Utsis stammespråk. Tekst av Inger Emilie Solheim.

Trematerialene og fargene tilfører varme i de kjølige lokalene til Sámi Dáiddaguovddáš / Samisk senter for samtidskunst (SDG). Foto: Tor Egil Rasmussen.
Forrige gang Ingunn Utsi hadde soloutstilling på Sámi Dáiddaguovddáš / Samisk senter for samtidskunst (SDG) var i 1998. Foto: Tor Egil Rasmussen.

Det er i slutten av mars i 2020. Sámi Dáiddaguovddáš /Samisk senter for samtidskunst (SDG) holder koronastengt, men slipper unntaksvis inn enkeltpersoner. Når jeg henvender meg, blir jeg bedt om å vente med å komme. De jeg bor hos, er nettopp ferdige med en toukers karantene, men vi skulle ikke ta noen sjanser siden Karasjok ennå ikke har hatt noen tilfeller.

Som de fleste vet, ligger tettstedet Karasjok langt unna store byer, og et lite stykke unna mitt utgangspunkt Alta. Heldigvis er strekningen jeg kjører, flat og strak og tar kun tre timer. Avstanden er den samme mellom Karasjok og bygda Repvåg i Nordkapp kommune, hjemstedet til den samiske skulptøren Ingunn Utsi.

I tettstedet Karasjok drives det med turisme, og det kan man se på de mange turistrettede reklameskiltene langs veien, røde streker på trehvit bjørk, former og bokstaver laget av avbarkede grener. Ved tilbakeblikk oppfatter jeg et slektskap i materialitet mellom disse treskiltene og objektene jeg skal komme til å studere i galleriet.

Flere steder har Utsi skåret ut en diamantform i treverket og belagt den med gullblad eller maling. Formen som minner om en ruter fra en kortstokk, har blitt et av hennes kjennemerker. Man kan også finne dem skåret inn i et dødt tre i en skog utenfor Karasjok, et verk Utsi gjorde i forbindelse med Nordisk Kunstforbunds prosjekt «Det andre landet» i 1996.

Problematisk materialbruk

I et luftig rom kan jeg vandre mellom Utsis skulpturer. Tykke trestammer utgjør basis for mange av dem, andre består av lette stykker av rekved. Treet har blitt slipt, enten av havet eller av verktøy, og jeg finner ingen rå kanter eller områder som ikke er tatt hånd om. Noen steder har kunstneren hulet ut groper som hun har innsatt med fargerike halvedelsteiner som rav, bergkrystall, labradoritt i tillegg til grå rullestein og store glassdiamanter. Pelsdotter og fjær fra forskjellige dyr er festet her og der, flere skulpturer har biter av isbjørnskinn, andre har ørnefjær og pels fra mink. Langs en kortvegg står tre ryggvirvler fra hval oppsatt på hver sine «stetter» av glass. Beinet er innsatt med krystaller og små ekte diamanter. Serien har fått navnet Tilgi oss I, II og II (2018) og hinter til at kunstneren er opptatt av respekt for andre arter. Samtidig er jeg forbauset over av at hun anvender minkpels og skinn fra isbjørn – noe som tyder på en svært pragmatisk holdning til temaet. Isbjørn er en sårbar art med høy risiko for å dø ut. Kan det hende at historien om hvordan Utsi fikk tak i isbjørnskinn, er mer interessant enn selve verket?

Linjer er skåret inn i stammene, de er myke og strømlinjeformet. Skarpt avgrensede felter er pusset, belagt med bladgull, bladsølv eller malt. Fargene som går igjen, er først og fremt store felter av rødt og gull, men svart, varm blå, grønn og gul er også representert. Paletten er lett gjenkjennelig som de tradisjonelle samiske fargene. Verket Utstøtt/Hilgojuvvun (2016), skapt av en furustubbe i hoftehøyde, viser en stilisert gullbelagt vaginafasong. En stor perle av bergkrystall er plassert sentralt i designet. Tittelen kan tyde på at kunstneren har jobbet med noe sårbart og personlig, samtidig har formen en historisk referanse. Kan det være en hommage til Iver Jåks’ ikoniske Male Form and Female Form fra 1973?

Ingunn Utsi, Tilgi oss I, II og III (2018) består av tre hvalbein på stetter av glass er innsatt med krystaller og ekte diamanter. Foto: Tor Egil Rasmussen.

Samtaler med drivved

Flere steder har Utsi skåret ut en diamantform i treverket og belagt den med gullblad eller maling. Formen som minner om en ruter fra en kortstokk, har blitt et av hennes kjennemerker. Man kan også finne dem skåret inn i et dødt tre i en skog utenfor Karasjok, et verk Utsi gjorde i forbindelse med Nordisk Kunstforbunds prosjekt «Det andre landet» i 1996. Jeg ønsker å dra dit, men blir fortalt at området er utilgjengelig og nedsnødd.

Apropos, i Repvåg, hvor Ingunn Utsi har sitt verksted, produserer hun skulpturer av forskjellige materialer, og hun bruker helst trær og drivved. I et portrettintervju i det samiske kulturmagasinet Árdna-TV fra 2014, kan man se en 65 år gammel kunstner bakse med en diger stokk som har drevet i land. Denne praksisen fra hennes barndom, da familien hentet drivved til brensel, har hun overført til sitt virke som kunstner. Trestokken behandles som et levende vesen når hun godsnakker med den og forsiktig forsøker å lokke den med seg – med lovnad om at den skal bli til noe fint. Utsi foretrekker drivved fordi det er et materiale som har sjel, sier hun i dokumentaren.

