Et kjærlighetsbrev til romantiske komedier 29.05.2024

Hvis du ikke har sett en slik serie før, så finnes de i mange forskjellige sjangre. Jeg holder meg oftest til romantiske komedier, primært alene på sofaen min. Det kjennes litt blottleggende å ha andre i rommet mens jeg får sommerfugler i magen fordi en mann bøyde seg ned og knyttet skolissene til dama han crusher på. Det er lettere å slippe andre folk inn i seeropplevelsen når det er en prestisjetung serie som omhandler «seriøse» temaer.

Det var likevel gøy å se serien sammen med en venn som var like investert. Ingen av oss måtte late som om vi var seriøse voksne med dannet smak (ironisk ment) og vi fikk snakket om akkurat hva det var vi likte så godt med disse sørkoreanske seriene som vi måtte bruke undertekster for å se (som Bong Joon-ho sa i talen sin etter å ha vunnet en Golden Globe for Parasite [2019] som «Beste fremmedspråklige film» i 2020, er det mye å hente når man først har overvunnet barrieren som heter undertekster).

Jeg har lest og sett mange britiske og amerikanske romantiske komedier, noen av dem har gitt meg mye glede. Men det jeg synes er litt spesielt med K-dramaer, er hvor mye plass og tid vi får til den emosjonelle dybden. Jeg vet ikke om det er lengden på episodene eller bare en annen tilnærming til historieoppbygging, men jeg opplever skildringen over relasjoner som langsom og intim på den deiligste måten. Det vies så mye fokus til de små øyeblikkene: et blikk som varer litt lenge og blir til noe intenst. Den lille innpusten når kjærlighetsinteressen uskyldig stryker over hovedkarakteren. Det er vanskelig å ikke kjenne på spenningen i det.

Det er også mye fokus på annet enn det romantisk-seksuelle, for eksempel på utradisjonelle familier og hvor mye glede og varme som finnes i dype vennskap. K-dramaer er selvfølgelig ikke feilfrie. Det går an å gjøre en analyse av heteronormativitet, mangelen på mangfold og en million andre ting, men det er ikke det jeg er her for å snakke om. Akkurat nå vil jeg snakke om kjærlighet.

Epler og erotikk

Har du spist et godt eple før? Akkurat søtt nok, ikke for surt … Der fornemmelsen av tennene dine som biter gjennom, er en tilfredsstillende handling i seg selv. Det perfekte knas. I begynnelsen av januar satt jeg omringet av fargerike vegger med tekst, i et lite rom fylt med folk. Vi spiste frukt sammen og så på Makda Embaie og Tony Karlsson Savcis performance under åpningen av utstillingen deres «hooking up» (tittelen, inkludert mangelen på forbokstaver, skyldes nok bell hooks’ innflytelse). Økten begynte med en historie om familien til Embaie, om hvordan de vasket hverandres hender før måltider, mens Embaie og Savci demonstrerte handlingen. Etter at fortellingen var over, fikk vi i publikum sjansen til å delta med plastboller, vannmugger og såpe som ble sendt rundt. Personen til venstre for meg vasket mine hender, og jeg hjalp den til høyre. Det er overraskende hvor intimt det kan være å ta del i et ritual man vanligvis gjør alene. Jeg husker ikke forrige gang noen andre hjalp meg med å rengjøre hendene mine – hvertfall ikke siden barndommen. Handlingen skapte umiddelbart en annen stemning i utstillingsrommet. Vi var ikke bare en gjeng med folk som tilfeldigvis var på samme sted; vi hadde gjort noe sammen. Gjort noe for hverandre. Vi fikk alle tilbud om epler og nøt dem mens vi hørte de to kunstnerne holde en «erotisk dialog».

Embaie og Savci delte prosjektbeskrivelsen til «hooking up» med litt selvironisk latter da de måtte lese opp setninger som «kollektivt, transformativt-relasjonelt vokabular». De ba publikum om å holde ut på samme måte som jeg gjorde i begynnelsen av denne teksten – en slags bønn om tålmodighet fordi vi vet hvor vanskelig det kan være å få folk med på premisset om å snakke om alt som føles litt for nært Jeg tror derfor det var et effektivt grep å be oss i rommet om å fysisk delta i ritualet. Man er allerede litt investert bare fra den øvelsen.

