Disse menneskene som vi ser, og som sammen utgjør en anonym mengde – inntil man kommer tett på. Elin Rødseth holder dem helst litt på avstand. Og hun tegner dem ofte uten ansikt. 21.01.2019

Folk uten ansikt / The passers-by

Høsten 2018 (13.09.2018–06.12.2018)
Torshov, kafé i Oslo, atelieret på Nesodden m.m.

Elin sverter inn stålplater. Bordet rister. Det er to måneder siden vi møttes sist. Det er blitt desember, mørkt og kuldegrader. Og det er derfor jeg havnet her ved siden av varmeovnen under bordet, halvveis liggende med hodet sneiende oppi bordplaten. Rundt i rommet henger og ligger menneskefigurene. Ofte uten øyne eller ansikt i det hele tatt. Hår og klær har de derimot. Handlepose eller kaffekopp i hånden. Observerende, i samtale, på vei, unnvikende, som snapshots. Stabler av dem.

ER: Jeg har et helt arkiv av disse «statistene». Noen er laget etter egne bilder, andre med utgangspunkt i mennesker jeg finner på internett. Jeg bruker fotopolymer¹ og trykker dem enten rett på en bakgrunn eller på rispapir som sys fast.

En av dem står med hodet ned i pose. En venninne har stått modell.

ER: Det er menneskene som vi omgir oss med, men ikke kjenner. Både i den fysiske verden og på internett. Det handler mye om denne dobbeltheten hvor folk blir til masse – uoversiktlig folkemasse, og opptrer i truende mengder. Som når man bor i blokk. De er over og under deg. De kan ha ligget med hverandre.
– Jeg har også lurt på om det er noe familiært, dette. Mamma er fra Finnmark og hadde knapt sett en ukjent forbipasserende da hun flyttet til Oslo. Mens pappa hadde vokst opp med en vanvittig stor masse forbipasserende i Johannesburg. Jeg er vant med at man ikke er helt på plass, hvis du skjønner. At man er litt fremmed.

Treff 1: Sjablongmenneskene

Vi sitter innerst i hjørnet av en labyrintisk kjellerkafé i Oslo. En liten stabel sjablongmennesker dras opp fra vesken.

TS: Du har faktisk tatt med noen hit …

ER: Jada.

TS: De minner jo umiskjennelig om gammeldagse papirdukker … Kan jeg ta på dem?

ER: Det går helt fint. Jeg har skjønt at papir og det å skaffe meg god kunnskap om materialiteten til ulike papirtyper har vært viktig for det jeg gjør. Det tok tid å finne ut at man kan bruke rispapir på denne måten. Og utover trykking tåler det også å sys i, vrenges, enda så tynt det er.

TS: Det er også interessant at disse papirfigurene opptrer i serier til forskjell fra mer unike objekter. Det foregår en slags utflating gjennom reproduksjonen, i dette tilfellet gjennom grafikken. Likevel tenker jeg jo først og fremst at du lager bilder. Kunne du ha malt eller tegnet disse?

ER: Når jeg maler eller tegner opplever jeg kontakten med resultatet som for tett. I de grafiske trykkeprosessene er det mer rom for å gi slipp, og tekniske ting som kan gå galt. Disse uhellene synes jeg ofte fører med seg noe. Når du leverer trykkfila, matrixen, over til pressa, for eksempel. Det er veldig befriende for meg å vite at det som kommer ut kan ha med seg noe jeg ikke har lagt til. Eller at noe jeg la til har forsvunnet. For eksempel en strek som ble svak eller forsvant, en klatt som ble skeiv, en årring som tok seg ekstra bra ut.

TS: Men er ikke det å bli skikkelig god i et håndverk noe som egentlig arbeider imot dette tapet av kontroll som du søker?

ER: Man kan alltid gjøre noe bedre. Men teknikk, håndverk og materialer fører også noe eget med seg. Det handler vel mer om å være åpen for disse uforutsette elementene fremfor å tenke at de fører til feil som skal fjernes eller rettes opp.

