejlighed, statsomvæltningen i 1536, blev det klart og entydigt slået fast, at det var tale om et ’dansk’ monarki. […] Norge skulle ikke længere være et kongerige for sig» (47). Den danske historike­ren Steffen Heiberg er ikke nådig da han omtaler at historiografien i Norge som preget av «’nationalt bevidste norske historikere’ som har hatt ’ondt’ af tanken på at det ikke lenger var nogen norsk stat, riget var reduceret til et dansk landskab» (48). Det er dette «tabuet» i Norges historiografi som kan se ut til å ha blitt snudd på hodet i nåtiden, i en slags «misonorgi» – en nasjonalromantikkens antipode.

Norges posisjon i tvillingriket

Hierarkisk var Norge etter Danmark, men foran kolonien Schleswig og Holstein som i dag er en del av Tyskland. Rangfølgen avspeilet likevel ikke alltid den politiske virkelighet, slik Heiberg forklarer. Holstein hadde i motsetning til Norge selvstendige forvaltningsorgan, og Schleswi-Holstein hadde innflytelse både i sine egne provinser, på riksrådet og overfor monarken. Likevel var holsteinerne representert i sentraladministrasjonen.

«Hverken Norge eller Danmark eller Hol­stein hadde nogen selvstendig folkerettsperson­lighet», (52) men Holstein hadde sin egen grunnlov, i motsetning til Norge.

Sentraladministrasjonen var ledet av innvandrende nord­tyske og dansk-tyske, og i mot­setning til den holsteinske overklasse var ikke den norske overklasse tilstedeværende i København.Nordmenn var ikke representert hverken i riksrådet eller i statsadministrasjonen (før 1784). Ingen fra Norge deltok i kongevalget. Heller ikke som generalguvernører på de danske vestindiske øyene finner vi norske. (53)

Norge er ikke en kolonimakt som Danmark, Sverige, Nederland, Frankrike, England, Spania og Portugal, og heller ikke som USA. Norge hadde ikke en slaveholds­økonomi fordi vi ikke var avhengig av landbruksproduksjon, som for eksempel USA. Nordmenn var bønder og fiskere. Det er i 3. bind av Dannemarkis Riges Historie (1735) at Ludvig Holberg sterkt understreker statsomveltningens betydning (1536) for Norges stats­ og folkerettslige stilling: «Norge blev stedseanseet som en province.» (54)

I professor Iver B. Neumanns artikkel Imperializing Norden (2014) (55) underbygger han perspektivet om det imperiale Norden, og synet på Danmark som en imperial stat. Bruker vi Neumanns imperialstat­begrep og sammenligner Danmark med andre europeisk koloniseringsstrukturer, er det ikke vanskelig å se konturene av Christian 4 som imperiebygger i provinsen Norge, da han anlegger byene Kongsberg, Christiania og Christiansand (slett ikke ulikt navngivingen som hovedbyanlegget Charlotte Amalie på St. Croix, etter den danske dronningen, eller som den franske kongelige oppkallingen Louisiana/Louisi­anne av storkolonien i Nord­-Amerika). Da Ludvig 14 la under seg det nordamerikanske kontinentet, hadde allerede Christian 4 et storrike. Når Christian 4 oppretter gruvedrift i Kongsberg og Røros, tar han verdien av råvareproduksjon i Norge til København. Ludvig Holberg hevdet at Norge hvert år sendte 700 000 riksdaler i skatter og avgifter til København, og mente at den norske eksporten finansierte eneveldets forbruk av utenlandske varer (han baserte seg på den britiske ambassadøren i Danmark, Robert Molesworth, 1656–1725). Fra Norge gikk det, som fra de vestindiske øyene, bokstavelig talt en strøm av goder til Danmark. (56) Norge bidro derfor til å dekke Danmarks økono­miske underskudd. Det er som første ledd i en norsk avkolonisering at Holbergs perspektiv inngår, ikke bare som politiske avsløringer, eller som litteratur og dramatikk (som hos Césaire og Genet), men også en forståelse av at Norge hadde sin egen historie. Holberg så til Dante Alighieris bruk av det italienske folkespråket, (57) og skapte selv en språklig identitet for det danske, som en motsetning til det tyske. Det samme perspektivet skulle 200 år senere benyttes til å bygge opp en norsk identitet, i motsetning til det danske.

