En følgesvenn i livet 13.02.2025

Kunst og psykisk helse er et tema som har noen godt opptråkkede stier, ofte knyttet til kunstnermyten om en gal og genial skikkelse, eller kunstterapi som diffust (men tidvis velfungerende?) virkemiddel. En annen slik sti er bekymringer knyttet til instrumentelle forklaringer av kunsten – altså at kunsten er verdifull fordi den kan løse et problem, for eksempel menneskets psykiske uhelse, snarere enn verdien den har i og av seg selv. Samtidig er jo kunsten nettopp et naturlig uttrykk for privat og noen ganger kollektiv sorg og smerte – et rop, en protest, eller avlasting for uavklarte følelser og uklare erfaringer. Kunst er ikke lik psykisk helse, men følelser knyttet til vår psykiske helse, som sorg, avmakt, depresjon og annen mørk materie, vil naturlig nok finne ulike uttrykk i kunsten. Noen ganger dveler kunsten i ensomheten og beveger seg inn i de indre rom, andre ganger kan mer utadvendte, relasjonelle prosjekter bli veien å gå. I en liten serie fremover vil jeg se på små og store spørsmål og prosjekter knyttet til nettopp denne typen spørsmål, i noen tilfeller med kunsten som en generell størrelse, andre ganger med utgangspunkt i helt konkrete kunstuttrykk eller kunstnervirker.

Når det å «sette ord på» frarøver mening

Noen ganger tenker jeg at det å forklare viktigheten av kunst for den psykiske helsen, blir som å forklare religion: Det er heller snakk om et indre driv, søken og behov enn en helsemessig gevinst på nivå med å spise nok magnesium, eller muskelmasseøkningen man kan få av å gjøre markløft. I dette eksistensielle – eller sjelelige, om du vil – landskapet er ikke alt like håndfast; likevel oppleves det selvfølgelig i den forstand at få av oss blir overrasket over å lese at forskningen viser at kunst har en positiv effekt på psyken. Det finnes derimot mange temaer det går an å utforske, for eksempel om det er den «passive» rollen, der man opplever kunst ved å se den i et galleri, eller om det er det å skride til verket selv, som er mest «effektivt» i den direkte terapeutiske sammenhengen. Og hvilken psyke er det kunsten er bra for? Handler det om mennesket som ønsker å finne utløp for lavere sinnsleier, eller om en som har et mer generelt ønske og behov for å føle seg forstått, mindre ensom? Eller er det snakk om den med sammensatte helseproblemer eller alvorlige psykiske lidelser, med få tegn til bedring? Dette er kanskje et av de mer diffuse punktene i debatter om kunst og psykisk helse, der vagheten i seg selv kan åpne for at alle argumenter «passer», nesten uansett hvilken retning argumentet beveger seg i. Jeg mener ikke med dette at kunsten ikke er viktig for den psykiske helsen, dette er jeg helt og fullt overbevist om at den er, og noe jeg kan skrive under på for egen del. Men feltet kan noen ganger bære preg av mindre interessante debatter, der mye kommer fra en retning som allerede er positivt innstilt, der få stemmer høres fra «brukerne» i psykiatrien for eksempel, hvor mange argumenter resirkuleres og dermed har lite faktisk nytt å tilføre.

Hva er kunsten et frirom fra?

Nylig leste jeg en artikkel ført i pennen av Ilmi Willbergh, professor i pedagogikk ved Universitetet i Agder (UiA), om hvordan effekten av møtet mellom elever og Den kulturelle skolesekken kan styrkes gjennom at lærerne forberedes gjennom lærerutdanningene. Et gjennomgående punkt når lærerstudentene sammenligner den typiske skolehverdagen med kunstutfoldelse, er at «kunsten i skolen bør være et domene som kan være fullstendig fritt for kriterier, kunnskap, ferdigheter og arbeid». Dette er relevant også i sammenhengen kunst og psykisk helse fordi en lignende argumentasjon går igjen, nemlig at kunsten er som en åpen og lite besværlig bok, som kan fylles med det man måtte ønske. Hvis jeg legger godviljen til, så forstår jeg dette som at kunsten ikke skal stille nok et krav til elevene, men være et frirom som kun gir det mottageren trenger og ønsker, når eleven ønsker det. Kunsten har ikke noen gitt form, men kan formes etter personen som tar den imot. Hvis jeg skal være mer kritisk, høres dette langt på vei ut som en kunstforståelse der kunsten blir fullstendig vannet ut og kun er et redskap for å lette på trykket fra en presset og masete hverdag. Og hvor blir det av kunstneren midt oppi det hele?