TS: Jeg fikk noen bilder av deg før vi møttes, og foruten menneskeskikkelsene registrerte jeg at det særlig er tre elementer som går igjen. Det ene er hår. Og så er det den sorte klumpen. Og bæreposen, sekken eller beholderen. Er det bevisst, denne repetisjonen av former og ting?

ER: Jeg synes hår i seg selv er interessant å jobbe med grafisk. Og det lange håret skaper ofte en androgynitet – det er ikke så viktig å konkretisere kjønnet på disse skikkelsene. Og da blir de enda mer midt i mellom, som jeg synes er bra. Kjønnsløse, ansiktsløse … Og så kopierer jeg dem, flater ut restene av «identitet» ved å gjøre dem identiske. Det er nok noe av det samme jeg gjør ved å utelate ansiktene.
– Og den klumpen, den er vel en klump av angst … [Ler.] Jeg tenker ikke så konkret når jeg lager dem, men jeg har jo sett at visse motiver dukker opp igjen.

TS: Og sekken?

ER: Sekken er mest en rekvisitt, del av noe hverdagslig. Jeg tenker å ha en samling av disse til utstillingen på Norske Grafikere i februar. Og så holder jeg på å bygge et telt i rispapir. Et slags skjulested, grafikk i 3D. Motivet vil kunne ses fra inn-og utsiden av teltet. Jeg får hjelp av en arkitektstudent til dette. Og så er tanken å plassere en haug med søppelsekker – også sydd av rispapir – utenfor. Har du vært i NY noen gang?

TS: Ja. Jeg skjønner hva du mener. Stablet i hauger.

ER: Der ligger sekkene utenfor husene om morgenen. Sekkene representerer en form for organisering, å isolere noe, kaste det fra seg … tror det har stemt med min indre logikk. Et sted å putte avfall. Synes du jeg burde ha noe på dem, annet enn sort sverte?

TS: Nei, hvorfor det? Men jeg kjenner jo at jeg begynner å lure på hvorfor du gjør det så komplisert?

ER: Jeg fant ikke butikken som selger sort rispapir.

[Ler.]

TS: Men det er vel noe mer enn akkurat det faktum at du ennå ikke har funnet et sted å kjøpe sort rispapir.

ER: Sekkene kan også tenkes som et grafisk opplag, for spretter man opp sømmene, blir sekkene til trykk i mer tradisjonell forstand. Eller de kan få være bare … sekker. Dette er også utfordrende fordi det er første gang jeg lager noe i 3D, og man skal kunne bevege seg rundt og inni arbeidet.

TS: Selv om uttrykket åpenbart er beslektet med bildene dine og den innstendige retningen du har kjørt de siste ti årene, både teknisk, estetisk og tematisk, tror jeg aldri jeg har sett grafikk på den måten … som et slags arkitektonisk fargeleggingsverktøy – hands on.

ER: Det stemmer at jeg har holdt meg veldig til mine små formater. Jeg er i det hele tatt veldig glad for at jeg har vært trofast mot grafikken. Opp gjennom føler jeg at jeg har blitt forsøkt pushet i alle retninger, og det gir mening å bli utfordret – spesielt i en utdanningssituasjon. Men det er noe med å bli stilt til veggs og ha en bevissthet rundt valgene man tar – og at det er snakk om valg – og så kunne stå støtt i seg selv og det en holder på med. Men faktisk likner det jeg gjør nå veldig mye på det jeg lagde som barn …

TS: Du må jo ha jobbet med de små menneskene i nesten ti år? Noen er gjengangere, men nye varianter dukker stadig opp. Når lagde du din første?

