Tekst av Kjetil Røed (red).

Blant favorittene: Melina Serser er en DJ fra Uruguay, basert i Barcelona. Trykket med tillatelse fra Melina Serser.

1 Venti Journal & Collective (tidsskrift, tenkesmie og nettplattform)

2 Melina Serser (musikk; DJ, født i Uruguay)

3 Resident Advisor (nettplattform for musikk)

4 Dries Van Noten (hybridsko)

5 W. G. Sebald: On the Natural History of Destruction (bok; 2003 [1999])

Ina Blom.

Kjetil Røed: La oss begynne med tidsskriftet, Venti. Det var virkelig en positiv overraskelse for min del. Utgangspunktet er altså ordet venti, som både betyr tallet «20» og «luft». Det kretser rundt miljø eller atmosfærer, også det vi ikke nødvendigvis kan se, men omgir oss med hele tiden. Dette er jo noe du har vært opptatt av lenge?

Ina Blom: Jeg har arbeidet med atmosfæreteori i mange år, og det spiller en rolle i flere av bøkene mine. Jeg er også med på en større forskningssatsing på miljøhumaniora hvor spørsmål knyttet til fenomenet atmosfære er viktig fra en rekke ulike vinkler. Mitt bidrag er knyttet til det teknologiske miljøet i bred forstand, og dette er i utgangspunktet min inngang til tidsskriftet. (1) Generelt kunne man også si at det har vært en vending de siste årene fra å snakke om medier som distinkte, separate størrelser til å tenke dem som elemental. Hvis Marshall McLuhan var mer opptatt av hvordan medier formaterer tilværelsen enn hva de formidler av «innhold», kan vi også tenke på vann, ild, luft og andre livselementer som medier i samme forstand – altså som kritiske grensesnitt for hvordan vi erfarer, lever og samhandler. Og i den sammenhengen er luft – som vi sjelden tenker på, men som er en del av oss og, som du sier, alltid omgir oss – et superinteressant utgangspunkt for å samle en masse ulike disipliner.

KR: Tidsskriftet ble jo også startet i fjor, under pandemien. Det passer vel bra?

IB: Det var vel ikke akkurat planen, men ja. Under korona tenker vi jo mer på luft, eller i hvert fall pust, som noe vi trekker inn og ut. Hver gang vi går forbi noen, tenker vi på luften vi begge inhalerer. Uansett: Et sånt tidsskrift må nødvendigvis være interdisiplinært, det må samle kunnskap og synsvinkler fra en masse felt for å begripes. Teknologer, filosofer, kunsthistorikere, pluss perspektiver fra natur­ vitenskap og kunst. Det er derfor det fulle navnet er Venti Journal & Collective, fordi det like mye er en interessegruppering som et rent tidsskrift.

«Venti: Air, Experience, and Aesthetics. A journal and collective focused on exami­ ning the effects and affects of air». Venti startet opp i 2020. Skjermdump fra nettsiden venti.journal.com.

KR: Jeg syns også at Venti hadde en litt annen grunn­ stemning enn en del akademiske tidsskrifter. Mer poetisk, kanskje. Det har en merkbar menneskelig tonalitet, det stemmer oss inn på en menneskelig nerve. Og det må vel også W.G. Sebald sies å gjøre, for å gå videre til andreplassen på lista. Hvorfor valgte du akkurat On the Natural History of Destruction (2003 [1999]), (2) det er ikke den mest kjente av hans verker?

IB: Fordi den gjorde stort inntrykk på meg. Boka tar for seg et underbelyst tema når den fokuserer på den tyske sivilbefolkningen som led noe helt vanvittig under den allierte bombingen på slutten av andre verdenskrig. Dette var et land som naturligvis var de store syndebukkene på dette tidspunktet, men faktum er at det ble slup­ pet 1 million tonn bomber over 130 byer i Tyskland, som drepte 600 000 sivile. 6 865 tyske lik ble brent på bålhauger av SS i Dresden 1945, og flammehav strakte seg 2 000 meter opp i atmosfæren i Hamburg etter et britisk flyangrep.

