Gisèle Vienne tar ungdommen på alvor ved å vise hvordan man later som ingenting – med god grunn. 19.12.2024

På to visningssteder, Georg Kolbe Museum og Haus am Waldsee i Berlin, viser den fransk-østerrikske kunstneren og koreografen Gisèle Vienne utstillinger med dukker av ungdommer i naturlig størrelse i ganske perfekte klær. Noen står oppreiste, andre ligger i glassmontre som på lit de parade, det gjør merkelig nok liten forskjell.

Dukkene er stive i sine positurer på et foruroligende og fremmedgjørende vis, hvilket har en tilsvarende forsteinende osmotisk virkning på de som kommer inn i rommet, slik barn begynner å gråte når andre barn gråter.

Det kan og ha noe å gjøre med at de uttrykksløse symmetriske ansiktene fungerer som en maske egnet til å nekte andre innsyn i hva som beveger seg innenfor, som om man spiller død.

Og slikt kommer ikke av seg selv, det har sin historie. For det er jo imot menneskets natur, i og med at menneske kommer til seg selv og blir seg selv i møte med andre. Det er ingen som «er» seg selv. Det blir man ved å forandre seg, hvilket ikke gjøres i enerom. Så hvis man finner det for godt å nekte andre inngang og tilgang til hvem seg selv, så har det en årsak. Vi kan bare tenke oss hvilke.

I et av rommene stiller Vienne også ut transportkassene til dukkene, som i omfang kommuniserer at de er like viktige som dukkene selv. Les: Det å bli sendt fra en stasjon til en annen, og bli mottatt av ukjente der, er like viktig som innholdet, det som blir sendt, som da blir dekket til og forsvinner av syne. Det er som vår nye mediale virkelighet, der det å være med, bestemmer hvordan man blir med. Den enkeltes forskjellighet forsvinner når den ikke lar seg frakte i en kasse eller fremstilles på et foto, for ikke all forskjellighet lar seg fremme på den måten. Tvert imot setter det en ramme for hva som blir tatt med i regningen. Og det kan forstås som et slags falskneri og tyveri, som å bli tatt ved nesen.

Det som betyr noe, blir ikke tatt på alvor.

Livet er et venteværelse

I et annet rom fremstilles en scene fra en avblomstret grotesk «fest», hvor deltakerne er sammen som på et venteværelse, altså ikke helt til stede, ikke helt «seg selv». Restene fra det kunstige paradiset ligger strødd i et frosset kaos, og en av deltakerne koser seg under sofaen med blikket symbolsk bedøvet og fanget i blått skjermlys, som et insekt. Ingen enser en jente som komatøs ligger på gulvet og klamrer seg til en pose snacks. Her er det tryggeste å være alene med seg selv, i samme rom som de andre, i samme båt, så å si. Det er bittelitt varmere sånn.

Vienne viser også en mengde fotoportretter av dukkene, der blikket ikke er vendt utover, men mot et imaginært fokus eller innover mot det indre, hvor det ikke er noe å hente. Det kan være et bilde på hvordan man ikke vil stille opp på ublu krav utenfra eller hvordan søken etter identitet kan virke splittende på, nettopp, identiteten. Ikke alle problemer lar seg løse ved at man ser rett på dem for å finne en løsning. Noen løses ved at man ser ved siden og bort fra dem. Det får vi et bilde på her.

Det å la disse dukkene spille døde, som bilde på en indre tilstand, er virkningsfullt fordi vi i et aldri så lite øyeblikk tror at dukkene later som de er døde, og dermed er det umulig å slippe unna det brutale budskapet. Når man tenker noe umulig (at dukker later som) eller noe man ikke tror på, så har man likevel et lite øyeblikk trodd det. Dukker kan nemlig ikke late som, men vi ser her beviser for at de kan.

Puste liv i det skinndøde

I dette teateret er levende aktører byttet ut mot skinndøde eller skinnlevende, som metafor for det nye vikarierende livet, og til det fungerer dukker spesielt godt. Dukker har et rikt indre liv, som vi lærer, og som vi ser bekreftet ved alle deres ytre symbolske artefakter som bevis. De ytre tegnene er nemlig det nye beviset.

Og i dette teateret settes publikummet utenfor situasjonen som tilskuere, – helt parallelt med hvordan de portretterte aktørene, altså dukkene, forholder seg til verden: på en avgrenset og begrenset måte, som en liksom-eksistens, som en beregnet eksistens. Slik prøver publikum å vekke det døde til live, ved å ønske man kunne puste liv i det skinndøde.

For figurene bevitner tydelig at de ikke opplever noe sammen, men har en felles opplevelse av mangelen, slik at steinansikt er rett tilsvar. Derfor er ansiktsuttrykkene til de androgyne fjesene ærlig, som et bilde på en sjel som ikke vil gi seg til kjenne, som finner det for godt å holde kjeft. Er man alene sammen, kan man likegreit kommunisere det også, ved å bli bare et bilde på seg selv, et vakkert et.

Og det er her bedraget kommer inn: Man blir lurt ved å bare få et bilde av andre, dermed gir man bare et bilde av seg selv tilbake. Men det er bare en representasjon, et bilde på verdien, ikke verdien selv, og det har man en fornemmelse av. En sjakkspiller viser seg ved å spille sjakk, ikke ved at man ser et bilde på at man spiller sjakk. Billedbyttet blir bedraget som snyter sjelen ved å gi knapper og glansbilder. Da er det ikke så rart at man prøver å late som ingenting, som om ingenting har skjedd. Men det har det.