Fra ruinen vokser det frem en vrengt verden 12.09.2018 Intervju

MSH: Kan du fortelle litt om verket du har med?

JEEl: Hotel Occidental består av objekter fra nærområdet der jeg bor på Kapp, Østre Toten. Mange av dem er fragmenter av dagligdagse ting som er på vei til å bli kasta. Jeg bearbeider disse materialene, og prøver å smelte dem sammen til en ny helhet, avsondret fra der de kom fra både kontekstuelt og funksjonelt. Det er på et vis ganske enkle grep jeg gjør: Et glassfibertak blir til en frittstående søyle, en bordplate på veggen fremstiller et himmellegeme, og en skillevegg definerer en horisont. Men jeg ønsker at kjente elementer skal oppleves på en helt annen måte – og gi folk alternative synsvinkler til objektene de omgir seg med.

MSH: Du bruker mange gamle ting. Er det at objektene kommer med en historie, viktig for deg? Eller tenker du at de løsrives også fra historien ved å bli selvstendige estetiske objekter, en type readymades?

JEE: Jeg ser hovedsakelig på gjenstandene som estetiske elementer i en komposisjon, og jobber med komposisjonen som om arbeidet var et maleri. Samtidig finner jeg en tilfredsstillelse i å bruke ting som har blitt ødelagt, som folk ikke ser hvordan de kan bruke mer. Å lage kunst blir en måte å reaktivere gjenstandene på. Det er en interessant prosess å sette ting som tilfeldigvis har endt opp i mine hender inn i en helt ny kontekst. Vi omgir oss hele tida med rester fra fortida i tillegg til gjenstander fra vår egen tid. Jeg tenker at det ligger en drøm om framtid, eller andre muligheter, latent i alle disse tingene. Jeg er interessert i denne spenningen, og liker å blande ting fra helt forskjellige tidsperioder. Det er en fare for å bli for romantiserende og nostalgisk i arbeidet med slik tematikk, så jeg prøver å skape balanse med et stramt og minimalt formspråk.

MSH: I studietiden jobbet du med keramikk. Har du tatt med deg noe av metoden eller tankegangen fra keramikken, eller er dette en helt ny måte å jobbe på?

JEE: Jeg har tatt med meg mye fra keramikken når det kommer til formgiving og bearbeiding av materialer. En stor forskjell er at man i keramikken som regel bygger opp noe fra grunnen av, fra leire. Nå jobber jeg videre med objekter det allerede er lagt arbeid inn i. En annen forskjell er at det er lettere å jobbe i stort format med denne metoden, nettopp fordi materialene har en viss størrelse fra begynnelsen. Men i studietiden tenkte jeg også på keramikken som skulptur, eller arkitektur, og ønsket å lede betrakteren inn i arbeidet via fargespill og nyanser. Bak en installasjon som Hotel Occi­dental ligger en lignende visjon om å antyde stemningsbilder gjennom rom og form.

MSH: Kan du si noe om arbeidsprosessen din, hvordan du jobber frem et nytt prosjekt?

JEE: Når jeg lager en utstilling forsøker jeg først å etablere et mentalt bilde som kan virke som drivkraft og føring for utformingen. Til arbeidet jeg viser på Høstutstillingen har jeg sett for meg en stormbølge som har skylt innover landet og lagt det øde, hvorpå noe nytt har reist seg, bygget opp av restene fra det som lå igjen. Arbeidet er et resultat av mange tilfeldigheter og improvisasjon, i kontrast til de ofte håndfaste og konkrete objektene installasjonen består av. Jeg jobber gjerne ut fra et spesielt sted i rommet, og tenker dramaturgisk når jeg arbeider fram et prosjekt. Det må være energi og bevegelse i verket, og jeg prøver å finne den riktige plasseringen for hvert element. Detaljene betyr mye. Samtidig ønsker jeg å etablere en helhet som kan gi betrakteren en fornemmelse av ro, et frossent øyeblikk på siden av tidens vanlige gang. Når komposisjonen sitter, håper jeg at tingene begynner å gi mening av seg sjøl.