KR: Men Sebald skriver ikke først og fremst om dette direkte?

IB: Nei, han spør hvorfor det var fullstendig taust om det i Tyskland etter krigen. Han lurer på hvorfor tyske forfattere ikke skrev et ord om disse erfaringene etterpå. Det var som om denne enorme smerten ikke skulle slippes til og bare utraderes; nå skulle det så å si bare være normalitet og rask gjenreisning, som om ingen ting hadde skjedd. Sebald ser denne tausheten som del av den smerten Tyskland påførte alle andre også. Man kunne ikke snakke om egen smerte, for da måtte man også snakke om smerten man hadde påført andre. Men det er ikke en bok som raser og skriker. Han skriver tørt, analytisk, tilbakeholdent. Fantastisk essayistikk jeg gjerne tar frem når jeg søker inspirasjon for å skrive selv.

Favorittsko fra Drien Van Noten. Foto: Ina Blom.

KR: Et ganske stort hopp nå, til den uruguayske DJ­en Melina Serser. Hva liker du med henne?

IB: Nå er jeg veldig glad i minimal techno og sånt. Dette er mer downtempo, over i trip hop og den type ting – en genre som lett kan bli litt for glatt – men Serser er helt amazing. Hun har et av de bredeste lydtilfangene jeg har hørt på lenge. Hun kombinerer et relativt rolig tempo med et beat som samtidig er virkelig funky, pluss at det altså er enorm rikdom når det gjelder typer av lyder og musikalske referanser fra hele verden. Og så er det også utrolig subtilt mikset. Jeg hører på det igjen og igjen og finner alltid noe nytt. For meg er hun også en del av en historie jeg har fulgt i mange år; at det er så utrolig mange gode kvinnelige DJ­er. Som for eksempel Sonja Moonear og Beatrice Dillon og hun nye, britiske … Peach! Serser har også startet sin egen nettplattform, Lumme, som er et veldig bra sted å lete etter nye fine mikser. (3)

KR: Jeg hadde veldig sans for at hun kan begynne med nesten ingenting, veldig lyriske, meditative partier, for eksempel klangen fra en meditasjonsbolle, før det bygges på med lyder og det hele ender i skikkelig partytime.

IB: … Men midt i festen kan hun plutselig gå tilbake til det stille og meditative igjen.

KR: Indeed. Serser figurerer også på nettplattformen Resident Advisor, en av dine andre favoritter.

IB: Ja, det var der jeg fant henne. Jeg begynte min skrivekarriere som musikkjournalist, som du sikkert vet, men sluttet på begynnelsen av 90-tallet. Dette fordi jeg ble mer og mer opptatt av en musikk som ikke egnet seg for den type personfokusert musikkjournalistikk som kom ut av den mer typiske rock-tradisjonen. Jeg fikk informasjonen jeg trengte, gjennom personlige nettverk, og var ærlig talt temmelig lei av musikkmagasiner (bortsett fra The Wire). Men denne nettsiden kombinerer virkelig alt jeg trenger. Når jeg logger meg på, kan jeg se hva som skjer av konserter og slikt i nærheten uansett hvor jeg er. Den har også kategorien Streamland, hvor det er strømming av konserter tilgjengelig, både betalte og gratis. De er overalt. Pluss et magasin med podkaster, intervjuer, spillelister og annet. En komplett lytte­ og infostasjon.

Mandarinanden (Aix galericulata) lever særlig i Øst­Asia og er en skogand. Den kjennetegnes ved sin fargesprakende drakt med rød fjær på kinnene og purpurfarget bryst, dette er en hann. Den blir opptil en halvmeter lang og 400–700 gram. De lever med én partner hele livet. Foto: Malcolm Carlaw (2012) via Flickr.com.

KR: Men nå til hybridskoene av Dries Van Noten.

