Kunstnere med innvandrerbakgrunn har markert seg i kunstkollektivet. Derfor var det kanskje ingen bombe da Sparebankstiftelsen DNBs stipend for 2019 ble tildelt en farget kunstner. Like fullt markerer det et skifte i norsk kunstliv.Tekst av Lars Elton.

Wendimagegn Belete, Kamilla Langeland og Germain Ngoma (til høyre) var de nominerte til Sparebankstiftelsen DNBs stipend. Det ble tildelt zambisk-norske Germain Ngoma ved utstillingsåpningen i Oslo Kunstforening 12. desember. Foto: Lars Elton.

Redaksjonell merknad: Tekst fra kunstavisen.no – onsdag 8. januar 2020. I forbindelse med meningsutvekslingen rundt Lars Eltons kommentar har vi valgt å trykke originalteksten i årets første utgave av Billedkunst, og her på billedkunst.no. Teksten er med andre ikke korrekturlest eller redigert fra redaksjonens side, og den publiseres med Eltons godkjennelse slik den står. Teksten ble fjernet av Kunstavisens redaktør 10. januar. Temaet for årets Billedkunst  er «ytringsfrihet» – og en viktig del av den frie ytring er at dokumentene som diskuteres er tilgjengelig for offentligheten. Å skjule eller holde unna slike dokumenter er kontraproduktivt. Billedkunst velger derfor å republisere Lars Eltons avpubliserte artikkel i kunstavisen.no på ny av den enkle grunn at den har skapt debatt og ethvert ordskifte i offentligheten trenger å ha tilgang til teksten som ansporet til samtalen. Vi, som redaksjon, mener altså at dette er et helt essensielt dokument for videre diskusjon. I denne sammenhengen er hensikten med andre ord, i første rekke, å gjøre dokumentet tilgjengelig.

Diskriminering og manglende likestilling er gammelt nytt. Men heldigvis går verden sakte fremover. Tidligere denne uken skrev jeg om kvinners plass i kunsten. I dag er det innvandrernes tur. Sparebankstiftelsen DNBs stipend ble tildelt norsk-zambiske Germain Ngoma ved utstillingsåpningen i Oslo Kunstforening 12. desember.

Samtidig som vi har sett et gjennombrudd for forfattere med innvandrerbakgrunn i litteraturen, har kunstnere med minoritetsbakgrunn tatt sin plass i utstillingsfeltet. De som følger med i kunstlivet vil for lengst ha registrert at innvandrerstemmene har markert seg i det norske kunstlandskapet. I fjor ble norskfødte, halvt norske/halvt nigerianske Frida Orupabo invitert til verdens viktigste kunstbegivenhet, Biennalen i Venezia. Der fulgte hun i fotsporene til en annen kvinne med afrikansk bakgrunn, zambisk fødte Anawana Haloba. Hun har bodd i Norge siden 2002, og sammen med Orupabo er hun blant en eksklusiv gruppe kunstnere som har greid å skape seg en internasjonal karriere basert i Norge. Amerikanskfødte Camille Norment har vært Norges offisielle representant i Venezia. Og – for bare å nevne noen få – kurdisk-norske Shwan Dler Qaradaki viste en av fjorårets vakreste – og vondeste – utstillinger på Interkulturelt Museum i Oslo.

Derfor var det ingen stor overraskelse at to av de tre nominerte til Sparebankstiftelsen DNBs stipend for 2019 var innvandrere. At kjønnsfordelingen var to menn og en kvinne var mer som vi er vant til. Det interessante i denne sammenhengen var at de to mennene har bakgrunn fra Afrika, mens den ene kvinnen er norsk. Wendimagegn Belete (født 1986 i Etiopia, Kamilla Langeland (født 1989, Kongsvinger) og Germain Ngoma (født i Zimbabwe, oppvokst i Zambia) – som fikk stipendet – er jevnbyrdige kunstnere.

I tillegg til at to av tre nominerte er født i Afrika, er det verdt å merke seg at prisjuryen ble ledet av en kunstner med innvandrerbakgrunn, iranskfødte Behzad Farazollahi. Han er kjent både som kunstner og grunnlegger av fotogalleriet MELK. I den tre kvinner og to menn store juryen hadde han følge av en innvandrer til, engelskfødte Mike Sperlinger, skribent, kurator og professor i skrivepraksis ved Kunsthøgskolen i Oslo. I tillegg har jurymedlem Marianne Hultman, daglig leder i Oslo Kunstforening, en multikulturell bakgrunn. I juryen er kun Randi Grov Berger, billedkunstner og grunnlegger av Bergens-galleriet Entrée, og billedkunstner Elise Storsveen etnisk norske. Siden jeg ikke har vært flue på veggen under juryens forhandlinger, kan jeg ikke si noe om hvem som foreslo de nominerte kunstnerne. Men vi kan bare spekulere på hvordan nominasjonslisten hadde sett ut hvis juryen hadde vært sammensatt av utelukkende etniske nordmenn.