ER: Jeg har alltid brukt mennesker som motiv. Og den størrelseskalaen – omtrent som en hånd – jeg vet ikke helt når det «festa seg». Sannsynligvis en eller annen gang i løpet av studietiden. Man oppdager at man dveler ved noe. Det dukker opp igjen og igjen, og etter hvert blir det tydelig at det er noe en bør holde fast ved. Sånn var det også med den nevnte klumpen.
– Og så liker jeg selve håndverket. Å skjære tresnitt; jeg elsker å jobbe med et organisk materiale, årringene, forskjellen på hvordan den mykere sommerveden oppfører seg mot den fastere vinterveden. Og så kommer spenningen ved å ikke vite nøyaktig hvordan motivet blir og hvordan materialet vil prege resultatet.

Bakgrunnen

ER: Jeg synes det ble litt sånn naivt med den planten … Hva tenker du?

Elin viser frem en del av serien Residents som trolig ender opp hos Owen James Gallery i Soho i New York. Det er om lag tjue ark i A3, alle med gjennomgående blekgrønne bakgrunner og flater trykket ved hjelp av tresnitt. Oppå dem er sorte, stiliserte potteplanter, kelimtepper, et enslig bord. Hverdagslige elementer fra et temmelig vanlig interiør, men omrokert, og variantene repetert i dette rutenettet som sammen utgjør ett stort bilde.

TS: Jeg tenker: «Er det ingen mennesker her denne gangen?»

ER: Jojo. Jeg putter dem inn, rundt omkring. Så sys de fast.

Noen av sjablongmenneskene plasseres utprøvende på trykkene. Jeg tenker de likner skikkelser i en animasjonsfilm, kanskje brikker i et spill.

TS: Altså, de har jo likheter, men for meg er det heller som at handlingene forflytter seg, som scener i deres liv. Han med prikkete kåpe, for eksempel, kjenner jeg igjen. Du hadde med ham sist vi møttes også.

ER: Ja, det var kanskje ham …

TS: Ja, jeg er sikker. Men tilbake til motivene. Det er ikke helt tydelig hva disse interiørene eventuelt illustrerer, de blir en slags kulisser de beveger seg i. Uten tydelig artikulert mål og mening.

ER: Det får meg til å tenke på noe [Marlene] Dumas skal ha svart da hun ble spurt om hvorfor hun begynte å male close-ups, fritt sitert: «It is a way of getting rid of the background.» Jeg kjenner meg sånn igjen i det. Et miljø og kontekst, om den så er abstrakt, blir liksom et nødvendig onde. Og det er derfor jeg stort sett finner bakgrunnen først – for å ha det gjort.

Levende døde / Kjent, men ukjent

ER: Jeg er ellers veldig interessert i amerikansk folkekunst. Kunstnere som Clementine Hunter (1886–1988), Horace Pippin (1888–1946), Henry Darger (1892–1973) og Marisol Escobar (1930–2016). Å se arbeider som er utført så fritt ut fra egne ideologier …

Elin viser et utvalg malerier på telefonen sin.

TS: Selv om dine arbeider befinner seg langt unna disse tematisk, skjønner jeg hva du mener. Det ligger ikke bare i det visuelle og nesten sjablongaktige, som kan oppleves både umiddelbar, direkte og sart. Troverdig, i mangel av et bedre ord. Det har også med innstendigheten og det repetitive å gjøre – denne dvelingen vi var inne på, at man bare ikke kan slippe taket i noe … Jeg synes å se noe av det samme hos en annen kunstner i din generasjon, Linn-Mari Staalnacke. Enda temperamentet tilhører en annen verden er det en slags behandling av det «arketypiske» ved mennesket. At vi i bunn og grunn er dyr, som kan være redde, føle seg truet, og nedstrippet, når alt kommer til alt. Men det var en digresjon. Er det andre som har betydd mye for deg?

ER: En kunstner som skotske Peter Doig (f. 1959) har vært fin å se på. Og hvordan han jobber med ofte løsrevne motiver basert på funne bilder, som postkort eller film.

