1 Luca Guadagnino, Call Me By Your Name (film, 2017)
2 Jay-Z, Music from Baz Luhrmann’s Film The Great Gatsby (filmmusikk, 2013)
3 De sveitsiske alpene rundt Sils Maria og Maloja i Oberengadin, Sveits (landskap)
4 Wien (by)
5 Thomas Manns kortroman Døden i Venedig (Den norske Bokklubben, 1992) med Kjell Erik Killi Olsens billedsyklus (litteratur og billedkunst, også 1992)
Kjetil Røed: La oss begynne med landskapet. De sveitsiske alpene.
Knut Olav Åmås: Etter et trekvart år med korona begynner det å rykke i reisefoten, og da tenker jeg på de stedene jeg gjerne skulle vært en tur igjen, privat eller på jobb. Og det blir ofte de samme stedene jeg reiser tilbake til. I Alpene har jeg vært på ferie i godt over 20 år, nesten hver sommer. Det er jo også i disse områdene den moderne turismen begynte med kurhotell og vintersport på midten av 1800-tallet. Det var Trond Berg Eriksen som inviterte meg dit første gang rundt 1998–1999, til Oberengadin da jeg var redaktøren hans i Universitetsforlaget. Siden den gang har jeg vært der med mine skiftende kjærester, et helt galleri med ulik varighet, og Tronds skiftende koner.
KR: Men landskapet forandrer seg ikke. Hva er det som får det til å krible ekstra i reisefoten med disse områdene?
KOA: Naturen, helt klart, men også kulturhistorien. Jeg er veldig glad i å gå i naturen, og selv om det er fint i den uberørte norske fjellheimen så har jeg også sans for det vi kan kalle berørt natur, altså at vi på 2 700 meters høyde kan finne en restaurant som serverer kaldt øl og Europas beste ost og skinke. Det har du i De sveitsiske alpene. Så er det fascinerende at man på 2–3 timer kan komme til så mange steder. Det gir en følelse av å være midt i Europa. Området er interessant åndshistorisk også. Thomas Mann ble inspirert til å skrive Trolldomsfjellet (1924) i disse områdene, og Friedrich Nietzsche skrev ferdig Slik talte Zarathustra (1883–1885) i sitt sommerhus i Sils Maria. Det ligger rett nedenfor «mitt» hotell, legendariske Hotel Waldhaus. Der skrev forresten Jostein Gaarder ferdig Sofies verden (1991). For øvrig kom det en film i 2014 som griper noe av den magien som ligger i dette landskapet, Olivier Assayas’ Sils Maria (Clouds over Sils Maria; 2014). Den tar for seg Maloja-slangen, et meteorologisk fenomen jeg har sett mange ganger selv, som er en bestemt type tett tåke som kryper opp fra Bergell-dalen.
KR: Veldig fin, den filmen, helt enig. Du snakker om kriblende reisefot og hvordan steder har påvirket kunstnere og forfattere, altså egentlig hvordan det indre og det ytre landskapet hele tiden er i en dialog. Wien, en av dine favoritter, samler mange av de sosiale, kulturelle og historiske trådene av både indre og ytre utviklingslinjer.
KOÅ: Wien samler trådene også fordi den ligger midt mellom øst og vest. Men, ja, jeg liker å reise tilbake til de samme stedene igjen og igjen, og en fascinerende del av det er at en by eller et sted blir innlemmet i ens biografi, en del av ens livshistorie. Det er fascinerende å observere seg selv gjennom eller fra disse stedene ut fra hvor man er i livet – med skiftende partnere, som sagt, men også forskjellige jobber og slikt – og, på den annen side, også kunne betrakte stedene selv ut fra hvor man skifter plass i terrenget.
KR: Ja, enig. Vi har allerede vært inne på Thomas Mann, og hans kortroman Døden i Venedig (1912) er en av dine andre favoritter. Pluss Kjell Erik Killi Olsens billedsyklus som han lagde til fortellingen da den ble utgitt av Den norske Bokklubben 80 år senere, i 1992.
KOÅ: Utstillingen med de bildene var en av de aller første utstillingene jeg så, på Galleri Wang i 1992 på begynnelsen av nittitallet … Hos Killi Olsen har jeg alltid hatt sans for kombinasjonen av det skumle, mørke og det likevel høyst menneskelige. Absurde menneskeskapninger, skremmende dyr. En helt spesiell energi, rå kraft og brutal ærlighet. Han er også en stor skulptør, syns jeg. Ved en tilfeldighet traff jeg ham på våren i 1993. På gamle Enka. Vi var mye sammen de neste månedene. Kanskje jeg følte meg ørlite som Tadzio, den unge mannen som Aschenbach, hovedpersonen i Thomas Manns kortroman, er så fascinert av. Like før hadde jeg jo sett Kjell Eriks bilder til den boken.
KR: Skjønner. Men du ble sjekket opp sånn uten videre, altså?
