Felles friksjonsfiksjon 11.05.2021

Kulturdepartementet fikk ansvaret for likestilling etter at Kristelig Folkeparti tok over Barne­- og familiedepartementet i 2019. Likestilling og bred deltagelse er altså noe man sikter seg mot i utvidet forstand. Målet om at alle skal ha «like muligheter til å bidra og delta», reflekterer det egalitære mantraet jeg vokste opp med på 80­- og 90-­tallet i Norge. Det er også et ideal som kan være et politisk betent spørsmål, for vi vet at dette målet er langt fra innfridd. Kvinner tjener fremde­les mindre enn menn, rasisme eksisterer i beste velgående, og folk med funksjonsnedsettelser har ikke mulighet til å bidra og delta i samfunnet på samme plan som andre. Enn så lenge er likestilling og likhet nok nærmere en fiksjon enn noen sosi­aldemokratisk virkelighet, selv om man ønsker å tro noe annet. Men utover å være et luftslott, hvilke konsekvenser får denne fiksjonen, og hvordan fortsetter denne fortellingen?

I went to school in Olympia
Everyone’s the same
And so are you,
in Olympia
And everyone’s the same
We look the same
We talk the same (Olympia av Hole) (2)

Verden sprekker

Etter mange års intim omgang med mobbingens ulike kontrollmekanismer var det nødvendig å utvide min sfære. Jeg ble medlem i Juvente, avholdsbevegelsens ungdomslag. De fleste der stemte ganske godt overens med boblen jeg befant meg i fra før: De kom fra relativt stabile hjem, var for det meste i samme sosioøkonomiske kretsløp som meg, og hadde lik utdannelse. De lette alle etter nye opplevelser og var en likesinnet gjeng. Krake søker make? Jeg møtte også enkelte som ikke hadde like god råd som der jeg kom fra. Det var nesten litt sjokkerende da jeg forstod at en bussbillett eller et måltid på McDonald’s ikke var tilgjengelig for alle. Fattigdom var ikke en utviklet del av mitt vokabular, og jeg har en mistanke om at det også var blitt underkommu­nisert – ikke bare på grunn av skam og sosialt stigma, men også fordi dette diskvalifiserte politikken som hadde blitt ført i Norge siden 70­-tallet. Arbeiderpartiets Odvar Nordli, som var statsminister i perioden 1976–1981, uttalte i 1979 at fattigdom og sosial nød var utryddet i Norge. Og slik var det vel?

Mitt ungdomsbilde av meg selv i Norge og verden krakelerte sakte, men sikkert, og sprekkene ble bare tydeligere da jeg begynte på kostskole
i Wales på midten av 90-­tallet. Skolen er en del av United World Colleges (UWC) – en ganske idealistisk bevegelse som hevder at man kan forstå hverandre bedre om man bare omgås andre typer folk nok. De kalte det «International Under­standing». «Det er vanskelig å hate en du kjenner», var nok tanken. Ulike land sendte elever, men valgt ut gjennom vidt forskjellige prosesser. I Ungarn måtte du vinne nasjonale konkurranser i litteratur, matematikk, fysikk, kjemi og så videre. I Norge måtte du vise til sosialt engasjement. Du kunne også søke direkte om opptak ved skolen, om du ville det, men da måtte du ta regningen privat.

Og når sant skal sies: På skolen i Wales fikk jeg møte et enormt mangfold av mennesker å bryne meg på, men det var likevel mitt eget bilde av «det norske» som ble utfordret mest. De av medstudentene som også kom fra Norge, var i det store og hele ganske så homogene, men så var det to jenter fra Oslos vestkant som utmerket seg. De representerte noe helt annet enn det som jeg hadde kjent fra før: Rikdom. Norsk rikdom. Jeg hadde sett rikdom på serier som Dallas og Dynastiet, men dette var noe annet. Tettere på. De to var sikkert ikke superrike, men jeg tror de snakket samme språk. Og da tenker jeg ikke bare på norsk, men at de sannsynligvis hadde felles rammer og uttalte så vel som uutalte rammer rundt oppvekst og familie de kunne dele. På tross av sine individu­elle særegenheter fremstod det som et fellesskap ulikt alt annet jeg hadde opplevd så langt i mitt utdanningsløp og aktivitetene i Juvente.

Ok, så det eksisterte forskjeller i Norge. Ikke overraskende. Men disse forskjellene hadde til dels blitt undertrykt, underkommunisert og avfeid. Kanskje forskjeller var noe som skulle skjules i et land som skrøt av å etterstrebe likhet? Var det et selvmotsigende element i beretningen om det som skulle være felles? Nordlis etterfølger, Gro Harlem Brundtland, også Ap, forfattet et nytt kapittel i denne historien om det norske da hun sa: «Det er typisk norsk å være god.» (3) Det var en verdi det er veldig vanskelig å si imot om du er norsk. For hvem vil vel ikke være god?