TS: Og svenske Mamma Andersson (f. 1962) ligger tett opptil, vil jeg tro …² Det er noen umiskjennelige likheter med dine motiver her, tenker jeg. Øyeblikksbilder eller fragmenter fra hverdagslige miljøer. Skikkelser som er gjenkjennelige som mennesker, og gjengivning av tilsynelatende ordinære gjenstander, tablåer. Men så er de aldri helt vanlige likevel – det er noe som mangler eller skurrer.

ER: Andersson er mitt største forbilde og jeg kreperer når jeg ser på bildene hennes. Det er noe med distansen til motivene hun maler – enten det er tilsynelatende fredfulle interiører eller mennesker betraktet fra utsiden – som skaper en urolig stemning.

Jeg tar opp en sjablong av noe som likner et hjortedyr uten hode.

TS: Og hva er dette …?

ER: Det er et nytt motiv jeg har begynt å jobbe med.

TS: Ja?

ER: Har du ikke sett sånne på YouTube? De er fremtidens forbipasserende. Dyreaktige super-roboter (utviklet av eks. Boston Dynamics, brukes til redningsaksjoner, krigføring etc., red.anm.). De løper i oppoverbakke og reiser seg rett opp hvis de blir sparket eller mister balansen. De er så skumle!!

TS: Levende døde.

ER: Ja. Den her kommer til å være med i arbeidene fremover. Blant annet dukker den opp som «hunden» til en person.

TS: Jeg kan ikke la være å føle at er det er noe Lynch-aktig over veldig mye av dette du referer til – om det så er tekno-dystopier, truende menneskemasser, eller ensomme folk i ulike kontekster. At det noe er litt – eller veldig – feil. Som når noe som fremstår samtidig-både-kjent-og-ukjent (unheimlich^C), et fenomen det er lett å ty til som et erkeeksempel i denne sammenhengen. Eller tenk deg at du ser en tekst, men ikke klarer å lese den fordi du plutselig ikke lenger kan språket ditt. Litt i samme gate som å forsøke å kommunisere med en trekubbe og sånt.

ER: Ja, og jo nærmere mennesket, desto skumlere … Så er det passasjene, til og fra trygge soner, hvor man er prisgitt at alle følger normen …

TS: En latent usikkerhet og ambivalens. Av at noe når som helst kan bryte ut i en ubehagelig overraskelse. Mangel på kontroll. Og nå ble dette kanskje en digresjon litt unna dine ting, for jeg oppfatter på ingen måte bildene dine som skremmende. Men enda de stort sett avbilder rolige og sjablongaktige tablåer, oppfatter jeg likevel at bærer på en slags uro. Ser du mye på skrekkfilm?

ER: Nei. Det gir meg først og fremst nye ideer om hva folk kan foreta seg.

Tilbake i atelieret

Rundt ligger også prototypene av de nevnte søppelsekkene sydd sammen av rispapir med sort trykk. Jeg ser på dem på nytt og tenker at det er en omstendelig måte å lage skulpturer av avfall på.

ER: Egentlig så har jeg lyst til å sy mennesker … i naturlig størrelse.

TS: Det høres masete ut å håndtere.

ER: Ja, det er sant. Det var en gang jeg prøvde å trykke et menneske i full størrelse, men det så påtatt ut. Dessuten ble det ikke noe intimt over det lenger. Når de er små er det litt som å betrakte dem fra avstand. Så fort de blir store oppstår en helt annerledes fysisk konfrontasjon. De kommer nærmere og er ikke del av de der borte lenger.

TS: Liker du egentlig mennesker?

ER: Ja, det gjør jeg, men jeg har litt noia for den anonyme og ukjente massen. Jeg kjenner ingen av dem, men tvinges til å stole på dem – hver dag. Og det gjør meg, oss, sårbare gjennom det å tørre å ha denne tilliten.

TS: Som i forhold til menneskemengder i urbane miljøer?

ER: Ja. Og internett. Jeg har akkurat flyttet til Nesodden. Jeg trodde det var helt fantastisk å bo i byen. Så kom jeg ut og skjønte hvor hermetisert jeg hadde vært hele livet.

