Fiskekraniets tomme blikk og skarpe tenner gir meg kraftige indre bilder som blir med meg videre 18.06.2020 Kritikk

Siri Borge kommer fra Stavanger og har de siste årene laget kunst som tematiserer vårt forhold til norske industrier, da spesielt olje- og fiskeindustri. Hennes utstilling «Resting Cod Face II» i Galleri HI 10 i Skien består av fem adskilte objekter. Samtlige elementer, eller verk, er svært ulike i form og teknikk. Ingen har egne titler og beskrivelser. Utstillingen oppleves derfor først og fremst som en installasjon hvor gjenstandenes samspill skal være et slags samlet narrativ.

Utstillingens tema formidles med sprikende virkemidler som kommer tett på hverandre i det lille gallerirommet. Galleri HI 10 er en kvadratisk «hvit kube» på cirka 25 kvadratmeter hvor veggen mot gaten er et stort vindu. Utstillingens største og mest fargesterke arbeid fanger derfor oppmerksomheten allerede før man går inn. Et lite basseng med vann kledd i hvit presenning står på gulvet. En kubeformet gjenstand på en sokkel av pleksiglass er plassert i midten av bassenget. En meterlang vannslange stiger opp av en brunlig gjenstand nede i kuben. Knallrøde pakkstropper omslutter gjenstanden. Stroppenes lange endestykker ligger henslengt over bassengkanten og videre ut over gulvet.

Det viser seg at jeg ser på et arbeid som er i prosess, en uferdig fontene. Kuben med pakkstroppene er en støpeform hvor et tørrfiskhode er omsluttet av klar epoksy. Verket er fortsatt i herdeprosessen ved utstillingsåpning, og vil ikke ferdigstilles i løpet av utstillingsperioden. Jeg forestiller meg hvordan vannet vil sprute opp av det innstøpte torskehodet når fontenen er ferdig.

Torskeportrett

På venstre vegg henger et lite blyglassvindu, et overbevisende og uttrykksfullt portrett av et tørket skreihode. Det vil si, bildet henger ikke direkte på veggen, men danner nærmest et eget objekt sammen med et spinkelt, hvitmalt fagverk i tre, en lett konstruksjon som rammer bildet inn, løfter det ut fra veggen og lar akkurat nok luft og baklys komme til slik at fargespillet i motivet fremheves. Puslespillet av glassbiter i ulike nyanser begrenser detaljene. Det forenklete uttrykket løftes og gis slagkraft av metallets grafittgrå streker. Tørrfisk er et arketypisk symbol på norsk eksport gjennom århundrene. Fisken ble sortert i ulike kvaliteter. Den dårligste ble kalt Afrika-kvalitet. Guano, kvernete tørrfiskhoder, er stadig en viktig proteinkilde i flere afrikanske land. Sammenstillingen av blyglassvinduets assosiasjoner til kirkelige fortellinger, og fiskekraniets tomme blikk og skarpe tenner gir meg kraftige indre bilder som blir med meg videre.

På veggen bak fontenen projiseres en kort videoloop. Bildet viser et utsnitt av den skummende overflaten i det jeg antar er et havnebasseng, hvor brennmaneter, tang og plastsøppel skvulper sammen i krappe bølger. På siste vegg henger et enkelt stativ med tre «iskremkuler» i hver sin kjeks. Kulene er laget av transparent epoksy. Man skimter en innstøpt reke i den midterste kulen, mens de to på hver side har innslag av mørk nordsjøolje. Fire blanke jordspyd av stål står med spissen opp på gulvet langs veggen. Jordspydene har grove gjenger for å bore ned i bakken. To av dem er påtredd hvert sitt kondom. Et brukt kondom er apatisk i formen, frastøtende i konsistensen og kan gi slipp på ejakulatet der det minst passer. Et melankolsk budskap om at klimaks er over og festen er slutt. Det ene kondomet er sprukket og fylt med olje.

Utstillingskonsept på reise

Utstillingens referanser løfter opp emner som preger dagens debatt om miljø, klima, økonomi og identitet. Kunstnerens bruk av spillet mellom ulike teknikker, det spiselige og det uspiselige, det innbydende og det frastøtende, det nye og det gamle lykkes ikke hele veien. Men på det beste, som mellom video og glassmaleri, oppstår det voldsomme spenninger som kanskje kunne ha vært tatt enda lenger.

Laure Provosts gjenskapning av forsøplet hav var en av utstillingene med størst gjennomslag under fjorårets Veneziabiennale. Den franske paviljongen var omgjort til en dekorativ, leken og kvasivitenskapelig reise gjennom en trist virkelighet. Mennesket representerer årsaken til problemene, men bærer også håp om en løsning.

«Resting Cod Face II» gir på sitt beste noe av den samme intensjonen i energi og budskap. Som tittelen antyder, er dette en serie utstillinger, et utstillingskonsept på reise. Siri Borge har vist tidligere versjoner på Studio 17 i Stavanger og Coast Contemporary på Hurtigruta. Med dette grepet gir hun seg selv et handlingsrom med lavere skuldre, hvor utstillingens konsepter kan prøves ut underveis, endres, forbedres og eventuelt få stedsspesifikke tilpasninger. Et nettsøk viser at første utgave av «Resting Cod Face» inneholdt en mer pønkete versjon av torskefontenen, og innslag av råtnende fisk. Nostalgiske motiver fra lokale sardinboksetiketter, såkalte iddiser, var manipulert og forstørret til plakater og T-skjorter med samtidskommentarer og politisk satire. Utviklingen fra Stavanger til Skien skaper positive forventninger frem mot neste utstilling.