En helt vanlig afrikansk kunstner – en samtale med Fadlabi 09.04.2021

Siden Fadlabi bosatte seg i Norge i 2003, har han utdannet seg ved Kunstakademiet i Oslo (KHiO) og over mange år satt spor i det norske kunstmiljøet. Vår samtale begynte allerede for ti år siden da jeg inviterte ham til København for å snakke om hvithet på Kunsthall Charlottenborg. Jeg hadde kun lest om det sagnomsuste prosjek­tet kalt Kongolandsbyen, (1) men ellers visste jeg lite om ham. Den opprinnelige «landsbyen» utstilte senegalesere som et slags eksotisk skue og var – vil nok nesten alle mene – en rasistisk sak. Den åpnet i forbindelse med Norges jubileumsutstilling i 1914, som markerte 100­-årsjubileet for Grunn­loven. Sammen med Lars Cuzner gjenoppbygde Fadlabi den såkalte Kongolandsbyen til markerin­gen i 2014.

Vi hadde knapt møttes på stasjonen før han begynte å snakke om fascinasjonen sin på det tidspunktet – etiopisk maleri.

– Ingen vet noe om dette, mann. Det er så fucked up. Maleri fra Afrika har alltid handlet om motivets essens – ikke dets realisme. Malere derfra hadde dette perspektivet flere hundre år før modernis­tene artikulerte det. Og så valgte de likevel å kalle sine afrikanske inspirasjonskilder for primitive …

Ordene sitter fortsatt i, men det går lang tid før vi ser hverandre igjen. I årene etter jobber Fadlabi med en serie prosjekter om hvordan det afrikanske blir presentert i Norge. Utover nevnte Kongolandsbyen, kuraterer han «The African Art Show» (ved Kunstplass i Oslo, 13.08.2015– 30.08.2015) hvor kunstnere og publikum utfordres til å skape et «typisk afrikansk» kunstverk. Året etter er han med på 2016-­varianten av utstillingen «do it» (23.01.2016–23.04.2016) med over 60 kunstnere, i regi av Sharjah Art Foundation, med fokus på den arabiske regionen, kuratert av sveitsiske Hans Ulrich Obrist og Hoor Al Qasimi.

Ti år etter vårt møte i København blir han spurt om å gjøre et stort bestillingsarbeid for Kunstnernes Hus. Huset planlegger sitt 90-årsjubileum, og våre veier krysses igjen da jeg skal intervjue ham til en bok om verket som Kunstner­nes Hus gir ut i forbindelse med jubileet. (2)

Så rammer pandemien. Bestillingsverket reddes fra avlysningene. I ukene etter nedsteng­ningen jobber Fadlabi i publikumstomme lokaler. Han utforsker husets historie og begraver seg i arkivmateriale: 90 år med utstillingsprogrammer, presseskriv, forkastede logoer, avisutklipp, anmel­ delser og dokumentasjonsfotografier. Han drukner i alt dette da han for første gang virkelig får øye på Per Krohgs enorme maleri, Kunstnerens tornefulle vei mot høydene. Det ble laget til Kunstnernes Hus i 1932 og fyller taket i trappeoppgangen opp til utstillingsrommene.

– Jeg ville ha en samtale med Per Krohg, og bare ham. Det gikk opp for meg at den historien jeg kunne fortelle om hele husets historie, lå i avstanden mellom maleriet hans og mitt. Mellom ham og meg. Prøv å forestille deg at Krohg hadde visst at 90 år senere skulle en sudanesisk kunstner stå på gulvet, se opp på hans maleri og ha en én­-til-­én-­samtale med ham. Det var hele starten på verket. Krohgs måte å male på er så fucking perfekt. Teknisk sett er han et geni. Jeg følte meg som en tenåring som skulle forklare min bestefar hvorfor jeg lager TiKTok-­videoer.

Mens han forteller, ser jeg ham for meg stå i oppgangen til utstillingsrommene på Kunstner­nes Hus og studerer Krohgs gigantiske maleri. Det dominerer taket som et kirkelig renessansemaleri over hele 3,5 ganger 22 meter, og forteller historien om kunstnerens reise fra håndverker til den endelige opplysning. Fadlabi var uenig:

– Det handlet aldri om endelig opplysning for meg. Kunsten for meg er ikke opphøyet, slik Krohg fremstiller den. For meg er kunst like hverdagslig som alt annet. Måten Krohgs maleri troner over alle som går inn i Kunstnernes Hus – jeg mener, dette skulle være «Kunstnernes Hus» – det skulle representere oss alle, og samtlige som skulle jobbe her. Men jeg føler meg ikke represen­tert av det motivet.