I en pressemelding i forbindelse med utstillingen «Áiggihis áigi» fra 2008 sier kunstneren at «hendene mine kommer ut med noe jeg selv ikke vet hva er». Om uttalelsen fortsatt gjelder i 2020, kan diskuteres, men dette utsagnet forteller om en arbeidsmetode der kunstneren lar hendene føle seg fram og intuitive grep får råde. Det kan tyde på en prosess som er fri og uanstrengt uten forberedelser i form av konseptskisser eller bevisst symbolikk. I galleriet ender jeg opp med å studere verkstitlene for å lete etter hint til tanker og temaer bak arbeidene. Ábiid čalbmi / Oseanens øye (2016) er en liggende bjørkestokk som stirrer olmt på meg med et øye av en sølvmalt stein. Det gjenkjennelige mønsteret fra bjørka deler overflaten med en ruglete, sølvfarget tekstur. Langs kammen har den en rand med isbjørnpels. Med sin fiskeskjellignende rekvedkropp har den blitt til et artig vesen fra havet som setter i gang fantasien, men med problematiske undertoner. Nu fal/Slik ja, Dal fal/Akkurat nå og Ii fal/Slett ikke (2020) er en gruppe på tre stående stokker dekorert med diamantformer, biter av minkpels, gullblad og krystaller. Mens noen titler er poetiske, kan jeg se for meg Utsi slik hun opptrådte i dokumentaren, godsnakkende, i samtale med stokkene for å finne ut hva hun skal kalle dem og hva de har å si om saken.

Den fremtredende bruken av pels, diamanter, gull og sølv setter sterkt fokus på symboler for materiell verdi.
Det første verket som møter oss, er skulpturen «I den store sammenhengen» (2020). Den totem-aktige søylen består av ørnefjær, rekved og bladgull. Foto: Tor Egil Rasmussen.

Politisk kobber og edelstener

Denne utstillingen er hovedsakelig sammensatt av senere års arbeider, men inneholder også to eldre verker som representerer tidligere perioder i Utsis praksis. I Soai/De to (2008) har hun bøyd pleksiglass til organiske former som med sine gjennomsiktige slør gir assosiasjoner til vind. Installasjonen Menneskelig dårskap her og der fra 2004 illustrerer et grensegjerde i rødt og svart. Det løper piggtråd langs toppen av gjerdet som står i en base av knust glass. Installasjonen inkluderer også tre blyanttegninger av piggtråd som bekrefter temaet, men uten egentlig å tilføre noe. Verket fremstår som en politisk kommentar som treffer relativt generelt. Grensegjerder settes opp både her og der, og jeg blir usikker på om verket er tatt med for å kommentere dagens grenseproblematikk eller for å gi utstillingen et retrospektivt anslag.

En tydeligere politisk kommentar finner jeg i Den tunge samtalen om vennskap og kobber, som uten tvil handler om utbyggingen av kobbergruver i Repparfjorden. Saken er politisk betent og har skapt forargelse blant reindriftsutøvere og miljøforkjempere i over seks år. Skulpturen er en liggende, tykk trestamme med irrgrønnmalte årringer som utgjør sirkler rundt en glassperle. Et stykke kobber trenger seg inn i materialet gjennom en stor sprekk og truer å sprenge seg inn til perlen i sentrum.

Den fremtredende bruken av pels, diamanter, gull og sølv setter sterkt fokus på symboler for materiell verdi. Jeg spør meg om hva hensikten er. Har disse materialene også sjel slik som drivveden? Både gullgraving og diamantdrift er sterke næringslivsinteresser som truer tradisjonell samisk reindrift i området, men jeg ser ingen kobling i verkene mot disse temaene. Det virker som om treverket, grunnmaterialet som utgjør objektenes kropper, har blitt utsmykket og pyntet. Bearbeidingen av overflatene forekommer meg som en ren fasadepuss. Det jeg oppfatter som treverkets sjel, kamufleres av gullblad, maling og finkornet pussepapir.

En beskrivelse av kunstneren eller annet utstillingsmateriell skulle jeg gjerne sett liggende i lokalet. I stedet har jeg i etterkant lest meg opp på forskjellige gamle nettsider. At det ikke finnes tekst ved utstillingen, synes jeg er en mangel. Kan det være et bevisst grep, en måte å styre publikums opplevelse ved å la dem møte kunsten uten forkunnskaper? Man skal jo alltid være åpen for brudd med forventet praksis, særlig det man kan kalle vestlig utstillingspraksis, men ingen andre grep med konteksten tyder på at det er tilfelle. Selv ved et avslappet studentgalleri ville man reagert på mangel på plakat, folder eller lignende, og Samisk Kunstnersenter ser ikke ut til å ha tatt sitt oppdrag helt på alvor her.

Utstillingen med Utsi vises ved Sámi Dáiddaguovddáš /Samisk senter for samtidskunst (SDG) samtidig med en visning av Andreas Holtungs arbeider. Utstillingen åpnet 5. januar, men ble stengt 12. mars. Åpningstiden er nå forlenget til 30. juni.

Ingunn Utsi (født 1948) tok sin utdanning ved Kunstakademiet i Trondheim. Hun har avholdt en rekke utstillinger i inn- og utland, og i 2013 stilte hun ut under storsatsingen «Sakahán: International Indigenous Art» ved nasjonalgalleriet i Canada. Hun er blant annet innkjøpt av Sametinget, De samiske samlinger, Sametinget Sverige, Kulturrådet og Statens Konstråd.