Et mer nyansert uttrykk for noe av den samme forståelsen finner man i teksten «Kunst og psykisk helse» fra Det norske medicinske Selskabs tidsskrift Michael, skrevet av psykiater Anne Kristine Bergem, her om kunst generelt: «Kunst kan være krevende, men stiller ikke krav. Kunst kan oppleves provoserende, stimulerende eller beroligende. Det er ingen entydig eller fastlagt måte å oppleve kunst på, og alles opplevelser er like gyldige. Kunstverk må heller ikke forstås og forklares, de kan bare oppleves. Men møtet med kunst kan vekke følelser, tanker og refleksjoner hos den som møter kunsten, og i møtet kan betrakteren forstå seg selv på nye måter. Slik kan kunst være utviklende.»

Det skal heller ikke stikkes under stol at når det er snakk om kunst og psykisk helse, burde et vesentlig fokus være hvordan kunsten oppleves for mottageren, og det får Bergem frem, selv om også hun grenser til å redusere kunsten til en myk dyne som kan pakkes godt rundt et ukomfortabelt, stresset menneske.

Ja til et utadvendt blikk

Kunsten kan være en god følgesvenn, det tror jeg både Bergem og redaktørene for den nye antologien Being Human Today (2024) kan være enige i. Boken springer ut av det internasjonale forskningsnettverket med samme navn, også tilknyttet UiA, men som del av satsingen «Kunst i samfunn». Gruppen har forsket på ulike sammenhenger og temaer i skjæringspunktet mellom kunst, pedagogikk og psykisk helse. I åpningsartikkelen til boka, «A Catalogue of an Exhibition That Didn’t Take Place», vektlegger riktignok de tre redaktørene, Gert Biesta, Lisbet Skregelid og Tore Dag Bøe, å se mer holistisk på menneskets helse og uhelse snarere enn å bruke kunsten til å reparere noe, som hos Bergem. De hevder at det finnes et sterkt og feilaktig press i samfunnet om å løse enkeltmenneskers problemer – nesten som kikkehullsoperasjoner, for å bruke en analogi – både i utdanningssektoren og innen feltet psykisk helse. De er bekymret for at en lignende instrumentell tanke er i ferd med å feste seg også overfor kunsten. Selv om det er fint at kunsten kan være «til nytte», representerer denne hjelpemiddelstankegangen en blodfattig erstatning for et kunstbegrep med en langt større himmel over seg, blant annet som uttrykk for menneskelig nysgjerrighet, søken, glede og sorg. For å nevne noe.

Her deiser man også fort ned i en større samfunnsdebatt som dekkes i ymse aviser og podkaster om psykiske plager og hvordan følelser burde tolkes. Dette kanskje særlig i forhold til ungdom, en gruppe der det rapporteres om en bekymringsfull økning i psykiske helseplager. Er unge i dag seg for bevisst et terapispråk som påvirker tolkning av egne følelser i en sykeliggjørende retning? Eller er det flere som endelig får den hjelpen de har trengt, fordi det er mer åpenhet og samtale om psykisk helse? En annen artikkel i ovennevnte bok berører også dette: I «Otherwise in Life: Thoughts on a Minimalist Psychotherapy» skriver Bård Bertelsen, førsteamanuensis på Institutt for psykososial helse (UiA), blant annet at fremveksten av en «terapeutisk kultur», som i forskningen på hvordan terapi og psykologi generelt påvirker samfunnet, knyttes til nye utløp for sosial kontroll og kulturelle nedgangstider. Det er jo i så fall store problemer, og kanskje ikke noe litt spisset kunstkirurgi kan fikse enkelt. Kunsten som følgesvenn, avlastning, tilskudd og utfordring i et univers med den store himmel over oss og det store dypet under oss er en mer livsbejaende størrelse å forholde seg til, etter min mening, og i noen tekster fremover vil jeg utforske mer konkrete prosjekter som knytter seg til tematikken kunst og psykisk helse.