Uenighetsfellesskapet

Ønsket om en felles historie og delt verdigrunnlag for Norge og nordmenn fortsatte som et politisk prosjekt på 90­-tallet. Sosiologen Lars Laird Iversen har interessante tanker om disse verdiene som skal være så norske i boka Uenighetsfellesskap: Blikk på demokratisk samhandling.(4) Det nasjonale eksisterer på grunn av konstruksjonen nasjonal­staten, men som han påpeker: De fleste i Norge er faktisk norske uten å ha tatt et valg om å bli født som norsk statsborger, og – om vi følger Brundt­land – heller ikke per definisjon «god». I boka tar forfatteren for seg ulike politiske tiltak som hadde som mål å definere såkalte norske verdier for å skape en nasjonalfølelse og dermed fellesskap.

En annen statsminister, Kjell Magne Bondevik (KrF), hadde verdikommisjonen som sitt prosjekt. Verdikommisjonen ble vedtatt på tampen av 90­tallet og skulle «bidra til en bred verdimes­sig og samfunnsetisk mobilisering for å styrke positive fellesskapsverdier og ansvar for miljøet og fellesskapet [og] motvirke likegyldighet og fremme personlig ansvar, deltagelse og demokrati». Bondevik ville finne de norske kjerneverdiene, men Laird Iversen hevder at «kommisjonen fant få konkrete verdier som nordmenn var særlig enige om. Bondevik ønsker på ingen måte å framstå som noen ekskluderende sjåvinist. Han legger fram hvordan vekten på en spesifikk kulturarv, den kristne og humanistiske, kan kombineres med et flerkulturelt samfunn, ja, faktisk styrke». (5) Andre lignende tiltak Laird Iversen undersøker, er Siv Jen­sens (FrP) advarsel om «snikislamisering» i 2009, hvor hun hevdet at de norske verdiene var under stadig sterkere press. Han nevner også arbeidet med skolens verdiparagraf og den selvutnevnte «colonialmajoren» Odd Reitans beskrivelser av Reitan-gruppens verdigrunnlag.

Konfliktløsning 101

Den til dels banale refleksjonen rundt egen oppvekst og hvordan min identitet som norsk ble formet gjennom mobbing og dannelsesreiser,
er en del av mitt grunnlag for å forstå det som beskrives som en kulturkrig. Her i Norge kan vi trekke ut en rekke mekanismer som sammen utgjør denne striden; en miks av avkolonisering, krav om antirasistisk arbeid ved offentlige institusjoner, konflikten ved Kunsthøgskolen i Oslo (KHiO), identitetspolitikk med mer. Altså ting som diskuteres høyt og lavt i media, på Facebook, i krinkler og kroker.

Er tankepolitiet på ferde? Er skyttergrav­skrigen i gang? Alle metaforene som sirkulerer i spaltemeterne og statusoppdateringer, får meg til å tro at det faktisk er krig, men er det ikke bare konflikt det er snakk om? Jeg forstår at det er språklige virkemidler i sving her, men diskusjonene på sosiale medier oppfører seg ikke som vanlige dis­kusjoner. De sporer fort av. Kanskje det er så enkelt at man tar spilleren og ikke ballen, eller til og med forsvarer spilleren når man egentlig skulle fokusert helt og fullt på ballen? Jeg er feig som ikke tar del i praten, men effektive kontrollmekanismer og egen erfaring med diskusjoner på Facebook gjør at jeg har trukket meg tilbake til en rolle som mer eller mindre passiv kikker. Dette blir enda mer banalt når jeg siterer John Stuart Mill: «Bad men need nothing more to compass their ends, than that good men should look on and do nothing.» (10) Shit.

Skeiv selvinnsikt

Så er det noe håp for meg? Laird Iversen hevder at individer også er uenighetsfellesskap i seg selv. Det er litt betryggende. Jeg er ikke bare én ting. Jeg er ikke bare mann, homo, hvit, feig eller boligeier. Jeg er sammensatt. Men uansett om man er én eller mange, er det viktigste spørsmålet: Hvordan navigerer vi i en verden hvor en diskusjon så altfor raskt blir til krig, og hvor ulikhet blir slått ned på – med både symbolske og virkelige slag? Noen ganger lukker jeg øynene og håper at diskusjonen bare forsvinner, men det gjør den ikke. Mitt arsenal er heller ikke til å stole på siden det delvis består av skeiv teori og feminisme. Da har jeg allerede valgt side, ikke sant?