IB: Ja! Se her, er de ikke fine? [Blom holder skoene opp foran kameraet så jeg kan se dem i Zoom­vinduet]. Jeg er veldig opptatt av hvordan fugler er kledd. [Sender fuglebilder på chatten.]

KR: Wow. De er fantastiske … Heftig! [Sitter og ser på fuglebildene.]

IB: Jeg liker at skoene tydeligvis vil være alt på en gang – en vill kombinasjon av farger og mønstre, akkurat som hos disse fuglene. De representerer for meg noe av det beste med design, og for så vidt også med kunst: muligheten til å strekke seg utover på måter som kanskje er helt whack, men som fungerer likevel. Det er noe dypt eksistensielt over dette.

KB: Hvordan eksistensielt?

IB: Se på klærne til urbefolkninger rundt om i verden, folk som levde eller lever under helt andre materielle betingelser enn de vi er vant til i dag … Det som gjorde mest inntrykk på meg da jeg så Nils ­Aslak Valkeapää­-utstillingen (4) på Høvikodden, var den store fotodokumentasjonen av samisk liv og kultur, og ikke minst den enorme variasjonen i de historiske draktene deres. Hvis man tror sofistikert og vakkert design som går langt utover det rent nyttige, er noe som hører til i en moderne verden, blir man stilt til veggs når man ser dette enorme spekteret av spektakulære hodeplagg, kofter, bukser og sko, og det innenfor et relativt lite geografisk område. At folk som lever et ganske hardt liv i og med naturen, bruker så mye tid og energi på designspørsmål, er en frigjørende og inspirerende tanke. Der ligger det en dyp leksjon for oss alle.

KR: Er vi tilbake til atmosfærer igjen?

IB: Vel, det har i alle fall å gjøre med at vi har en intuitiv glede av former og farger og av å bygge verdener, ikke sant? Ideen om å være naturlig, forstått som en type «enkelhet» – en merkelig idé, jeg vet ikke hvor den kommer fra – ser vi som sagt motbevist gjennom de fleste kulturer, også i et historisk perspektiv. Det dummeste jeg vet, er bilder av steinaldermenn med bustete hår og bjørneskinn. Ingen kjente befolkninger som lever på steinaldernivå, ser slik ut. De er friserte og elegante, med vakre tatoveringer og annen dekorasjon. Folk har alltid vært fancy. Og hvis fuglene kan, kan vi også.

Nils Aslak Valkeapää i1973. Foto: Unto Järvinen, Helsingin Sanomat.
  1. En liten merknad er på sin plass her. Blom er, som hun selv opplyste om under intervjuet, på tidsskriftets Advisory Board og altså rådgiver for redaksjonen.
  2. W. G. Sebald (2003 [1999]), On the Natural History of Destruction [Luftkrieg und Literatur]. Oversatt av Anthea Bell. London: Hamish Hamilton / Penguin Books.
  3. Melina Serser har nettplattformen Lumme hvor blant annet miksen for programmet Vimana (2020) kan lyttes til. Mer finnes på for eksempel SoundCloud.
  4. «Nils­ Aslak Valkeapäa / Áillohaš», Henie Onstad Kunstsenter (HOK), 23.10.2020–02.05.2021, kuratert av Geir Tore Holm og Lars Mørch Finborud.

Ina Blom (f. 1961) har siden 2001 vært ansatt som professor i kunsthistorie ved Universitetet i Oslo, med 1900­tallets avantgardebevegelser som spesialfelt. For tiden er hun også Visiting Professor på University of Chicago, til 2022. Som kritiker har Blom skrevet for internasjonale kunsttidsskrifter som Artforum, Frieze, Parkett, Afterall og Flash Art i tillegg til å være fast kunstkritiker for Aftenposten på 90­-tallet. Blom har utgitt flere bøker, blant annet Joseph Beuys (Gyldendal, 2001), On the Style Site – Art, Sociality, and Media Culture (Sternberg Press, 2007) og The Autobiography of Video – The Life and Times of a Memory Technology (Sternberg Press, 2016).