Jeg forestiller meg Fadlabi ha indre diskusjoner med den store norske maleren. Stiller ham spørsmål. Tar hans svar med inn i rommet ved siden av og projiserer tankene sine utover gulvet. Det blir et virvar av farger, former, mennesker og fugleflokker. Tittelen på verket blir The Onset of Vertigo (3). Jeg tenker på den svimlende følelsen når en ser ned fra et høyt sted og det føles som man mister fotfeste. Stedet man står på, blir flytende. Perspektivene løper av gårde. Menneskene endrer form, avhengig av hvor man står. Man går på dem, beveger seg iblant dem og blir selv en del av bildet. En nesten psykedelisk inversjon av Krohgs sakrale fortelling.

Men hvordan relaterer dette maleriet seg til forskningen hans? Han sukker, oppgitt over igjen å måtte forklare seg:

– Det er alle mulige referanser til Krohgs maleri, verker jeg har sett på Kunstnernes Hus, min egen forskning og så videre. Men maleriet må stå for seg selv. Det må alltid kunne stå på egne ben. Det her med å skulle forklare min kunst har jeg aldri brydd meg om. Du kjenner meg.
Jeg snakker alltid for mye, men min kunst – den ønsker jeg skal snakke for seg selv.

Vi prater på samtaleplattformen FaceTime, som vi har gjort det siste året, som alle andre i koronaens tid. Først fordi jeg skulle intervjue ham til den nevnte boken som Kunstnernes Hus ga ut i forbindelse med utstillingen. Siden fortsatte vi bare. – Det har blitt en slags terapi for meg, sier han.

For meg også.

En gang spurte han meg om hvordan jeg hadde det med å bli sett på som en del av mangfoldet i det norske kunstmiljøet. Fadlabi syntes selv dette var helt absurd. – Du er jo ikke engang «ordentlig innvandrer», sier han og ler. Jeg skjønner hva han mener. Kulturelt sett er jeg super skandinavisk, selv om mamma er fra Uganda. Jeg hadde ikke tenkt så mye over det før han sa det. Er det noe jeg spiller på? Den brune innvandrerkuratoren som er så «flink», selv om han åpenbart ikke er norsk? Kanskje det er en persona jeg bruker når det tjener meg. Men hva med Fadlabi selv? Han har tusen ansikter. Hver gang jeg ser ham, har han en ny stil. En svær afro med kammen på toppen, en hvit turban når han harselerer med konservative, og ikke minst hans evig skiftende og iscenesatte profilbilder på Facebook. Jeg kan lett identifisere meg med ham. Det er en sånn innvandrergreie når ens minoritetsidentitet brukes aktivt av majoriteten. En blir brukt og kapitaliserer på det. Men for å ha litt selvrespekt, litt følelse av aktørskap, så blir du en kameleon: Ingen skal helt vite hvor de har deg, men ingen er mer elsket enn en innvandrer som blir en del av majoriteten. Det finnes ingen større eksistensberettigelse for et fellesskap enn den fremmedes frivillige assimilering.

Som del av Nasjonalmuseet er det kanskje på sin plass å spørre hva Fadlabi tenker om å være en del av den norske nasjonalhistorie?

Han tar fram et italiensk misjonærtidsskrift hvor en hvit prest omgitt av lys preker for en sirkel av etiopiere. Fadlabi mimrer litt, mens han ser på det.

– Det er egentlig veldig rart. Etiopia ble aldri kolonisert. Og egentlig var de kristne før europeerne var det. Derfor kunne de lage kirke­malerier uten å skulle afrikanisere hvite englebarn og ha en skjeggete, hvit mann som Gud. Alle var selvfølgelig brune. Akkurat som dem selv.

Det gjør sterkt inntrykk på meg. Men hvorfor, egentlig? Det er noe med ideen om noe afrikansk som ikke kom etterpå – som ikke er skapt som en reaksjon på noe vestlig. Det er noe ved det som er fremmed for meg. Fadlabi står og roter flere ting fram – neger … neger… – Jeg funderer på om all denne researchen rundt afrikansk maleri når alt kommer til alt er en måte for ham selv å slippe å skulle forklare seg. For hvis denne forskningen blir allemannseie, da vil den ikke stilles spørsmål ved. Da trenger han ikke lenger å skulle skape en kontekst for maleriet sitt, som noe som kommer utenfra. Det trenger ikke diskuteres ut fra en eller annen variasjon av uopplyst kulturhistorie, eller forestillinger om hjemland og marginalisering.

Jeg vil spørre ham om det, men tenker også at han har fått svare nok for denne gang. Nå er det kanskje vi som må tenke selv litt.

Etter at vi har lagt på, blir jeg sittende og skrolle gjennom Fadlabis Facebook-­profil. Jeg finner statusoppdateringen hans etter salget til Nasjonalmuseet: «I’m so happy today. The National Museum just bought my painting The Onset of Vertigo. Now my grand kids could walk one day into the museum and see something their grandpa painted long after I am gone.»