Men så var det denne debatten på KHiO. Da jeg selv underviste der for ti år siden, spurte jeg på vegne av studenter om vi kunne ha mer feministisk og queer pensum på teorikursene. Studentene ønsket større variasjon i teoretisk innhold. Det ble avfeid som «gay studies» og
med at det ikke var relevant lenger. Men for min forståelse av verden er det viktig, og jeg forestiller meg at dette kan ha verdi for andre også. Queer – eller «skeiv» på godt norsk – kan bety homofil, men også representere normkritisk tenkning. En skeiv metode er heller ikke en homogen affære, men kan ta ulike former innenfor et rammeverk som tar for gitt en viss mangel på stabilitet, og at gråsoner er verdt nærmere undersøkelser. En slik orientering taler mot å lene seg på «sunn fornuft» som en selvfølge. Det utfordrer dessuten binære tankesett – hvor ting kun kan være rett eller galt; svart eller hvitt – med et mer komplekst og sammensatt syn på verden. Kan vi se verden med et slikt skeivt blikk, kan vi også se at normene må utfordres og utvides.

Jeg tenker at det må være mulig å jobbe for en utvidelse av vår forståelse av oss selv. Det blir kanskje vanskeligere for media å selge annonser uten å rope «ulv» hele tiden eller stole på clickbait, men det skaper forhåpentligvis en situasjon som gjør at vi kan se oss selv litt mer nyansert, skille sak fra person, samtidig som vi kan anerkjenne sammenheng mellom sak og person når den er viktig.

Kunsten i det hele

Norge som kasus er uhyre interessant. Jeg er navlebeskuende, men det må være lov. Det er dessuten min egen navle jeg kjenner best. I tidligere tekster for Billedkunst har jeg skrevet om hvordan det norske kunstmarkedets manglende innflytelse på kunstfeltet kan tilskrives vår lave plassering på Gini­indeksen. (11) Gini­koeffisienten gir oss oversikt over utvikling av inntektsforskjeller i ulike nasjonalstater. Den amerikanske kunstneren Andrea Fraser har en tese om at det i land med store forskjeller mellom lønnstagere, er duket for et aktivt kunstmarked.(12) Hun ser spesielt på BRIC-­landene – Brasil, Russland, India og Kina – hvor kunstmarkedet har utviklet seg sterkt de siste årene, og hvor også lønnsforskjellene har økt betraktelig. I kapitalismens høyborg USA er det store forskjeller mellom fattig og rik. Om vi skal følge denne logikken er det dermed sannsynlig å anslå at kunstmarkedet står sterkt. Og det gjør det. I Norge er det – kanskje takket være Odvar Nordli – relativt små forskjeller mellom fattig og rik, og dermed kan jeg spå at kunstmarkedet er relativt svakt.

Denne tesen korresponderer til en viss grad med utgangspunktet for denne teksten om at Norge ikke er veldig interessert i forskjeller. Som «god nordmann» er jeg heller ikke interessert i å argumentere for å øke forskjellene til inntekt for å styrke kunstmarkedet. Det ville uansett vært en søkt metode, men å tenke over disse tingene gir oss en viktig pekepinn for å forstå at å være en del av kunstfeltet i et land hvor inntekten er relativt lik, faktisk har noe å si for kunstens status.

Noe annet jeg stadig vender tilbake til i denne sammenhengen, er kunstsosiologen Merete Jonviks teser om forskjeller i oljehovedstaden Stavanger. (13) Jonvik benytter seg av den franske sosiologen Pierre Bourdieus teori om distinksjoner, hvor det handler om å oppnå status i samfunnet ved å skille seg ut. Et slikt resonnement handler også om definisjonsmakt og hvem som er inklu­dert og ekskludert. Franske forhold er annerledes enn norske, og i sitt feltarbeid fant Jonvik ut at kulturell kapital – som i Frankrike er en måte å skille seg fra andre på – ofte underkommuniseres av dem som besitter kulturell kapital her i landet. Dette kan igjen bety at en nordmann ikke vil skille seg ut, og at vi heller ønsker å bruke kapital – symbolsk eller finansiell – for å passe inn.

Med Frasers og Jonviks teorier i bakhodet forstår jeg det norske systemet litt bedre. Og dette lover ikke godt for ulikhet.

