Ekskrementell kunst 21.12.2020

Nå har det seg slik at jeg har en dobbeltrolle ettersom jeg både er folkevalgt politiker og samtidskunstner, og dette prosjektet er en interessant problemstilling både kunstfaglig og som politisk tilfelle. For hvem skal få bestemme hva som vises i det offentlige rom? Fagfolk, forbrukere eller de folkevalgte? Som politiker og kunstner med en forkjærlighet for kunst i det offentlige rom synes jeg det er vanskelig å svare på dette. For er det egentlig demokratisk å la en kommuneadministrasjon velge et knippe fagfolk til å avgjøre hvordan allmenningene – rommene vi deler – skal se ut? Men på den andre siden: Er egentlig politikere kyndige nok til å ta stilling til disse faglige avgjørelsene?

Vår statsstøttede praksis og produksjon er skjermet av prinsippet om armlengdes avstand, og stipender og prosjektmidler deles ut av fagfolk og ikke folkevalgte. Men praksis for kunst i offentlige rom gjøres derimot forskjellig fra kommune til kommune – med mindre det er et prosjekt underlagt et statlig organ som KORO (Kunst i offentlige rom) (tidligere Utsmykkingsfondet for offentlige bygg, red.anm.).

Her i Stavanger hvor jeg bor, har vi valgt å ha et kunstutvalg bestående av både politikere og kunstnerrepresentanter, samt representanter for administrasjonen uten stemmerett. Men det er de folkevalgte som har flertall i utvalget og derfor siste ord i hvilke prosjekter som velges ut. Vi i det rødgrønne flertallet i kommunestyret prøvde å omgjøre fordelingen i utvalget til én folkevalgt og fire fagfolk, men vedtaket ble sendt til lovlighetskontroll av opposisjonen – og det viste seg at vedtaket var lovstridig, da opposisjonen skal sikres representasjon i alle politiske organ.

Det høres voldsomt ut at man ikke kan justere litt på kunstfaglig sammensetning uten å få paragrafer kastet etter seg, men også disse reglene har blitt kokt sammen av sine særegne årsaker. I dette tilfellet tror jeg det handler om å ha en så demokratisk prosess som mulig. For politikere arbeider tross alt for folket, og det er folkets ærend de går også når de plukker ut det som skal smykke allmennhetens stue.

Jeg sier alt dette fordi det i mine øyne er nettopp den politiske behandlingen av Odelsgut og fantefølge som er det mest interessante som skjer med dette prosjektet nå. For i Kvam vil det omdiskuterte kunstverkets rett til å være en vandrer gjennom bygda – eller en velkommen innflytter – avgjøres av nettopp de som må forholde seg til det i hverdagen: den gjengse kvamværing. Dette skjer gjennom en radikal form for demokrati, nemlig god gammeldags folkeavstemning. Det vil si at det er opp til hver enkelt i bygda å gi sin stemme, og uansett utfall så krever jo også dette at man må forholde seg til kunsten i det øyeblikket man må ta et valg om å i det hele tatt ta et valg. I så måte blir verket mer interaktivt enn noen gang.

Kunsten å lese kunst

Da jeg gikk på Prosjektskolen i Oslo og var pur-ung kunstnerspire, lærte jeg noen av de uskrevne reglene innen kunstproduksjon – som også har vært avgjørende for min tilnærming til kunst.  Leksjonen var det kunstneren Ivan Galuzin som sørget for. Det var i desember 2009 da vi hadde ham som sensor på juleutstillingen, og vi gikk igjennom verk for verk i plenum for klassen. Først ble det gjort eksempel av en klassekamerats tegneserie; en trinnvis visualisering av et narrativ, som i dette tilfellet kulminerte i et eller annet poeng. «Tror du jeg er helt idiot?» spør Ivan. «Aldri ta publikum for å være idioter, la dem tenke seg frem til noe selv.» For Ivan mente publikum hadde en høyere standard enn som så, noe jeg synes er ganske fint, selv om denne stakkaren muligens ikke hadde ambisjoner om å bli samtidskunstner, men kanskje heller en tegneserieskaper.

Så var det min tur i ilden, og jeg var meget fornøyd med arbeidet som besto av noen portretter i blyant på et tårn av pappesker. Det var min første utstilling, og jeg var veldig spent på hva den intense og noe fryktinngytende læreren hadde å si om hva jeg hadde pisket sammen. Hans pedagogiske fremgangsmåte var å tordnende bruke verket mitt som eksempel på hvor lite inviterende det var for uinnvidde og hvor uforståelig det var for utenforstående, og han ga seg faktisk ikke før en klassekamerat tok arbeidet i forsvar. Jeg ble ikke spesielt brydd av dette – noe også Ivan skjønte, så det var like greit den lærdommen kom på min bekostning. I all hovedsak er jeg takknemlig i dag, for han fikk i det minste frem poenget sitt.

