«Hun etterlater seg et stort tomrom i våre – og manges – liv. Men tilbake finnes en stor kunstproduksjon av sjeldent høy kvalitet.» 15.06.2020

Tonje forlot oss 17. februar, 58 år gammel. Hun etterlater seg et stort tomrom i våre – og manges – liv. Men tilbake finnes en stor kunstproduksjon av sjeldent høy kvalitet.

Tidlig utmerket hun seg som en dyktig tegner. Sikker, modig og aldri tilgjort. Da hun siden begynte å arbeide med skulptur, tilegnet hun seg nye ferdigheter som steinhogging og støp. Hun skapte stramme, vakre objekter i blant annet marmor, tre og metall. Men Tonje så det vakre også i det ubetydelige og beskjedne. Hun fant og tok i bruk spartanske materialer, som slitte bygningskomponenter, pappbiter, ståltråd og annet, og satte det sammen til unike univers. Det er denne tilnærmingsmåten som skulle prege hennes kunstnerskap i størst grad.

Tonje Ramstad vokste opp på Ljan i Oslo. I et kunstnerhjem hvor mor var tekstilkunstner, far var tegner og grafisk designer, og med en bestemor i andre etasje som lærte bort sine kunnskaper om søm og håndarbeid. Her utviklet Tonje tidlig sine ferdigheter og sitt kunstsyn. Foreldrenes forankring i 50-tallets modernisme skulle prege hennes eget arbeid i stor grad, det samme gjorde kravene til nøyaktighet og presisjon i selve håndverket. Dette lå hele tiden som et trygt og stødig fundament gjennom utdannelse og karriere. Og mens mange av oss som unge kunststudenter på 80- og deler av 90-tallet var opptatt av nyekspresjonismen og det heftige maleriet, hentet Tonje inspirasjon hos blant annet konstruktivismen og suprematismen, og da spesielt hos Kazimir Malevich.

Hun var aldri i tvil om hvilken retning hun skulle velge. Fra tegning, form og farge på Elvebakken videregående skole gikk reisen til Kunsthøjskolen i Holbæk i Danmark, deretter to år ved Westerdals, før hun søkte seg til linjen for illustrasjon og grafisk design ved Statens håndverks- og kunstindustriskole (SHKS) i Oslo.

Etter å ha tatt hovedfag ved SKHS fant Tonje ut at hun ville videreutvikle og fordype seg i egne idéer. Hun søkte seg derfor til malerlinjen ved Koninklijke Academie van Beeldende Kunsten (KABK) i Den Haag i Nederland. Her ble hun stadig mer opptatt av materialenes eget uttrykkspotensiale, og i stedet for å male på lerretene, begynte hun etter hvert å forme, brette, folde og sy i dem, og tilførte også andre materialer. Arbeidene beveget seg gradvis fra det todimensjonale til det tredimensjonale, og ble starten på det universet hun siden skulle bruke mesteparten av sitt virke på å være i og utforske.

I forbindelse med sin separatutstilling «Biter av tid» ved Konstepidemin i Göteborg (2014), skriver hun: «I mine skulpturelle collager spiller materialene en hovedrolle. Jeg setter sammen ting jeg finner eller har liggende; som rester av byggevarer, emballasje, gamle planker o.l. Under arbeidet gir de simple materialene meg lyst til å bygge, lage struktur, forene ulikheter – eller bare vise frem det jeg ser. En enkel forskyvning, et møte eller et trekk ved materialet som minner om noe ved livet, noe ikke-fysisk, formløst. Det kan være en nerve, en glød, et nærvær eller bare en anelse. Jeg tenker at tiden og øyeblikkene ligger på lur i materialene som spor og muligheter. At om jeg samarbeider med deres egenskaper og potensialer kan disse avlagte bitene bidra til å gjøre opplevelsene konkrete – til faktiske ting – fysisk til stede i rommet.»

Tonje var følsom og skjør, sterk og besluttsom. Hun satte det sikre blikket sitt i verden, og bøyde sjelden av. Hennes strenge krav til ærlighet, rettferdighet og redelighet gjorde at hun ikke innga seg på kompromisser. Disse trekkene ved henne selv var lysende til stede i arbeidene hennes. Med sin dype forståelse for det materielle og visuelle språket skapte hun arbeider med sterk integritet. Med minimale virkemidler uttrykte hun eksistensielle erfaringer, sårbarhet og styrke. Rom og mellomrom spilte en sentral rolle innad i det enkelte verk. Det gjorde det også i måten arbeidene forholdt seg til hverandre og omgivelsene på. For de av oss som har hatt et utstillingssamarbeid med henne, vet vi at hun ikke ga seg før rommet ble et helhetlig kunstverk i seg selv. Det handlet om uendelige utprøvninger, millimeterpresisjon og store doser tålmodighet, standhaftighet og strenge kvalitetskrav. Formmessig var arbeidene som visuelle haiku. Hvert verk en balansekunst, kresent og stramt konstruert og samtidig så besjelet at du nesten kunne høre det puste. Og til tross for at hun gjerne arbeidet i små formater, oppleves arbeidene av nettopp disse grunner ikke som små. De ulike elementene i verkene hennes er alle i samspill – de støtter og beskytter hverandre. Fjerner man én bit, vil alt falle sammen.

For oss var hun en venninne som dekket det hele – både livet og kunsten. En nær og kjær venn, og en inspirerende og støttende kollega. Vi gikk veien sammen. Fra ungdomsår til videregående, og siden til felles opptaksprøver og studieår på SHKS. Til å selge akvareller på Karl Johans gate for å få råd til husleie og rockekonserter, og til å tegne på fortau nedover Europa for å finansiere ferier på De eoliske øyer utenfor Sicilia. Gjennom de mange opp- og nedturer ved tildelinger og avslag på stipender og utstillingsplasser levde og vokste vi sammen.

Få kunne sette seg inn i vårt arbeide som Tonje, og ingen har vi hatt så mange og inderlige samtaler om kunst med. Hun var åpen for alle uttrykksformer og hadde et svært sjenerøst kunstsyn. Tonje var en fantastisk veileder og samtalepartner. Den vi stolte aller mest på. Hun kjente oss så godt, og var så raus med ros og oppmuntringer. Hun løftet oss.

Tusen takk, kjæreste Tonje. Vi ønsker deg hvile og fred <3

Våre varmeste tanker, og dypeste medfølelse går spesielt til Tonjes nære familie; mor Inger, far Martin, søster Helle og hennes barn, Kaja og Inge, og til bror Tov og hans samboer Laura.