KOÅ: Ja, han kom rett bort og spurte hvem jeg var. Og da jeg spurte hvem han var – som jeg selvsagt visste – svarte han bare «ikke skap deg, du vet GODT hvem jeg er.» Så bøyde han seg frem og bet meg i halsen. Uka etter oppdaget jeg et intervju med ham i Dagens Næringsliv med overskriften «Biter når han blir begeistret». He he, vi har fortsatt kontakt, flere hyggelige møter senest i sommer. Jeg liker ham både som menneske og som kunstner.
Ja, han kom rett bort og spurte hvem jeg var. Og da jeg spurte hvem han var – som jeg selvsagt visste – svarte han bare «ikke skap deg, du vet GODT hvem jeg er.» Så bøyde han seg frem og bet meg i halsen. Uka etter oppdaget jeg et intervju med ham i Dagens Næringsliv med overskriften «Biter når han blir begeistret».
KR: Det var ikke så mye biting i Døden i Venedig?
KR: Nei, kontakten mellom Aschenbach og Tadzio begrenser seg vel til en blikkutveksling, men det er noe av den samme undergangsstemningen i boka og dagens forhold med covid-19 som er spennende å tenke litt over. Handlingen foregår under en koleraepidemi. Killi Olsens illustrasjoner får slik sett frem det vakre som samtidig har døden i seg allerede. Og greier samtidig å vise både det absurde og det groteske ved livet, men det finnes nesten alltid en varme der likevel.
KR: Det vonde og det vakre ved livet er også et tema i filmen du har valgt deg, Luca Guadagninos Call Me By Your Name (2017; etter André Acimans bok fra 2007, red. anm.)
KOÅ: Det er en av de vakreste kjærlighetsfilmene jeg har sett i senere tid, og den er en fascinerende historie om en ren og gjensidig forelskelse som ikke blir forstyrret av hverken omgivelser, venner eller familie, de lar bare ting skje. Som i Manns bok er det et homofilt tema her mellom den unge Elio og den litt eldre Oliver, men avstanden i alder er ikke så stor (Elio er vel 17 og Oliver 24). Sufjan Stevens’ musikk til filmen gjør også filmen spesielt vakker og romantisk.
Jeg blir ofte assosiert med litteratur – og litteratur er vel og bra – men om jeg personlig skulle velge meg bare to kunstuttrykk som er de aller viktigste for mitt liv, så ville det blitt film og musikk.
KR: Men hva med Jay-Z og hans musikk til Baz Luhrmanns The Great Gatsby? Det er en slags krysskobling eller montasje her mellom to forskjellige tider, hiphop og jazzalderen på tyvetallet?
KOÅ: Noe av favorittmusikken min er hiphop – Kanye West, Eminem, Jay-Z – så jeg blir veldig fascinert av hvordan tyvetallets jazzelementer i dette soundtracket tas opp i og bearbeides innenfor denne genren. Det fungerer strålende. Jeg så faktisk filmen to ganger på rad under en flyreise til New York.
KR: Filmentusiast?
KOÅ: Jeg blir ofte assosiert med litteratur – og litteratur er vel og bra – men om jeg personlig skulle velge meg bare to kunstuttrykk som er de aller viktigste for mitt liv, så ville det blitt film og musikk. Bare se på Orlando (1992) av Sally Potter, som er noe helt for seg selv. Fortellingen handler jo om en person som lever i flere hundre år og skifter kjønn underveis. Filmmusikken der har jeg hatt med meg i tretti år. Og Tilda Swinton, som spiller Orlando, er en av mine favorittskuespillere.
KR: Hva med boka av Virginia Woolf (1928) som filmen er bygd på, da?
KOÅ: Filmen er best! He he, nei da, det er meningsløst å sammenligne. Boka er i seg selv noe av det mest spennende som er skrevet om det å prøve å skrive om et liv.
Knut Olav Åmås (født 1968) er direktør i Stiftelsen Fritt Ord siden september 2014. Han har hovedfag i filosofi og en dr.philos. i medievitenskap og er spaltist i Aftenposten annenhver uke. Knut Olav Åmås var redaktør i Universitetsforlaget 1996–2000, redaktør i Samtiden 2001–2006, kultur- og debattredaktør i Aftenposten 2006–2013 og statssekretær i Kulturdepartementet (H) 2013–2014. Han har redigert, skrevet eller oversatt 20 bøker, den siste er Dette er Norge. 100 kommentarer og samtaler (Dreyers forlag, 2018). Åmås har blitt tildelt Den store journalistprisen (2007) og Gullpennen (2019). Han er styreleder i Det Norske Solistkor og Store norske leksikon og styremedlem i Holbergprisen.
Stiftelsen Fritt Ord er en privat allmennyttig stiftelse som hvert år foretar rundt 1 200 utdelinger til formål innen kunst, kultur, journalistikk og medier, dokumentarfilm, dokumentarfoto, seminarer, konferanser med mer. Samlet bruker stiftelsen i et vanlig år cirka 120 millioner kroner på sine formål. De finansierer også prosjekter utenlands, og har dessuten egne initiativer, som Litteraturhuset i Oslo og forskning på ytringsfrihet. Fritt Ord støtter kunstoffentligheten gjennom journalistikk, kritikk, kataloger/publikasjoner, seminarer, konferanser og andre formidlingstiltak for å sikre kritisk refleksjon omkring kunst i samfunnet.