Å formidle noe konkret med kunsten sin er såre vanskelig. Det kan så fort bli avskrevet som banalt eller lite intelligent, noe jeg tror skjer oftere enn faktisk kritikk av det man ikke forstår. Frykten for at det ikke er kunsten man observerer, som er poengløs, men heller betrakteren selv som ikke er kompetent nok til å faktisk skjønne hva det handler om. Vi har vel alle gjort oss skyldige i å le med, selv om vi ikke tok punchlinen i en vits. Jeg husker godt hvor forlegen jeg ble under gruppekritikker da jeg studerte. Den svidde lukten av hjerner på høygir som febrilsk lette etter underliggende mening i intetsigende arbeider, for å redde medelevers ansikt. Veldig sympatisk, men også litt pinlig, men øvelsen kommer godt med når jeg som kritiker selv skal analysere og formulere teorier om de arbeider jeg anmelder.

Også det skrevne ord kan misforstås om man ikke får frem riktig ordlyd, på tross av at budskapet bokstavelig talt er stavet for mottakeren. Hvis man i utgangspunktet er fiendtlig innstilt til noe, vil det påvirke hvordan vi leser det. Vi leser ikke ofte saker i en historisk, men heller i en dagsaktuell kontekst.

Ta for eksempel Peer Gynt-parken på Løren, med 20 skulpturer basert på ulike scener fra Henrik Ibsens teaterstykke Peer Gynt (1876). I denne skulpturparken har man satt opp noen lekeapparater, og de foresatte til brukere av apparatene reagerer sterkt på de skumle skulpturene som står der. Peer hos Mor Aase på dødsleiet (2007) av Kinga Smaczna-Lagowska, en skulptur av Mor Aase, som i tredje akt akkurat har dødd en fredfull død i en fattigslig seng med sin sønn Peer ved sin side. Skulpturen fremstiller formen av hennes livløse kropp svøpt i laken, hvor kroppens eneste synlige deler er en slapp hånd og en enkel fot som stikker ut fra under lakenet. Denne skulpturen kan selvsagt leses som om det var en bevisstløs kvinne utsatt for en sovevoldtekt eller verre, ifølge dem jeg har vært i diskusjoner med. I samme park finner vi Bruderovet (2006), en skulptur laget av den amerikanske kunstneren Jim Dime, som er en bjørneliknende figur traskende med en barbiedukke over skulderen. Denne skulpturen viser jo tydelig en tenåringsjente som er ruset, ifølge de samme kunst-engasjerte foresatte. Og dette er altså tolkninger av figurative skulpturer i en forholdsvis «trygg», skulle man anta, kontekst av Ibsen.

Så hvis man på en dårlig dag skal gi en tolkning av en møkkaspreder (som er et av hovedelementene i FFBs prosjekt) midt i sentrum av ei bygd, så kan det definitivt slå dårlig an. Det levner mer rom for tolkning enn foregående eksempel, i hvert fall. Og hvilken (god)vilje man legger til landbrukshistorie. For noen vil en møkkaspreder alltid bare være en møkkaspreder, og kan tolkes dithen at den står og sprer metaforisk kubæsj over hele bygda. Personlig hadde jeg tolket det som en romantisering av bonden, arbeiderklasse og landbruk, og slik jeg skjønner det på FFB så var det mer i den retningen de tenkte. Faktisk var møkkasprederen de tok delene fra, gudbrandsdalsk design fra Vinstra, så den hadde jo en solid forankring i både landbruk og lokal industri.

Polarisering

Men hvordan kom det dit? Mye må sies å ligge i den moderne kunsts notoriske, og heller ikke alltid ubegrunnede, rykte som elitistisk og ekskluderende. Vi kulturfaglige er ikke akkurat fremmed for den gjentatte kritikken av at faglige tekster som deles ut på utstillinger, er tilnærmet uforståelige for folk som ikke har gått minst ett år på kunstforskole. Helst bør en ha en eksepsjonell interesse for teori attåt. Noe slikt har vist seg å ha en polariserende effekt – og bidrar muligens i enda større grad til å øke avstanden mellom Bygde-Norge og kulturmetropolen Oslo. Til feltets forsvar må jeg nevne at alt ikke trenger å være for alle. Noe er for de få, og mye er for de mange, og vice versa. «Jeg har vært på kunstutstilling, jeg, men det var bare ikke helt min greie.» Et utsagn jeg har hørt titt og ofte. Det er litt som å si at man har vært på konsert en gang, men at det ikke smakte. Banalt som det er, så er dette realiteten vi må forholde oss til, men det blir et reelt problem om folks forventninger skal legge føringer for kunsten.

