Odd Sama (f. 1945 i Oslo) er basert på Brusand, en bygd sør på Jæren. Sama driver også Galleri Sama på verkstedet sitt og har en egen fanklubb, KERAMIKKEN, på Facebook. Sama debuterte på Vestlandsutstillingen i 1970 med messingskulpturen Før hanen galer (1969). Siden dengang har han jobbet med mange ulike teknikker og materialer, men fokusert på keramikk og fotografi i det siste, med en god dose humor. I 2017 deltok han i gruppeutstillingen «KDW» på Rogaland Kunstsenter (RKS), og i 2018 var han med på UNTITLED-messen i San Francisco. Og i skrivende stund er et utvalg av Samas serie steingodsarbeider altså å se på årets utgave av Høstutstillingen.
Geir Haraldseth: Kanskje vi skal begynne med det du skal vise på Høstutstillingen? Hvilke verk har du sendt inn, og hvorfor valgte du disse?
Odd Sama: Arbeidet jeg sendte inn heter Knekt krone og så videre, sammen med løytnanten som ville stå på hodet til jobben var gjort (2017). Det er en serie skulpturer i leire, eller steingods, og var arbeidet jeg trodde hadde størst sjanse for å bli med. Dessuten tror jeg det er lett å spinne på språket i tittelen og hvordan arbeidet ser ut, i og med at det på sett og vis er gjenkjennbare ting der. Som et hode, en krone og så videre.
GH: Ja, den knekte krona kan i første omgang leses som en kritikk av et skjørt monarki, mens materialet minner om en slags abjekt-kranse-kakedeig (abjekt i kunstsammenheng regnes gjerne som materialer som fremkaller en intuitiv erfaring av noe «ekkelt», ubehagelig, adskilt/utskilt, ofte med kroppslig referanser eller opphav, red.anm.). Løytnanten som står opp-ned på hatten sin kan også leses politisk, men har sanselige dimensjoner og masse humor. Kan du si litt om forholdet ditt til politisk kunst og om du ønsker å oppleves som en politisk engasjert kunstner med aktivistisk program, eller om du ikke vil plassere eller kategorisere deg inn i noen boks som helst? Dette er vel egentlig ikke et spørsmål, men en slags oppfordring!
OS: Vi bruker generaliseringer og kategoriseringer fordi det er praktisk og effektivt for å gjøre klart hva en mener. Jeg og mitt kunstarbeid næres av politikk, historie og av alt som skjer i samfunnet og media, men jeg vil ikke være en såkalt politisk kunstner, aktivist eller høre hjemme i noen «boks», som du sier. Vi har bruk for kategorier når det snakkes om kunst, og det meste annet. Det hjelper oss å kategorisere for å analysere arbeider, men for kunstnere som arbeider spredt og usammenhengende hva tilhørighet angår, må en kanskje opprette kategorien stilløs for dem. For egen del har jeg etterhvert begynt å kalle meg for en «slags kunstner», det kan virke som det har åpning til en prat.