Embaie og Savci snakket om alle de gode tingene: nytelse, intimitet og erotikk – også noen av de vonde, slik som hvordan vannet måtte rasjoneres under Savcis utvekslingsopphold i Ramallah (en by på Vestbredden i Palestina) i 2016 på grunn av den israelske okkupasjonens kontroll over vanntilførselen. Dette gjorde at hagen Savci var med på å ta vare på, slet. Trærne hadde vanskelig for å bære frukt, og blomstene florerte sjeldent. Plantene hadde ikke muligheten til å «vokse til sitt fulle potensial». Barrierer til vekst ble også speilet i omstendighetene til Savcis medstudenter på International Academy of Art Palestine (IAAP) der de fikk beskjed om at avgangsutstillingen var en mulighet å bli «oppdaget» av det europeiske kunstmarkedet og få en vei ut av okkupasjonen. Savci fortalte at avgangsprosjektene måtte ferdigstilles uten varme i skolebygget midt på vinteren siden den økonomiske støtten til det tiårige kunstskoleprosjektet, delvis finansiert av Kunsthøgskolen i Oslo, var i ferd med å ta slutt. Planter og mennesker trenger, bokstavelig og billedlig talt, varme og næring for å vokse. Noe det finnes lite av under okkupasjon. «hooking up» klarte å utpeke både tilstedeværelsen og fraværet av forutsetningene som fører til blomstring. For alle disse fine følelsene og handlingene kan ikke snakkes om uten å ta på alvor alt som står i veien. For eksempel delte kunstnerne tanker og dilemmaer om de i det hele tatt skulle vise arbeider på Bærum Kunsthall. De fortalte også om prosessen rundt deres valg om å fullføre utstillingen på tross av motstand og tvil, istedenfor å late som om dette ikke eksisterte. Kunstneres møter med institusjoner kan ofte skape slik usikkerhet. Kan man (og burde man måtte) stå for alt en institusjon har gjort før man selv gikk inn mellom dens fire vegger? Hvordan skal man eventuelt gjøre det på en måte som ivaretar egen integritet? Jeg hørte en ambivalens i stemmene til Embaie og Savci, men det er noe spesielt ved å bli bragt inn i en nyansert avgjørelse der ingen egentlig er sikre på at de har gjort det riktige.

Jeg forlot stedet med en følelse av å ha vært del av noe veldig intimt.

I sirkler der folk bruker svart feminisme som utgangspunkt, er det nesten helt umulig å snakke om omsorg og kjærlighet uten at navnene til Audre Lorde og bell hooks dukker opp. De ble også nevnt som sentrale inspirasjon for Embaie og Savcis samarbeid. Jeg husker fortsatt hvor stort inntrykk det gjorde på meg da jeg leste bell hooks ord om at kjærlighet er et verb og ikke et substantiv i All About Love: New Visions (Harper, 2000). Det vil si: Kjærlighet er noe vi må gjøre, ikke bare noe vi føler. Jeg ble utrolig oppmerksom på hvor lite opplæring vi får i å ta vare på hverandre. Og på mangelen på steder der vi oppfordres til å være myke og sårbare. Mye av den type lærdom kommer i våre nærmeste relasjoner, men det er litt av et sjansespill. Ikke alle er utstyrt med en familie som kan dele slik kunnskap. I et land der minst 36 prosent av oss har blitt utsatt for kontrollerende atferd av en partner, er det ikke gitt at vi lærer det i våre romantiske forhold heller. Kanskje det er litt av grunnen til at vi mennesker fortsatt sårer hverandre så ofte, i både liten og stor skala?

Og nå kommer vi tilbake til de romantiske komediene igjen. Jeg er oppvokst med de mest corny bøkene i hele verden. Ja, de der med to lettkledde, stupforelskede karakterer i rare positurer på bokomslaget. På et eller annet tidspunkt i tenårene var det ikke kult å like historier om kjærlighet lenger. Jeg og romcoms (romantiske komedier, red.mrk.) slo opp. Men jeg kom tilbake til dem i midten av tjueåra, først som en «guilty pleasure», og etter hvert bare som en «pleasure pleasure». Jeg tror faktisk at kjærlighetshistorier kan være mer enn bare underholdning så lenge man tar dem med en klype salt. (Nei, det er faktisk ikke sexy å være så dårlig til å kommunisere som mange av karakterene i disse fortellingene er).

