«Everything will be OK». Denne setningen begynte å dukke opp på plakater og vegger utover i vårmånedene da verden stengte ned i startfasen av koronapandemien. I Oslo, i Norge, over hele verden; malt som graffiti eller på bærbare plakater, eller lysende fra digitale skilt over motorveier. Eller som barnetegninger – «alt blir bra» i fargerike bokstaver – gjerne i følge med en regnbue, skinnende fra vinduer i husene og blokkene og leilighetene der folk hadde gått i dekning for å beskytte seg mot det ukjente viruset.

Alt blir bra. I manges ører høres utsagnet like desperat ut som det er fortrøstningsfullt; som noe man sier når man skjønner at man er «ute å kjøre», og nettopp ikke aner om alt noen gang blir bra. Da koronaviruset festet grepet her til lands i mars, visste ingen hvor ille det kunne bli: hvor sjuke det ville gjøre oss, hvor mange som kom til å bli liggende koblet til pustemaskiner, og hvor mange som skulle dø. Etter hvert lurte vi mest på om verden noensinne ville bli den samme.

Idet Høstutstillingen gjør klar for å ta imot et virus-begrenset publikum, vet vi det fremdeles ikke. Verden utenfor den trygge norske hverdagen har alltid kunnet by på lidelse og nød som kan sette oss, «vårt» og våre problemer i perspektiv. Hvilke menneskelige kostnader snakker vi egentlig om når innsatsen i høyden er en sydentur eller spontant å kunne slenge seg på et billigfly til familiebesøk på Nordvestlandet. For de som har mistet jobben, eller helsa, eller en av sine kjære, er de nære utfordringene likevel reelle nok til at et forhåpningsfullt «alt blir bra» kan klinge hult.

Shwan Dler Qaradaki. Foto: Jannik Abel.

Smykkeloven

Er det egentlig trøst i at noen andre har det verre? Covid-19 er én ting, og grunnen til at viruset preger både tanker og hverdag i så stor grad, er kanskje delvis fordi de aller fleste av oss ellers har det «helt OK». I alle fall de av oss som har overskudd til å besøke Høstutstillingen, der vi nå kan betrakte setningen «EVERYTHING WILL BE OK» – i Caps Lock og 12 karat gull – montert på en mattblå vegg som framhever skinnet i edelt metall.

Verket heter The Golden Wish (2019), er signert Shwan Dler Qaradaki og har ingenting med koronavirus eller pandemier å gjøre. I alle fall ikke direkte. Qaradaki er kurder og kom til Norge som flyktning fra Irak i 1999. Jeg møtte ham noen få år seinere da han var student på NISS Kunstfag hvor jeg var timelærer i tegning og holdt skrivekurs. Shwan snakket ikke norsk på den tiden, så skriving var ikke så aktuelt, men han var et naturtalent når det gjaldt å tegne. Etter hvert dukket han opp i flere sammenhenger på kunstscenen med frapperende tegninger – av og til i samarbeidsprosjekter med andre kunstnere, som Fredrik Værslev eller Johannes Høie – men også med filmprosjekter som gjerne har dreid seg om flukt, demokrati og menneskeverd.

Med The Golden Wish har Qaradaki beveget seg bort fra tegningen for å dvele ved edelt metall, i både konkret og metaforisk form. Utgangspunktet for arbeidet er de såkalte smykkelovene vedtatt i flere europeiske land. Den åpner for at myndighetene kan beslaglegge verdigjenstander fra asylsøkere ved ankomst, for å finansiere utgifter i forbindelse med deres opphold fram til søknaden om asyl er behandlet ferdig. Loven vekket oppmerksomhet i Norge etter at Danmark innførte den i 2016.

Med denne loven i tankene dro Qaradaki med et lite filmteam til irakisk Kurdistan og kjøpte diverse smykker fra lokale smykkehandlere og gullsmeder i områdene Arbat og Suleimania, der to større flyktningleirer ligger. Til sammen 320 gram gull ble smeltet om fra smykker til bokstavene i tittelverket – E, V, E, R, Y, T, H, I, N, G, W, I, L, L, B, E, O og K – og fraktet tilbake til Oslo. Prosessen kan du følge på videoen som følger The Golden Wish (2019, 5:54 min).