TS: Det er muligens mer transparent rent sosialt på bygda, men så er også avstanden mellom folk lengre. Det er kanskje så enkelt som at man unngår hverandre lettere …?

ER: Ja, men man er også langt fra totalt isolert. Og det finnes jo mange jeg ikke vet hvem er på Nesodden også. Blant annet en mann som står stiv som en stokk i skogen til stadighet. Flere har sett ham … Det er kanskje kroneksempelet på noe skremmende: En passers-by som er fryst i en skummel stilling. Utskudd finnes jo overalt, men det handler også om en bekymring for hva mennesker kan finne på i det skjulte – potensialet i massen. Denne mannen kan for eksempel ha tatt båten med meg samme dag, for så å gå ut i skogen og gjøre dette etterpå. Med en gang de avviker bare litt …

TS: Glitches in the matrix …

ER: Hvor truende er det ikke med en med en som synger på et gatehjørne, som i seg selv egentlig bare er hyggelig, men som plutselig brettet opp armene og sprayer seg med Jif, for eksempel.

Etterord

En gang utpå høsten, trolig oktober–november lå det en konvolutt i postkassen (jeg sjekker ikke så ofte). Adressen håndskrevet i sort sprittusj. Konvolutten kjennes tom, men inni ligger et flortynt ark, mykt som råsilke, som forestiller en håndstor liten «mann», eller jente. Hen har sort t-skjorte og trange jeans, sorte sko, mønstret åpen skjorte, sort hår til rett under skuldrene. Passe komfortabel og hengslete holdning, kaffekopp to go i hånden, åpenbart på vei et sted. Men ansiktsløs. Jeg bruker fingertuppene for å få tak og løfte hen opp, forsøker å ikke krølle den lille figuren. Den er alt som ligger i konvolutten. Elin har tatt seg bryet for å sende meg en original.

TS: Takk for post! Det var en fin overraskelse.

ER: Gammeldags postgang kan også være en fin måte å kommunisere på. Jeg hadde en venninne – for øvrig den samme vi snakket om som stod som modell, med hodet inn i den posen. Hun ble instruerte av en felles venn: «Du har så fint langt hår! Du må aldri finne på å klippe det.» Så en dag ble hestehalen kappet av og sendt i posten til denne vennen, uten noen forklaring. Det tok lang tid før hun skjønte hvor håret kom fra.

1. Fotopolymer er en grafisk metode som særlig vokste frem på 70-tallet, der metallplater er dekket av en lyssensitiv plastfilm som eksponeres med et motiv. Filmen herdes der den belyses, mens mørke felter skaper «spor» i platen hvor sverten kan legge seg. Trykkemetoden er ganske lik kobberstikk og annen dyptrykk.
2. Se portrettintervju av Andersson i Haufmann, Mina S. (2018). «– Utenforskapet har ingen attraksjon i seg selv, snarere tvert imot» i Billedkunst, nr. 6 2018, s. 98–107. Oslo: Norske Billedkunstnere.
3. Også kalt uncanny. Betegnelse på psykologisk fenomen der noe vi forbinder med kjent og nært, og ofte kjært, fremstår på samme tid som fremmed. Les om fenomenet i Sigmund Freuds essay Das Unheimliche (1919) hvor det særlig handler om dukkenes etterlikning av noe menneskelig og ofte livaktige vesen, eller den beslektede ambivalensen hos Jacques Lacan. Eller bare se på de fleste skrekkfilmer eller thrillere: Denne tosidigheten, janusansiktet, det samtidig-både-kjent-og-ukjent er et velbrukt virkemiddel innenfor horrorsjangere (boken og filmen The Excorcist er et godt eksempel.) Eller i dystopisk fremtids-sci-fi hvor verden er blitt til noe annet, eller hvor bare rester av noe kjent står igjen. Dere skjønner retningen.