I en annen tekst for Billedkunst har jeg skrevet om konsekvensen av et sosialdemokratisk kunstfelt. (14) Fraser forestiller seg et kunstfelt med full offentlig støtte som en utopi. Men en konse­kvens av at fagforeningene har forhandlingsrett med staten, kan være en homogeniserende effekt på kunstfeltet. Den politiske styringen av kunsten kombinert med behovet for ikke å skille seg ut, skaper en mer paradoksal kunstverden enn den jeg tror vi forteller om og kollektivt forestiller oss. Tygg litt på denne: «Vi har kunstnerisk frihet fordi vi ikke tar imot private penger.» Men den norske stat har for tiden en New Public Manage­ment­-politikk som fremmer en fiksjon om et felles verdigrunnlag, altså likhet. Det er verdt å se nøyere på hvorvidt frihetsbegrepet må justeres.

Så hvor er vi så i 2021? Sitter vi fast i en polariserende skyttergravskrig hvor vi må velge side, ta til våpen og slåss til vi vinner? Eller er vi
i en postkolonial situasjon hvor vi med et norm­kritisk og skeivt blikk kan nyansere hvordan vi ser oss selv i verden? Hvor langt kan vi i så fall gå for å nyansere oss selv? Er vi rett og slett klare for en skeiv revolusjon som går imot dikotomier, hele gjengen? Neppe.

Hjerteknusere

Den amerikanske akademikeren Donna Haraway har en rekke ideer om hvordan vi lever med teknologi og andre arter enn oss selv. Blant annet om at det er viktig å hanskes med andre posisjo­ner enn våre egne. Hennes begreper har fått god grobunn i kunstfeltet. Haraway jobber tverrfaglig og inkluderer ofte science fiction og billedkunst (spesielt veving, både som teknikk og metafor) i sine betraktninger. Hun mener at vi bør utvide vår selvforståelse og fokusere på øyeblikket for å håndtere problemene vi står overfor her og nå. Stå i problemene, anbefaler hun. (15) Å bli værende der det brenner eller trykker, betyr likevel ikke at vi kan bli for opphengt i en apokalyptisk framtid eller forferdelige fortider. Det er kanskje instinktivt noe vi mennesker gjør, og skyttergravmetaforen skaper også bilder av konflikter, et ekko av tidligere kriger.

Prospektet om manglende ytringsfrihet i en tenkt framtid kan både lamme og føre til kamper på vegne av en tid som fremdeles er i støpeskjeen. Men når Haraway skriver, leker hun seg med språket for å skape nye ord og innfallsvinkler. Som at den etablerte ideen om at det antropocene, at vi lever i en geologisk tidsalder hvor mennesket har berørt alt, utfordres og kan erstattes med chthulucene. Her låner Haraway fra både artsnavnet til en edderkopp, Pimoa cthulhu, og horrorforfatten H. P. Lovecrafts Cthulhu-­monster. Men gjør i dette byttet, forsvinner narrativet om at mennesket er i sentrum for alt, mener hun. Kanskje kan vi da forestille oss en mer jordnær og kompleks framstilling av hvor vi er, og hva vi kan gjøre.

Haraways tilnærminger kan avfeies som idealistiske, men hun beskriver menneskets utvik­ ling og liv med kreativitet og innsikt. For Haraway er verden i dag «økosystem­ødeleggende, menneske­ og dyrearbeidskraft­transformerende, flerarts sjelelemlestende, epidemivennlig, monokroppromoterende og hjerteknusende for alle arter.» (16)

Det er kanskje litt søkt å tro at skriving kan forandre verden, men dette angår hvordan virkelighetsforståelsen vår oppstår og fores. Det må være mulig å forestille seg en annen hverdag enn fiksjonen som diktes opp av First House.

Egne fortellinger

Laird Iversen foreslår at vi møtes ansikt til ansikt for å løse konflikter. Det er en god idé, men ikke så gunstig under en pandemi. Dette bringer oss dit vi er i dag, men på et annet plan. Pandemien har forsterket makten sosiale medier har over vår felles verden, eller mangelen på et mangfold av interaksjoner. Haraway mener vi må velge med omhu hvilke historier vi velger å fortelle våre fortellinger med. Det understreker hennes poeng om at vi må velge også hvordan vi forteller disse, fordi det former oss. Bruker vi sosiale medier – som er skapt for å genere økonomisk gevinst ved å utvinne informasjon om oss som kan selges – vil det gjøre noe med historien som fortelles. Bruker politikerne First House til å fortelle om den norske virkeligheten, så får vi en First House-virkelighet. Vår utfordring blir å finne de historiene vi vil bruke for å fortelle våre historier. Jeg håper det ikke bare blir sosiale medier, New Public Management eller First House. Det betyr også at vi må finne nye måter å utøve politikk på.

Vi må kunne forestille oss noe som går i andre retninger enn det Nordli, Brundtland og Bondevik så for seg. Kanskje vi må la nasjonal­staten seile sin egen sjø og bygge fellesskap som ikke skal favne alle og som satser på avvik. Komplisert og enkelt.