Det kommer frem av dokumentaren hvor fremmed og skummelt innbyggerne opplevde FFB, og som konsekvens av dette også deres kunst. Plutselig befinner arbeidet seg i et utilsiktet paradoks i og med at vesentlige elementer i FFBs verk utfordrer kulturell fremmedfrykt. Noe av det første gruppa gjorde, var å sette opp en provisorisk «romleir» – som jo gjerne signaliserer en nomadisk livsstil, ofte uglesett av samfunnets øvrige medlemmer, både i en historisk og dagsaktuell kontekst. Dette interaksjonsgrep er også beslektet med et arbeid som FFB gjorde i 2012, Den norske Rom-ambassade – en midlertidig ambassade oppført på Tullinløkka – og slik satte søkelys på det norske romfolks mangel på et offisielt samlingssted i hovedstaden og landet for øvrig. (Arbeidet ble utviklet i samarbeid med diverse foreninger og organisasjoner for romfolk, red.anm.) Å innta ulike offentlige rom er en del av FFBs strategi.

Det som ikke kommer frem i dokumentaren hva angår Kvam, er derimot at hele bygda var invitert på julebord, og at bare én enkelt kvamværing møtte opp. FFB gjorde visstnok en innsats for å være inviterende, og stiller seg noe uforstående til lokalbefolkningens kritikk av høy musikk og bråk på nettene, noe det kommer frem i dokumentaren at folk irriterte seg over. De mottok i det minste ingen klager før det gikk skikkelig til hundene og bygda plukket opp sine usynlige brannfakler og høygafler (og skitne truser, faktisk) og hyttet neven mot skulpturen på torget.

Men er det kunstnernes skyld at lista var for høy for at folket turte å lufte sine bekymringer? Eller er det bare et norsk fenomen, en slags høflighet som fører til at folk bare får styre på, og finne seg i alskens helt til det eksploderer? Å ta det for gitt at det er ro etter klokka 23:00 i hverdagen, og at ingen våger å klippe plenen på søndager?

Men er det egentlig kunstneren som har ansvaret for å legge til rette for sårt trengte holdningsendringer hos politikere og godtfolk? Prinsippet om subjektiv tolkning burde jo være grunnleggende utdannelse allerede på barneskoletrinnet, det er jo i all hovedsak et verktøy til å tenke sjøl. Kanskje vi kan sende Ivan Galuzin på signingsferd over det ganske land, væpnet med sin ukonvensjonelle pedagogikk og faglige skråblikk.

Økonomi

Og så koster den jo, den der kunsten. Offentlig kunst er et spleiselag av skattepenger. Med kombinasjonen av personlig eierskap til det offentlige rom og å være en individuell økonomisk bidragsyter, er ikke veien så lang før man blir irritert når man føler at man har betalt for noe man ikke vil ha. Eller enda verre: føler seg svindlet.

Som et eksempel kan det nevnes at det er stor uenighet om både kostnaden på og forslaget til slagord i markeringen av Stavangers jubileum når byen fyller 900 år i 2025. Det ble til folk og politikeres frustrasjon brukt 70 000 kroner da kommunikasjonsbyråene Hey-ho, let’s go og Procontra fikk i oppdrag å koke sammen et slagord, og de landet på forslaget «Tenk om!» Dette slagordet skal gjenspeile både omstillingen og utfordringene Stavanger-regionen står overfor, og er ment som en oppfordring til å våge å drømme, ifølge innstillingen til formannskapet. Med tanke på byråenes valg av eget bedriftsnavn tenker jeg at det kunne slått verre ut, men okke som så ble det full ståhei blant politikerne som ikke kan enes om hvorvidt dette er en god idé eller ei. Rødt foreslo å droppe det, Fremskrittspartiet vil ha folkeavstemning, mens Senterpartiet vil at politikerne skal få velge.

