Fem favoritter – Britta Marakatt-Labba 22.10.2024

1 Biđos (mat, samisk nasjonalrett)

2 Syregress/juopmo (nyttevekst)

3 Rostadalen/Tverrelvfossen (landskap)

4 Ann-Helén Laestadius, Straff (bok, 2024 [2023])

5 Kajsa Sogn Balto (musiker)

Kjetil Røed: Hei! Hvor befinner du deg i verden?

Britta Marakatt-Labba: Jeg sitter i øvre Sapporo, hvor jeg vanligvis bor, og er nå midt i pakking – jeg skal til Santa Fe i New Mexico i USA i morgen. Jeg er med på en ny utstilling der, «Arctic Highways: Unbounded Indigenous People» på IAIA Museum of Contemporary Native Arts (MoCNA). 

KR: Spennende. Var det ikke forresten der Agnes Martin bodde i nærheten?

BML: Tror også Frida Kahlo bodde der, samtidig med henne.

KR: Det første på lista di er biđos.

BML: Biđos er en samisk nasjonalrett, veldig enkelt å tilberede om det skulle komme gjester. Kjøtt og poteter. I Kautokeino har de en litt mer avansert versjon med saus, men her er det bare kraften fra kjøttet. Bare salt og pepper tilsettes. Jeg liker at det bare er reinkjøttet som gir den rene, enkle smaken.

KR: Det er mer mat på lista – syregress, eller engsyre på svensk. Juopmu og gieddejuopmu på samisk.

BML: Dette er også tradisjonell samisk mat, som ofte fermenteres, men den kan brukes til alt mulig. I salat, for eksempel. Den er rik på jern, men er sesongmat, og er ikke bra for nyrene om man spiser den året rundt. Men all mat var sesongmat for oss samer om vi går tilbake i tid. Vi spiste det som var tilgjengelig i naturen, det fantes jo ikke frysebokser og slikt. Når det begynner å bli varmt i juni, begynner jeg å lengte etter det … Syregress er også veldig stadsavhengig, eksempelvis om man drar noen mil nordover fra her jeg bor, er det ingen som plukker denne veksten, fordi den ikke finnes der.

KR: Apropos landskap: Du har Rostadalen med på lista?

BML: Ja, Rostadalen er min barndoms landskap, det var der jeg vokste opp. Men vi bodde der bare om sommeren – i juni og juli – og da bodde vi bare i lavvo. Husker fortsatt hvordan det var å bare sitte der rundt ilden og filosofere. Det gav meg ro. Du kan se meg snakke om dette i filmen Historjá – Broderi for Sápmi / Stygn för Sápmi (2022), forresten, som handler om meg og mitt kunstnerskap. Der er jeg tilbake i de traktene og forteller. Den er regissert av Thomas Jackson.

KR: Hva med Ann-Helén Laestadius’ Straff (2023 [2024])? Den forteller jo om et samisk traume, hvor reindriftssamer på 1950-tallet interneres i fornorskningsskoler hvor det er forbudt å snakke samisk og joiking ble beskrevet som syndig …

BML: Det var sterke saker for meg, det handler jo om samiske barn på internat. Jeg hørte den som lydbok, men måtte ta mange pauser. Viktig bok, men som jeg sa til forfatteren, hadde den vært enda sterkere om det var flere skjebner inkludert, flere erfaringer dokumentert … Det er en del stereotypier rundt samer, dessuten, som har ødelagt for oss. Det er jo derfor jeg lager kunsten jeg lager også – for å motarbeide stereotypier og gale bilder av samer og det samiske.

KR: Angående det samiske er den siste på lista di en som joiker, faktisk, Kajsa Sogn Balto. Hun er tidligere kollega av oss i Billedkunst også, så morsomt at du trekker frem henne. Hun jobbet i Norske Billedkunstnere (NBK) til hun fikk et gjennombrudd med musikken sin, og bestemte seg for å gå for joiken. Tror faktisk hun kan leve av det nå.

BML: Det er fint om hun kan det. Jeg ble kjent med henne fordi hun ville jeg skulle lage omslag til CD-en hun utgav nettopp. Jeg kjenner hennes tante, og familien Balto, fra før.

KR: Hva er det som forener alle favorittene dine? Må vel være det samiske.

BML: Det må være det samiske. Det samiske. Det er det jeg kjenner best, det er det som er mitt.