«Den norske slaveflåten»

Forestillingen om en norsk slaveflåte på Atlan­terhavet er blitt en del av fortellingen om Norges mørke kolonihistorie. Men vi kan ikke snakke om en «norsk slavehandel» eller «Norge som kolonimakt», helt enkelt fordi det ikke fantes en nasjonalstat som het Norge. Ifølge professor i afrikansk historie Per O. Hernæs (NTNU) (58) kan vi heller ikke snakke om en norsk transatlantisk slavehandel, fordi det ikke var norskregistrerte skip som seilte over Atlanterhavet på 1600-­ og 1700­-tal­let. I hele perioden kan vi finne to, muligens tre, norskregistrerte skip, hvorav det ene var Cornelia (59), som ikke seilte over Atlanterhavet, men til øya São Tomé, utenfor Vest­-Afrika, slik Hernæs har vist. (60)

Kritikken av nasjonalromantikken

Koloniseringen har en egen historie innad i landet. På 1800-­tallet og 1900-­tallet var vi opptatt med å vende ryggen til Danmark kulturelt, i form av avkoloniserende virksomheter som språkfornyelse, studier av særegne klesdrakter, folkemusikk og byggeskikker for nasjonalstaten.

I den samme artikkelen som referert til over, gjenopptar Danbolt den samiske kunsthistorikeren Steinar Pedersens kritikk av nasjonalromantikken som «metodisk nasjonalisme» i Norge, (66) og hvordan denne «sammenfalt med intensiveringen av den koloniale fornorskingspolitikken i forhold til minoritetsgrup­per som kvener og samer i nord». (67) Nasjonalro­mantikken i Norge er en avkoloniseringsprosess overfor den imperiale staten Danmark. Men avviklingen av kolonier fører ikke nødvendigvis – som vi har vært inne på – til opphevelse av undertrykkende samfunnsstrukturer. Danbolt har rett i at det er i «moderniseringens mørke» vi finner en ny kolonialistisk struktur i Norge.

Danmarks annektering av Norge førte til at vi ble protestantiske, ikke katolikker. Det førte igjen til en prosess med at en del «raadne Been» ble kastet ut, slik Holberg omtaler det, og deretter til en moralsk humanist­materialisme i Skandinavia. Men også starten på en lang moderniseringsprosess i Norge, som rammet det norske urfolket.

Suvenirene nordfra

Etter moderniseringen av Norge – like etter andre verdenskrig – fikk vi tilsendt en suvenir nordfra: Helsing frå Sameland (1979 [1971])68. Boka er skrevet av den finsk­samiske filosofen, poeten og musikeren Áillohaš (1943–2001), eller Nils ­Aslak Valkeapää som han er bedre kjent som. Boken er et «opprørsskrift mot kolonisering og overgrep». (69) Å integrere ved å ekskludere er karakteristisk for denne tankegangen, skriver Valkeapää. (70) Fra 1850 til seint på 1900-­tallet foregikk en fornorsknings­politikk som fratok samene språk og kultur, ikke ulikt hva som skjedde i Danmark før 1814.

Det kan likevel se ut til at det ikke bare kan være norsk nasjonalromantikk som har skjøvet den samiske kulturen ut av historiens foretrukne synsvinkel. Danbolt gjør oppmerksom på at den koloniale oppsplittingen av Sápmi mellom de nordiske nasjonalstater tok fart under dansketiden: «I 1751 ble store deler av den grensen vi kjenner i dag, dratt opp mellom Danmark-­Norge og Sverige – fra Kornsjø i Østfold til Golmmešoaivve mátta­ geahči sør for Varangerfjorden – en prosess som gjorde henholdsvis København og Stockholm til hovedsetene for regulering av samiske forhold.»71

Kong Christian 4s trolldomslov Om troldfolc oc deris medvidere (1617) fikk store konsekvenser i Finnmark, og rammet samer i høy grad under hekseprosessene, men lovgivningen var på ingen måte grunngitt i en datidig man­ glende kunnskap om at trolldom og hekseri var overtro, tvert imot. Det er også verdt å merke seg at allerede Christian 4 forbød runebommen og samisk sjamanisme, og joiking ble straffet med døden. (72) Også den norske hardingfela ble utpekt som «djevelens instrument».

Det er også verdt å minne om at det i et eurosentrisk perspektiv foregikk eksotisering av både det samiske og norske på lik linje på 1700­tallet, noe vi kan se i bruken av både samiske og norske folkedrakter ved maskeradeball både i de nord­tyske statene og den danske (73). Dette må forstås som en romantisering over «Europas frie borgere», slik ideen var hos den franske filosofen Montesquieu (1689–1755).