I fjor så jeg for eksempel Rye Lane (2023), en helt nydelig film der handlingen finner sted i Peckham, London-bydelen jeg vokste opp i. Yas og Dom, hovedkarakterene, har sitt første møte på et kunstgalleri. Vi åpner med Dom, som sitter i et låst toalettavlukke og gråter høyt over eksen sin. Han vet ikke at den fremmede stemmen som spør om det går greit med ham utenfor, tilhører Yas. Senere kobler hun selvfølgelig sammen hvem han er ute i utstillingsrommet på grunn av hans lett gjenkjennelige rosa Converse-sko som var synlige under dodøren. En ting fører til den andre, vi får følge med på deres vakre dag rundt om i London mens de åpner opp for hverandre og prosesserer hvorfor ting ikke funket med eksene deres. Plottet er typisk romcom-materiale, og vi vet hvordan det hele ender, men poenget med disse historiene er ikke destinasjonen, det er turen. Det er følelsene, refleksjonene rundt hvem man er for seg selv og andre, og, ikke minst, å se kjærlighet vokse. Det er jo ikke romance-sjangeren med mindre det er en slags lykkelig slutt, men reisen mot målet krever arbeid og viljen til å avsløre seg selv litt.

Vi inntar kunst av veldig mange grunner. Jeg tror en av dem kan være å få tilgang på en sårbarhet vi ikke alltid klarer å ha alene. Det kan være et sted vi lærer oss å vise omhu og å være litt hudløs, i en verden som oftest bare gir oss grunner til å ta på oss ekstra lag med beskyttelse. Fordi spillereglene i et kunstrom er litt annerledes, vi starter med litt blankere ark. Daniel Mariblanca, danser og koreograf, snakket om kunstnerisk prosess på «Art and public space: Queer in/visibility as activism», i regi av plattformen Karmaklubb*, 20. januar. Han beskrev hvor sårbart det er å jobbe med dans når man har en identitet som er tett forbundet med kroppen, slik som å være trans og/eller funksjonshemmet, og hva slags åpenhet det krever. Han tok avstand fra begrepet «aktivist», men sa, i god feministisk ånd, at det personlige er politisk. Det er det. På lik linje med kjærlighet og omsorg. Temaer som har blitt gjort til noe privat og kanskje litt flaut. Det handler om det personlige, det mellommenneskelige, men også det store. Det finnes ingen fellesskap eller politiske bevegelser uten relasjoner mellom hver enkelt. Den mellommenneskelige relasjonen er den minste enheten som utgjør samfunnet vårt, og jeg mener at det er noe vi burde ta på alvor. Tenk å lære å ta vare på hverandre på lik linje som vi lærer matte. Mange av vår tids store tenkere har vært inne på viktigheten av de av oss som har knekt koden, for eksempel James Baldwin som sa at «verdenen vår er holdt sammen av kjærligheten og lidenskapen til et veldig lite antall mennesker.»

I den nevnte boken All About Love blir vi fortalt at mye av det vi kaller for «kjærlighet», ikke er det. Det kan være ganske opprørende lesing fordi det vender om på alt vi blir lært opp til å si oss fornøyd med. Kjærlighet som handling, det vil si at de som ikke ønsker oss vel eller klarer å bidra til vår vekst, ikke egentlig klarer å elske oss. Vold, maktmisbruk og forsømmelse er fundamentale motsetninger til alt det vi trenger for å kunne vokse til vårt fulle potensial. Det er sant for individet og sant for gruppen, for plantene og for elvene. «Det finnes ingen kjærlighet uten rettferdighet» er måten bell hooks skriver det på. Jeg tror det motsatte også er sant: Det finnes ingen rettferdighet uten kjærlighet. Romcoms kommer ikke til å redde verden, men jeg tror mange av de store problemene i vår tid kunne sett annerledes ut hvis vi tok jobben med å elske hverandre på alvor.