Dit kunsten går for å dø.Tekst av Vilde M. Horvei.

Hanan Benammar. Foto: Jannik Abel.

Med store bokstaver risset inn i en marmorblokk ligger Hanan Benammars verk foran Kunstnernes Hus som en minnesmarkering over «ERKJENNELSE, INNSIKT, KUNNSKAP». Over en kopp kaffe på Kunstnernes Hus en måned før Høstutstillingen åpner, forklarer Benammar verkets form: «Jeg vil at det skal se veldig offisielt ut. Den originale idéen kom fra gravsteiner.»

Hanan Benammars verk «ERKJENNELSE, INNSIKT, KUNNSKAP» er det første som møter Høstutstillingens publikum i år. Foto: Jannik Abel.

Vilde M. Horvei: Fint at du sier det, for jeg skulle til å si det ser litt ut som en gravstein

Hanan Benammar: Jeg ønsker ikke akkurat noen en plutselig død eller sykdom, men

VMH: Lager du en kunstens gravplass til Høstutstillingen? Du ville ikke vært den første personen som proklamerte at Høstutstillingen som konsept er dødt.

«Kunsten er død allerede før man kommer inn døren», sier Hanan og ler, før hun forklarer at verket heller er tenkt å fungere som et minnesmerke med et åpent blikk.

VMH: Vel, det stemmer godt overens med konklusjonen fra NRKs Folkeopplysningen-episode om kunst, samt ymse kritikere opp gjennom årene som har uttalt seg negativt om Høstutstillingens form og innhold.

– HB: Verket er inspirert av Folkeopplysningens episode. I en av sekvensene er det en rar og overfladisk uttalelse fra kunsthistorikeren Tommy Sørbø, som danner bakteppet for ordene i årets Høstutstilling-bidrag. Kunsthistorikeren går rundt i utstillingen og ser en marmorskulptur som portretterer en eldre mann med en pute og uttaler at marmor er «kunst med stor K». Han går så videre til mitt verk, Antiphony (2019–), og når han får spørsmål om verkets kunstneriske kvalitet, svarer han at: «Nei, det har ingen høy kunstnerisk kvalitet, og det har heller ingen høy kvalitet når det gjelder erkjennelse, innsikt, kunnskap.»

Stillbilder fra Folkeopplysningens episode «Kunst», NRK TV, 18. november 2019.
Problemet er at de ikke prøvde å opplyse. De videreførte bare et populistisk syn på kunsten med et antiintellektuelt blikk. Alt forsøkes å dummes ned og forenkles. Folkeopplysningens episode gjør ikke bare narr av kunst – hvilket jeg i utgangspunktet synes er helt greit – men er respektløse overfor publikum.
Hanan Benammar. Antiphony (2019). Foto: Jannik Abel.

Anthiphony var et konseptuelt og relasjonelt verk hvor vi okkuperte telefonnummeret til Høstutstillingen. I kunstrommet ble telefonnummeret skrevet på en vegg, og folk kunne ringe inn – når som helst – og samtale med fremmede om spesifikke temaer relatert til ordene tomhet, kaos, stillhet, vold, grenser og tvil. Tanken var å bruke åpne ord – nesten banale ord som vi bruker hele tiden. Slike ord, samt den anonyme situasjonen, inviterer lettere til eksistensielle diskusjoner mellom fremmede. Diskusjonene mellom deltagerne ville ikke nødvendigvis ha funnet sted ellers. Det ble aldri gjort opptak av samtaler, og det eneste gjenværende bevis for samtalene er tilfeldige skriblerier og notater fra de mange aktørene som ble hyret inn for å svare på telefonene.

Samtalen vår ledes inn på hvilke kvalitetsmarkører som ligger til grunn for kunsten og hvorvidt hvert verk behøver å være «politisk korrekt». Hanan påpeker at hun mener kunsten ikke bør ha som mål å alltid prøve å være en representasjon av moral og etikk, men heller utfordre konseptene.

HB: Mye av kunsten min kan jo sies å ligge i grenseland av moral og etikk.

VMH: Et eksempel på verk som i alle fall fra medienes side har blitt omtalt som å ligge på slagsiden av det som er etisk riktig, er forestillingen Ways of Seeing (2018), som du også var med å produsere.

HB: Denne høsten kommer rettssaken relatert til stykket opp. Det kommer til å bli et viktig øyeblikk for videre diskusjon av hva kunst er og hvordan man omtaler den. I forbindelse med stormen rundt Ways of Seeing så vi at mediene presenterte et narrativ skapt av politikere med enorme PR-maskinerier bak seg. Å skulle stå som enkeltkunstnere i debatter i møte med et slikt apparat, er håpløst. Vi som kunstnere kommer til kort og får ikke anledning til å gå inn i debatten som likeverdige.

VMH: Da det stormet som verst rundt Ways of Seeing, opplevde du at kunstfeltet burde støttet mer opp?