Tilbake til Linné og artstenkning. Det viktigste hos Linné er egentlig ikke rangeringen av mennesker i ulike «varieteter» i et vertikalt hierarkisk skjema, men å definere det allmenngyldige for alle mennesker, i motsetning til dyr. Linné setter Nosce te ipsum («kjenn deg selv») som premiss for hva et menneske er. Den latinske formuleringen speiler i sin tur ordspråket for orakelet i Delfi, som den greske filosofen Sokrates, 300 år før vår tidsreg­ning, overtok og fremsatte som det fremste krav om vi skulle tenke selvstendig og frigjøre oss fra konform gruppetenkning. (74)

Ludvig Holberg skriver allerede i Natur- og Folkeretten (75) (1716) at: «menneskene er af naturen lige og kan ikke skilles fra hinanden», og fortsetter: «alle har den naturlige frihed i lige grad, så ingen kan tilegne sig herredømme over den anden uden han har givet sit samtykke dertil». (76) Men hva skiller egentlig menneskene fra dyrene?

Hos Linné handler Nosce te ipsum om det innsiktsfulle, evnen til å tenke, føle og mene, og dermed også evnen til å vurdere. Et annet ord for dette er dømmekraft. Denne dømmekraften ligger til grunn for hele det moderne demokratiet, og for prinsippet om like rettigheter.

Holberg utgjør selve grunnmuren i en norsk samfunnsdannelse og Carl von Linné, som var en av Europas ypperste vitenskapsutøvere på 1700-tallet, var en av de første medlemmene i Norges første akademiske selskap, Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab (1760). Holberg og Linné er snarere anti­rasismens fedre i Norge, i et slags human-­materialistisk Epikur-­inspirert verdenssyn. Linné beundret samene, og kalte dem vår kulturs lærere, på grunn av deres forståelse av naturen. Han samlet på samiske artefakter, og på et bilde kan vi til og med se ham i samedrakt.

Den franske historikeren Paul Henri Mallet (1730–1807) skriver i Monumens de la mythologie et de la poésie de Celtes et particulièrement des anciens Scandinaves (1756)77 om nordboernes viktigste innsats gjennom at «de havde stået i opposition til Romerriget», og i europeisk sammen­ heng at de «besidde sine helt egne kulturhistoriske værdier». Det var som om motstandere av en euro­ sentrisk imperialisme og kolonialistiske nordboerne ble oppfunnet som Europas frie folkeslag.

I Frederik 5 park på Fredensborg slott utenfor København står fremdeles over 70 skulpturer av færøyske, norske og samiske bønder og fiskere oppstilt i skulpturparken Nordmands-dalen. (Originalene [1764–ca. 1773] befinner seg riktignok i museet Kongernes Lapidarium i København.) De er laget etter figurer i sandstein formgitt av hoffbilledhugger Johann Gottfried Grund, på oppdrag av kong Frederik 5, og basert på trefigurer og elfensbensdukker skåret ut av den bergenske postkjøreren Jørgen Christensen Garnaas. Statuene er den første avbildningen av selvstendige borgere: nordmenn og samer i hver­ dagsklær og i noenlunde realistiske situasjoner, i motsetning til antikkens nakne guder i Versailles. For den danske kongen utgjorde figurene bildet av lykkelige, frie undersåtter, omtrent slik hellenerne fremstod for de romerske keiserne; som erobrede folkeslag, men likevel beundringsverdige. I et kolonialt perspektiv fremstår undersåttene som ufrie, men i hvert fall like ufrie.

Tanken om en nasjonal særegenhet blomstret opp under Frederik 5, men ble senere på 1700-­tallet strammet inn i Danmark. Som kritiker Mariken Lauvstad skriver: «Vår forestillingsverden er formet av det narrati­ vet vi befinner oss i». (78) Både Genet og Césaire gjorde tydelige protester mot systematiske overgrep og urett. Kunne Les Nègres vært satt opp i Norge i 2021 med samme sprengkraft som i Frankrike i 2014?

Europa og det amerikanske kontinentet har en langt sterkere kolonialistisk tradisjon med røtter i den romerske militarismen, universalismen og imperialismen. I valget mellom den historiske imperialismens fredsslutninger, som Pax Romana, Pax Britannia og Pax Americana, kan man fremdeles velge den fornuftsmessige organiserte skandinaviske friheten, med jevnere fordeling av godene. Linnés definisjon av dømmekraft som allmennmenneskelig og Holbergs Natur- og Folkerett er grunnmurene å bygge videre på.

Montesqieus klimateori handler ikke om at nordiske mennesker er bedre mennesker, men om at man i Norden, på grunn av vinterkulda, var tvunget til å organisere samfunnet på en annen måte enn arven fra det militaristiske, elitistiske og kolonialistiske romerske keiserriket.