I The Golden Wish (2019) problematiserer Shwan Dler Qaradaki hva som vurderes verdifullt og ikke i både menneskelig og monetær betydning. Tekst av gull, 100 × 5 cm; video, 5:54 min. Foto: Shwan Dler Qaradaki.
Gullets transformasjon og reise fra kummerlige og provisoriske livsforhold til samtidskunstens høyborg ved Slottsparken, er også naturlig å lese som bilde på forhåpningen om et nytt liv disse menneskene bærer med seg. The Golden Wish peker mot reelle verditransaksjoner og en akutt politisk virkelighet, der gull er byttemiddel og menneskeskjebner innsatsen.
The Golden Wish (2019). Foto: Shwan Dler Qaradaki.

Skinnende morgengry

Gullets transformasjon og reise fra kummerlige og provisoriske livsforhold til samtidskunstens høyborg ved Slottsparken, er også naturlig å lese som bilde på forhåpningen om et nytt liv disse menneskene bærer med seg. The Golden Wish peker mot reelle verditransaksjoner og en akutt politisk virkelighet, der gull er byttemiddel og menneskeskjebner innsatsen.

Qaradakis verk legger opp til både konkrete og metaforiske lesninger, siden gull er både symbolsk ladet og skattet som verdistandard, men også teknologisk anvendelig i mange sammenhenger. Gull er selve begrepet på noe stabilt og verdifullt: som standard for pengeverdi («gullstandarden») og kunstnerisk kvalitet («det gylne snitt» i komposisjonslære) eller som uttrykk for nestekjærlighet («hun har et hjerte av gull»). Gull er likevel først og fremst et grunnstoff; i den periodiske tabellen har det den kjemiske betegnelsen Au som poetisk nok i sammenhengen kommer fra det latinske aurum og betyr «skinnende morgengry». Og i enden av hver regnbue finnes en gryte med gull.

Virus, menneskeskapte klimaendringer og naturkatastrofer kjenner ingen politiske barrierer. Slike tragedier har likevel til felles at de rammer de svakeste hardest. Å sammenligne et liv i akutt usikkerhet og flyktningens handlingsrom på nullpunktet med virkningen et virus har på vår virkelighet, er naturligvis ikke helt saklig – uansett sammenheng. Det er ikke til Arbat og Suleimania at koronatestene og vaksineprogrammene kommer først. Likevel har våren og sommeren vist oss hvor skjør verden kan være for alle og at det strengt tatt ikke finnes noen grenser mellom mennesker når det kommer til stykket. De barnlige tegningene av regnbuen og en lovnad i gullskrift på veggen på Kunstnernes Hus blir to sider av samme sak, men likevel med en avgrunn mellom seg. Det er ikke nødvendigvis trøst i felles skjebne, men The Golden Wish minner oss på noe essensielt og fellesmenneskelig: at håp kan bære oss gjennom krisen, og at håpet virker sterkest når det deles av mange.

 

Shwan Dler Qaradaki (f. 1977 i Suleimania, Kurdistan) er bosatt i Oslo. Qaradaki er utdannet ved Suleimani Institute of Fine Arts (Kurdistan, Irak), NISS (Oslo) og Statens kunstakademi (Oslo). Han har hatt separatutstillinger ved blant annet Interkulturelt Museum (Oslo), Akershus Kunstsenter (Lillestrøm), Festspillene i Nord-Norge (Harstad) og Kunstnerforbundet (Oslo). I 2020 ble han som én av åtte kunstnere invitert av Nasjonalmuseet til å respondere på den aktuelle I Can’t Breathe-kampanjen, hvor han bidro med filmen Sharp as a Knife. I 2021 er han del av den første gruppeutstillingen i det nye Nasjonalmuseet, og skal ha en separatutstilling på Kunstplass Contemporary Art [Oslo].