Odd Sama i samtale med Geir Haraldseth.

Knekt krone og så videre, sammen med løytnanten som ville stå på hodet til jobben var gjort (2017) av Odd Sama, vises på Høstutstillingen. Foto: Vegard Kleven.

Odd Sama (f. 1945 i Oslo) er basert på Brusand, en bygd sør på Jæren. Sama driver også Galleri Sama på verkstedet sitt og har en egen fanklubb, KERAMIKKEN, på Facebook. Sama debuterte på Vestlandsutstillingen i 1970 med messingskulpturen Før hanen galer (1969). Siden dengang har han jobbet med mange ulike teknikker og materialer, men fokusert på keramikk og fotografi i det siste, med en god dose humor. I 2017 deltok han i gruppeutstillingen «KDW» på Rogaland Kunstsenter (RKS), og i 2018 var han med på UNTITLED-messen i San Francisco. Og i skrivende stund er et utvalg av Samas serie steingodsarbeider altså å se på årets utgave av Høstutstillingen.

Geir Haraldseth: Kanskje vi skal begynne med det du skal vise på Høstutstillingen? Hvilke verk har du sendt inn, og hvorfor valgte du disse?

Odd Sama: Arbeidet jeg sendte inn heter Knekt krone og så videre, sammen med løytnanten som ville stå på hodet til jobben var gjort (2017). Det er en serie skulpturer i leire, eller steingods, og var arbeidet jeg trodde hadde størst sjanse for å bli med. Dessuten tror jeg det er lett å spinne på språket i tittelen og hvordan arbeidet ser ut, i og med at det på sett og vis er gjenkjennbare ting der. Som et hode, en krone og så videre.

GH: Ja, den knekte krona kan i første omgang leses som en kritikk av et skjørt monarki, mens materialet minner om en slags abjekt-kranse-kakedeig (abjekt i kunstsammenheng regnes gjerne som materialer som fremkaller en intuitiv erfaring av noe «ekkelt», ubehagelig, adskilt/utskilt, ofte med kroppslig referanser eller opphav, red.anm.). Løytnanten som står opp-ned på hatten sin kan også leses politisk, men har sanselige dimensjoner og masse humor. Kan du si litt om forholdet ditt til politisk kunst og om du ønsker å oppleves som en politisk engasjert kunstner med aktivistisk program, eller om du ikke vil plassere eller kategorisere deg inn i noen boks som helst? Dette er vel egentlig ikke et spørsmål, men en slags oppfordring!

OS: Vi bruker generaliseringer og kategoriseringer fordi det er praktisk og effektivt for å gjøre klart hva en mener. Jeg og mitt kunstarbeid næres av politikk, historie og av alt som skjer i samfunnet og media, men jeg vil ikke være en såkalt politisk kunstner, aktivist eller høre hjemme i noen «boks», som du sier. Vi har bruk for kategorier når det snakkes om kunst, og det meste annet. Det hjelper oss å kategorisere for å analysere arbeider, men for kunstnere som arbeider spredt og usammenhengende hva tilhørighet angår, må en kanskje opprette kategorien stilløs for dem. For egen del har jeg etterhvert begynt å kalle meg for en «slags kunstner», det kan virke som det har åpning til en prat.

Høyre: Odd Sama, fra «KDW» ved Rogaland Kunstsenter i 2017. Steingods.
For egen del har jeg etterhvert begynt å kalle meg for en «slags kunstner», det kan virke som det har åpning til en prat

GH: Alt kan jo virke relativt i livet og kunsten, men jeg er interessert i ditt perspektiv her. Arbeidene kan kanskje snakke for seg selv til en viss grad, men din erfaring som kunstner og menneske er vel unik? Jeg fikk titte litt på prosjektbeskrivelsen din, og noe du nevner er det å ha nedsatt hørsel. Hvordan påvirker det ditt virke? Ikke bare kunsten du lager og viser, men hvordan det er å være kunstner.

OS: Det fører til overforbruk av ord som «HÆ?!», «hva», «hørte ikke», «gjenta». Det jeg burde si er: «Vil du være så vennlig å prate tydeligere, høyere og langsommere og se på meg når du snakker?» Det virker ikke særlig godt uansett, for vi har få tradisjoner på dette området, og den som har hørselstap blir lett sett på som litt dum eller spesiell. Men det er også fordeler og morsomheter i misforståelser. En må leite etter betydningen i det en hørte – altså hvilke ord som skal settes inn – der det bare var vislende lyder og et lite sus. Og så blir man sikkert mer åpen for ordspill og sammenhengen mellom ord og bilde, uten at jeg kan begrunne dette.

– Engelskspråklige driver ofte med slikt. Kanskje er det en kulturell greie, eller det har noe å gjøre med at skriftbildet ikke uten videre gir oss det fonetiske bildet. Så da kan en kanskje si at når man leser engelsk, så gjøres det delvis som billedspråk. Her er det tvetydighet mellom bokstavene og linjene. Dette med hørsel kan jo også forstås som å ikke ville høre – altså at enkelte emner er kulturelt/politisk mer eller mindre urørlige – og blir dermed liggende og sprelle i en delvis opplyst bakgrunn.