Da Ullensvang hadde folkeavstemning, ble resultatet: «Jævla bra kommune». På bakgrunn av dette stilte Senterpartiets Bjarne Kvadsheim spørsmål ved om det virkelig var lurt å invitere folk inn i en slik prosess. I nabolandet Sverige har de en liknende problemstilling. Det pågår nå en debatt om det uferdige kunstverket PING PONG av Peter Johansson som skal installeres utenfor en ny sportshall i Kungsängen litt utenfor Stockholm. Den blå skulpturen er en «gubbe» med mekanisk munn og øyne som beveger seg frem og tilbake som på en buktalerdukke, og har allerede fått kallenavnet crack-smurfen. Der Johansson ser en trivelig gubbe som gleder seg over idrett og lek, ser andre en ruset smurfe-liknende karakter.

Johansson på sin side spekulerer på om det muligens er den høye prislappen på skulpturen (angivelig drøyt 600 000 svenske kroner) som provoserer mest, ikke nødvendigvis estetikken eller verket i seg selv. «Det koster en del. Og det er de kanskje jækla irriterte på. Kanskje synes de pengene skulle gått til folkehelse, barneomsorg eller helsevesen. Og kanskje burde de det? Kanskje det er for dyrt for et kunstverk, og at man heller skal satse pengene på helsevesenet. Jeg vet ikke», sier han til SVT, mens han trekker litt på skuldrene med et forsiktig smil.

Avslutningsvis

Med Odelsgut og Fantefølge har FFB tatt i bruk karakteristikker fra både samisk og norsk funksjonell og estetisk kultur, og hadde dette vært en kunstkritikk (som jeg vanligvis skriver), ville jeg skrevet at skulpturen til FFB sitter som spikra. Men det meste som kan sies om den, har blitt sagt til nå, og det mest spennende som står igjen, er det politiske aspektet. For nå – tre år seinere – avventer vi ennå kvamværingenes dom, og det er slettes ikke sikkert at skulpturen er spikra fast på bygdetorget. Kommunen tar ikke ansvar for vedlikehold av verket, på tross av henvendelser fra FFB. Men dette er en typisk omsorgssvikt og gjentakende problemstilling rundt kunstverk i kommunal eie over hele landet.

Kunst generelt, og i offentligheten spesielt, vil mottas ulikt basert på publikums egne assosiasjoner og referanser. Men i tillegg til publikums eierskap til det offentlige rom, tror jeg at det er et annet viktig aspekt her: en forventning også til kunstneren og kunstnerens virke, noe som igjen bidrar til økt fiendtlighet og kulturforakt. Jeg opplever det dit hen at folk ofte føler seg som en slags «arbeidsgiver», ettersom deres skattepenger er med på å lønne kunstnere gjennom stipender og annen statsstøtte. Det er jo det som menes med at «kunstnere har sugerøret langt ned i statskassa». Dette er jo på samme tid riktig og uriktig; kassen er delvis midler fra «min inntektsskatt», mens noe er fra fellesskapets goder, som inntektene fra oljevirksomheten. Men kunstnere blir gjerne sett på som statlig ansatte – enten de mottar stipend eller ei. For det er en vanlig misforståelse at alle samtidskunstnere i Norge er lønnet av allmuens skattepenger når realiteten er at de aller fleste kunstnere arbeider fulltid ved siden av sitt kunstneriske virke, og er slik selv med på dette spleiselaget både gjennom skatt og moms. Det gjelder for øvrig også tildelte prosjektmidler og arbeidsstipend de skulle motta.

Dessuten er trolig mengden gratisarbeid kunstnere gjennomfører, med på å etablere et økosystem der kunstnerne tas for gitt. Kunstnerne er gjøglerne i hoffet, og har en snodig plassering mellom bourgeois og proletarene. Kunstnerne er begge – og ingen – av disse, og når kunstnerne ikke gjennomfører arbeidsoppgaver bestilt av stat eller kommune som står til folks forventninger, ja da kalles man inn på teppet. Og da blir reaksjonene gjerne sterke om innholdet er kontroversielt eller ikke behager fellesskapets konsensus om kunstnerisk kvalitet. Og når det oppfattes slik at disse skattepengene jevnlig er med på å finansiere oppsett av eksperimentelle danseforestillinger som bruker avføring som virkemiddel i fremføringen, enda dette er blant de mer sjeldne tilfellene, vil ikke reaksjonene vente på seg.

Det er uvisst om vedkommende var inspirert et slikt tilfelle, eller om det var møkkasprederen som gjorde utslaget for påfølgende sivil ulydighet, men noen av innbyggerne i Kvam ble i hvert fall så sinte at de la fra seg ei utbæsja dametruse på skulpturen. Hvem vet hvor de ville hen. Det er vel åpent for tolkning, tenker nå jeg.