HB: Absolutt, de kom jo først på banen fem måneder i etterkant. Jeg tror det var viktigere for kunstfeltet selv å markere seg enn å stille opp for oss da de endelig kom inn i debatten – vi hadde behøvd dem da det faktisk stormet. I løpet av disse fem månedene hadde de politiske partiene allerede formet det narrativet som det norske folk ble presentert for. Å intervjues i Billedkunst er ikke det samme som å ha forsiden av Aftenposten. Vi må være til stede overalt, hele tiden, hvis vi skal forandre hvordan folk oppfatter kunst.

Fra åpningen av Høstutstillingen 2020.

VMH: Folkeopplysningens intensjon fremstod innledningsvis som et ønske om å bygge en bro mellom den påståtte kunsteliten og folket for øvrig, selv om de dessverre falt for fristelsen til å lage et forsøk på spektakulær TV og repeterte den samme gamle frasen om at kunst er tåpelig. Synes du vi sitter litt inne i vårt eget ekkokammer og skriker ut, ofte?

HB: Problemet er at de ikke prøvde å opplyse. De videreførte bare et populistisk syn på kunsten med et antiintellektuelt blikk. Alt forsøkes å dummes ned og forenkles. Folkeopplysningens episode gjør ikke bare narr av kunst – hvilket jeg i utgangspunktet synes er helt greit – men er respektløse overfor publikum. Jeg opplever publikum som svært oppvakte og nysgjerrige. Hvis man presenterer noe komplekst, så forstår de det. Men episoden fremstod mer som et bevisst valg om å gjøre narr av kunsten fordi det er enkelt.

VMH: At kunsten gjøres narr av, er ikke noe nytt, og i seg selv uproblematisk, men jeg tenker vel heller at det burde finnes en vektskål med programmer som ikke kun var ute etter å gjøre narr, men som faktisk var interessert i å opplyse. Likevel spørs det om det er kunstfeltet eller medienes oppgave å skape disse mulighetene?

HB: Det er mange kunstnere som gjerne skulle vært i kontakt med et «vanlig» publikum. Men det er ingen interesse fra kanaler som NRK for å skape programmer som synliggjør kunsten på en oppriktig måte. Det er vanskelig å oppnå tillit hos kunstnere når fremstillingene deres er så ensporet. Media burde skape nye rom fremfor å gjøre gapet større, selv om det selvsagt er både medias og kunstfeltets ansvar å formidle ordentlig.

VMH: Erkjennelse, innsikt, kunnskap repeterer ordene fra formidlingen til NRK, men er mer nøytral i sin erklæring. Hva betyr disse ordene for deg slik de fremstår på minnesmerket?

HB: Det er en slags indikasjon, en assosiasjon av ideer. For meg er det interessant hvordan disse ordene kan stille spørsmål rundt kunsthistorien, og samtidig uttrykke at dette er nettopp det kunst er: erkjennelse, innsikt, kunnskap. Plassert foran det jeg anser å være en av Norges viktigste institusjoner for samtidskunst.

VMH: Når du lager et eget minnesmerke av ordene som refererer til en kilde du mener er useriøs og latterlig, gjør du ikke da det samme som kunstkritikeren – gjør narr?

HB: Nei, jeg tror ikke det er tilfellet. En må måle maktdynamikken her. Bruken av ironi og satire har blitt en viktig del av min kunstneriske praksis, rett og slett fordi det er en effektiv måte å gjøre motstand på. I tillegg setter jeg pris på latterens terapeutiske verdi. Det er det som – bokstavelig talt – holder meg i live. Mange husker nok hvordan Fremskrittspartiet, Laila Bertheussen og deres tilhengere på høyresiden (blant annet Document.no, journ.anm.) friket fullstendig ut da de leste overskriften – «Jeg må bare le av dem» – til et intervju jeg gav i Morgenbladet et par dager før «angrepet» på Tor-Mikkel Wara. Jeg skjønte at de kom til å reagere da jeg godkjente sitatsjekken. Opprinnelig refererte jeg egentlig til den russiske tenkeren Mikhail Bakhtin (1895–1975) og hans definisjoner av «popular laughter». Bakhtin analyserer populærkulturen i renessansen og det årlige karnevalets komikk og latterliggjøring, og beskriver en form for latterens frigjørende effekt mot daglig undertrykkelse. Senere fikk det meg til å tenke på protestene i Algerie, som startet i februar 2019, og som ble kalt «Smilets revolusjon». Hele landet ble til et karneval hvor befolkningen gjorde narr av regimet hver eneste dag – det er noe av det flotteste jeg noensinne har sett. Vår latter kommer fra kjærlighet, ikke hat, og med et sterkt ønske om å se et samfunn utvikle seg i en positiv retning.

Hanan Benammar (f.1989 i Paris, Frankrike) er en algerisk/ fransk kunstner basert i Oslo. Hun er utdannet ved Kunstakademiet i Oslo og Dutch Art Institute (Arnhem, Nederland). Benammar har stilt ut arbeider og deltatt i performative prosjekter flere steder, sist på Musée de la Camargue (Arles), Edge of Wrong (Cape Town), Radikal Unsichtbar (Hamburg), Radiophrenia (Glasgow), Kunstner- forbundet (Oslo), Black Box teater (Oslo), Festspillene i Bergen og Vårscenefest (Tromsø). Hun organiserer og kuraterer også kunstprosjekter som en del av sin kunstneriske praksis.

onewaytoadesert.com