Når vi trer inn i de rustikke, koselige kjellerlokalene til Rygge Kunstforening, er min første tanke at dette kommer til å bli en artig, men kanskje litt overflatisk kunstopplevelse. Ellen K. Solberg har nemlig fylt lokalene med bittesmå menneskefigurer, formet i enkle uttrykk og i et materiale som minner om fargesterk plastelinaleire. Det tar imidlertid ikke lang tid før jeg innser at mitt førsteinntrykk har forrådt meg – ganske så grundig.Tekst av Katrine Kalleklev.

Ellen K. Solberg, Ventende menn (2020). Grafikk, dyptrykk. Foto: Oskar Emhjellen.

I tre rom av beskjeden størrelse viser Solberg til sammen 25 verk fordelt på installasjoner med små menneskeskulpturer i papirleire, tresnitt og koldnålsraderinger. De fargerike leirfigurene tiltrekker seg raskt oppmerksomheten min med sine tilsynelatende morsomme og litt naive uttrykk. Noen grupper står på sokler eller i glassmontre, mens andre figurer er montert i forhold til stedet; sittende i vinduskarmer eller klatrende i trappa. Ved nærmere øyesyn oppdager man derimot alvoret: Dette er flyktninger og asylsøkere. Her er flokker av fortvilte, håpefulle og slitne mennesker i alle aldre, som er på flukt eller venter på å få innpass i et tryggere land enn det de kommer fra. Det er bare klærne som er fargerike. Det er ikke noe mer morsomt enn det.

Ellen K. Solberg, detalj fra Ventende menn (2018). Installasjon i papirleire. Foto: Oskar Emhjellen.
Ellen K. Solberg, detalj fra Gående folk (2016/2018). Installasjon i papirleire. Foto: Oskar Emhjellen.

Sterkt og rørende

Solberg kommenterer reelle hendelser i dagens samfunn, og installasjonene er inspirert av scener fra nyhetsmediene. Utstillingstittelen «På grensen» kan henspille på det å befinne seg på terskelen til et annet land, som blant annet illustreres med verket Gående folk (2016/2018). Men også det å ha livet på vent, være på grensen mellom et fullverdig og et midlertidig liv.

På en høy sokkel midt i det andre rommet sitter for eksempel en gjeng med ungdomsgutter i sirkel. De venter, og ingenting skjer. På veggene henger grafiske blad med varianter av det samme motivet: en båt med menneskesilhuetter. Båten (2019) gjentas som tittel på alle verkene. Den samme sorte båten: på rolig hav; på urolig hav; i dagslys eller nattemørke. Det er stor kontrast fra den farefulle ferden over havet til en endeløs ventetilværelse. Man kan undre seg over hva som er verst. En gutt har begravd hodet sitt i hettegenseren og gjort seg selv usynlig.

Unge gutter med ubrukt energi i kroppen er en gjenganger i utstillingen. Kropper som lengter etter aktivitet. I et vindu i det tredje rommet røres jeg av å se en gutt sittende i sokkelesten med joggeskoene hengende rundt halsen. Jeg tenker at han skulle vært ute og løpt nå. Dyptrykkserien Ventende menn 1–6 (2020) skildrer noen karer, som tittelen viser til, også ventende. Fra å være mange menn i det første reduseres antallet underveis i serien – på det siste bildet er det kun én mann igjen.

Unge gutter med ubrukt energi i kroppen er en gjenganger i utstillingen. Kropper som lengter etter aktivitet.
Gutt med joggesko. Ellen K. Solberg, detalj fra På kanten (2018). Installasjon i papirleire. Foto: Oskar Emhjellen.
Ellen K. Solberg, detalj fra På kanten (2018). Installasjon i papirleire. Foto: Oskar Emhjellen.

Korona-installasjon

Som en hyperaktuell kommentar har kunstneren rukket å lage korona-installasjonen Vi har en plan, vi gjør noen ting (2020). Dette verket er det eneste som signaliserer håp. Små hjelpearbeidere iler til; møysommelig bærer de bort én etter én av de røde «utvekstene» fra det store viruset. Først nå ser jeg at disse utvekstene minner om vakre roser.

Det er så vidt jeg legger merke til en liten stige, detalj av På kanten (2018), som står på gulvet opp mot veggen. Det får meg til å tenke på hvor lett det er å tråkke på noe som er så smått. Er den lille stigen håpet til et medmenneske?

Ellen K. Solbergs «På grensen» skulle åpnet på Rygge Kunstforening (Galleri Hadeland i Rygge) 14. mars. Arrangørens og kunstnerens plan er at utstillingen skal bli hengende i galleriet en periode framover, i håp om at det vil bli mulig å få vist den fram for publikum.