«Blendahvitt» kaller vi det når offisielle organer, utvalg og andre instanser er dominert av etniske nordmenn. Slik demografien har utviklet seg i Norge i etterkrigstiden er innvandrerbefolkningen blitt gradvis større. På tyve år fra 1997 er antallet innvandrere tredoblet. I 2017 bodde det 725 000 innvandrere i Norge. Det utgjør 13,8 prosent av hele befolkningen. I tillegg bodde det 159 000 norskfødte med innvandrerforeldre her, tilsvarende tre prosent av befolkningen. (Kilde: Statistisk sentralbyrå.) Når vi snakker om oppunder 20 prosent av befolkningen kan ikke en «blendahvit», kollektiv kunstutstilling sies å representere virkeligheten eller den befolkningen som skal representeres.

På likestillingsområdet er det fortsatt langt igjen, selv om kvinner utgjør femti prosent av verdens mennesker (faktisk litt mer siden kvinner i gjennomsnitt lever lenger enn menn). I kunstlivet er over 70 prosent av de aktive kunstnerne kvinner, men statistikken viser at det fortsatt er de mannlige kunstnerne som både tjener mest og får størst oppmerksomhet.

Blant kunstnerne med innvandrerbakgrunn kan det se ut som det er store regionale forskjeller. Den største gruppen, polakkene, har flere kunstnere som har markert seg. Men den antatt nest største gruppen, pakistanerne, er knapt nok synlig i kunstfeltet. (Antagelsen er en populær vrangforestilling: Inkludert norskfødte barn er pakistanerne den femte største innvandrergruppen, som faktiske innvandrere ligger de på niende plass. Kilde: Statistisk sentralbyrå 2017) Derimot er afrikanerne sterkt representert i det norske kunstfeltet. Men de kommer fra alle andre land enn den største, afrikanske innvandrergruppen, som er fra Somalia.

Det sympatiske med Sparebankstiftelsen DNBs stipend er at det vil utgjøre en betydelig forskjell for prisvinneren. Germain Ngoma er en doldis i kunstfeltet, men de fleste kunstnere som har studert i Oslo vet hvem han er. Han har i en årrekke jobbet som lærer ved Kunstakademiet i Oslo, nå som fungerende verksmester i skulptur/støp. Han har vært instrumentell i grunnleggingen av Norad-støttede workshoper i Zambia, noe som har resultert i at flere unge zambiske kunstnere har tatt sine kunststudier i Oslo. Ngoma er faglært støper og arbeidet som selvlært kunstner før han reiste fra Zambia for å studere kunst og håndverk ved Statens Håndverks- og Kunstindustriskole, SHKS, og senere ved Kunstakademiet i Oslo. Han har en lang utstillingshistorikk, blant annet Astrup Fearnley-museet (1996), Henie Onstad Kunstsenter (1987) og Stadtgalerie Saarbrücken (1989). Som vi ser er det noen år siden han har fått vist sin eksperimentelle praksis, og stipendet vil gjøre ham i stand til å ta opp igjen og utvikle kunstnerskapet.

Grunnen til at jeg opplever denne stipendtildelingen som et vannskille, er fordi Sparebankstiftelsen DNBs stipend har så stor betydning i norsk sammenheng. Og fordi innslaget av kunstnere med innvandrerbakgrunn denne gangen er så stort, både blant de nominerte og i juryen. Det skal ikke legges skjul på at dette ikke er første gang stipendet, som fra 2018 er på 200 000 kroner, tildeles en kunstner med innvandrerbakgrunn. Litauiske Ignas Krunglevicius fikk stipendet allerede andre gangen ble delt ut, i 2009. Norsk-kongolesiske Sandra Mujinga fikk stipendet i 2013, og litauiske Emilija Škarnulytė fikk det i 2017.

Det er veldig uvanlig at totalt sett over femti prosent har innvandrerbakgrunn blant de nominerte og i juryen. Det tilfredsstiller definitivt ikke ønsket om demografisk representasjon nevnt tidligere. Men når vi tar i betraktning at skjevfordelingen har dominert i veldig mange år, bør vi være rause nok til å akseptere dette. Og i bunnen ligger det grunnleggende kriteriet at det først og fremst er kvalitet som styrer nominasjonene. Derfor er det godt å se at kunstsfæren er i ferd med å bevege seg ut av den «blendahvite» boblen kulturlivet har befunnet seg i. Men, som leder i Oslo Kunstforening, Marianne Hultman, sier, finnes det fortsatt veldig få kuratorer med flerkulturell bakgrunn i Norge og Sverige, sammenlignet med enkelte andre land. Og som kjent har kuratorene stor makt med hensyn til hvem som får stille ut hvor og når. Så selv om denne stipendtildelingen er positiv, har kunstfeltet fortsatt et stykke å gå.

Utstillingen i Oslo Kunstforening vises til 19. januar.

Les også debattinnleggene: Heng ham ikke, vent til jeg kommer og Insinuasjoner om rasisme på feil grunnlag.