GH: Ditt språk er fullt av bilder og ganske særegent. Det har kanskje noe å gjøre med at du jobber i en av verdens mange navler, Brusand. Jeg lurer på hvordan du endte opp der, og hvordan det er å være kunstner i et lite lokalsamfunn på Jæren.

OS: Det var tilfeldig. Kvalbein skule var nedlagt, sentralisert, og flytta til Ogna i 1968. I 1972 ga Hå kommune klarsignal for salg av huset til formålet keramikkverksted og kunstnerbolig, eller noe i den duren. Planen var at keramikk skulle sørge for penger, men dette med å få en økonomi ut av kunst av den typen jeg holdt på med, virka uhyre fjernt, og det er det fortsatt. Så det har vært lokalbefolkninga som har holdt liv i meg ved å kjøpe keramikken min.

– Stedet ligger like ved Fylkesveg 44, så lett adkomst har nok noe å si for at det har fungert. Jeg syns det er en fin ting at man gjør noe som blir del av det lokale livet, uten det ville nok tilværelsen som en slags keramiker og en slags kunstner blitt veldigtung. Samboer Kirsti Prøis er også kunstner, og jeg drev i noen år galleriet 212 på dette stedet, mest på faen og entusiasme for å fylle ut bildet av kunst i Rogaland. Nå er galleridriften gjenopptatt under navnet Galleri Sama, og vi viser begge ting der, samt inviterer andre kunstnere til utstilling. Det skjer ikke veldig ofte, men på ettersommeren – høsten kommer det noe å bryne seg på.

Planen var at keramikk skulle sørge for penger, men dette med å få en økonomi ut av kunst av den typen jeg holdt på med, virka uhyre fjernt, og det er det fortsatt

GH: Jeg har vært på verkstedet ditt og Galleri Sama og lurer litt på hvordan du balanserer kopper og kar med abjekte skulpturer og mer politiske arbeider. Er dette del av det samme for deg, eller ser du på det du gjør med ulike øyne?

OS: Tenk om en kunne skanne skallen på folk mens de holdt på med det de gjør i løpet av en dag, og på den måten registrere hvor i hjernen det foregår … Da ville en sammenholde gjøremål med hvilke deler av hjernen som er mest aktivert, og dermed hvilket senter som brukes under de forskjellige aktivitetene. Når jeg dreier kopper, vil det sikkert lyse litt opp i lystsenteret, for å søle med vann og slam er ganske deilig, gitt god temperatur. Men det er jo ganske kjedelig og repeterende arbeid. Det blir noe annet når en finner på hvordan de skal males. Men selv det blir repetisjoner, gitt varekarakter og hva markedet – altså mine sambygdinger – vil kjøpe. Jeg skriver på koppene også, en slags slampoesi. Fuck Unfuck, for eksempel, eller Selvmord er svært selvkritisk. Tittelen på arbeidet som er med på Høstutstillingen, Knekt krone og så videre, sammen med løytnanten som ville stå på hodet til jobben var gjort, har nok noe til felles med slampoesien. Litt som å vise fingeren til noe i kunsten som bare blir søtladent, og til noe i verden som ber om å bli pirka i.

GH: Ja, jeg blir alltid imponert over sammensetningene du kommer med. Det er mye som oppleves som ganske ekstremt på en koselig kopp eller mugge. Men for å holde litt fast ved det lokale: Du har klart å bygge opp ditt eget liv og univers på Brusand. Hvordan oppleves det å bli sett utenfor den konteksten? Da jeg var daglig leder på Rogaland Kunstsenter, inviterte vi deg med på kunstmessen UNTITLED i San Francisco i 2018. Der solgte vi alle skulpturene du hadde med deg. Var det overraskende? Og hva synes du om markedet for kunst i Norge og internasjonalt?

OS: Jeg har jo på mange måter jobbet i et vakuum, selv om jeg har fått vist ting sånn dann og vann. Derfor var det veldig gledelig å få bli med til messen og San Francisco. Og veldig overraskende med salget. Noe som slo meg, var at publikum virka veldig åpne og interesserte, på en fri og liketil måte.

– Men Geir, jeg har jo ikke begrep om kunstmarkedet, og ser bare at arbeider går for fantasipriser. Og en må vel undre seg over hvilke funksjoner kunsten kan fylle, og hvilke føringer som blir lagt, gitt ett slikt pengedryss. Det blir vel lett at en forveksler kvalitet med pris, og det er lett å forstå, slik er det jo overalt ellers: Høy pris er lik høy kvalitet. I idrett kan en måle at en løper er en tusendedelssekund raskere enn en annen. Noe slikt har ingen mening i kunst. Vi må utvikle en brei, intelligent, klok og mangesidig måte å snakke om kunst på.