Eksistensielle klanglandskap – Camille Norments festspillutstilling 13.12.2023 Kritikk

Det første vi ser når vi kommer inn i utstillingen, er noen benker vi kan legge oss ned på. Allerede her er det en innadvendt og selvreflekterende modus som settes i gang siden det ikke er noen ting, ingen verk, vi skal stirre fortryllet på. Det som presenteres er ikke visuelle fokuspunkter, men et sted vi skal oppholde oss i og oppleve. Lydlandskapet som Norment har designet for dette rommet, er diskret, men formativt; det antyder en masse, men sier ingenting bestemt. Det er som om hun primært vil aktivere det slumrende ubevisste i oss, stimulere lyttesansen ved å dirigere oss ned på disse benkene. Mange – i hvert fall de to gangene jeg besøkte utstillingen – brukte benkene som en stasjon for å tenke, ta seg tid. De hørte hennes lydinstallasjon, selvsagt, men der de satt henfalt i seg selv eller lå mediterende på ryggen, er det utenkelig at ikke lyd og deres eget sjelsliv slynget seg sammen, speilet hverandre, interagerte.

I de andre rommene er det mer visuelle verk, men de er en naturlig forlengelse av det nærmest rituelle, til og med sakrale sinnelaget man inviteres inn i i det første rommet. «Gyre», utstillingens tittel, betyr da også noe som gjentar seg, går rundt, som visse deler av strømningene vi finner i havet. Denne bevegelsen kommer særlig sterkt til uttrykk i konstellasjoner, som med sine messingflater reflekterer den som ser. I et verk ser vi en trompetlignende form med en dråpefigur hengende over seg. Denne tingen er blankpolert, helliggjort der den skinner og graviteres frem i rommet. Som et gigantisk mantra står den der både som et speil og et forstørret glimt av en vanndråpe som en gang (kan vi tenke oss) falt ned i en bladfold eller i en gjenglemt pokal i en nedgrodd hage. I et annet verk, som er lite og diskret, ser vi to blanke jernkuler sirkulere i en messingbolle, som et sinnbilde på ensomhetens umulighet. Ingenting finnes i isolasjon, sier de, alt oppstår ved at vi støtes fra eller trekkes mot en annen, eller noe annet enn oss selv, for i denne evige runddansen, dras vi rundt i livets kvern, mens vi hater og elsker.

I både den enorme «pokalen» og de to kulene trekkes Norments klanglandskap sammen til et todelt bilde av hva det vil si å være til, og å lytte til det som finnes. «Det er vakkert, dette livet, hvert eneste øyeblikk er vakkert», tenker jeg når jeg ser dette, for selv om vi kvernes i stykker av eksistensens runddans noen ganger, vil vi til slutt kunne smile mot oss selv i nådens blankpussede overflate.

Et annet verk minner om rustne togskinner bøyd om til halvsirkler, og de akkompagneres av en dronelignende lyd. Dette er invitasjoner til gravearbeid i mening, gjennom utstillingens formanende invitasjon til å lytte. Lytte, ikke bare til lydene, men til fortiden, historien, også i eget liv. Gjennom lyttingen inntas gråsonen hvor skillet mellom fortid og nåtid, viktig og uviktig, svinner hen i ønsket om å få med oss klangen av det som føyes sammen i oss selv, det som møtes i tingen når vi lener oss ned mot den, snur øret mot det der ute like mye som det der inne.

Dette sammenfallet kommer til syne også i en stor jernkule på gulvet vis-á-vis de to små som danser i en jernbolle. Hele rommet brettes sammen rundt meg i den blanke jernflaten, ser jeg da jeg swiper frem selfien jeg tok på mobilen.

«Gyre» får meg til å tenke på hva som definerer oss, og hva som egentlig styrer hvordan vi lever. Mange tenker at dette er uinteressante spørsmål når man skal vurdere kunst, men for egen del er det selve utgangspunktet. Til og med i privat forstand, for verdien av kunst er ofte aktivert gjennom de mest intime korrespondanser mellom det der ute (kunsten) og det der inne (deg). Så – om vi tar personen først – kan det viktige i et liv være helt uanselige scener eller inntrykk som til slutt viser seg å bety alt. Og dette er kanskje ikke det vi bestemmer oss for at vi skal huske, men det vi ikke blir ferdig med, det som kommer tilbake når vi ikke tenker, er adspredt, venter, det er det viktigste. Jeg snakker om det som hjemsøker enten vi vil eller ikke. La oss si du står og venter på bussen en regnværsdag, med fuktig jakke og flyktige tanker, da en detalj fra et gammelt minne dukker opp, du skjønner (plutselig) at det er en scene fra barnerommet som returnerer, bildet kommer tilbake fra den gang du ble stående og se på en skyformasjon utenfor vinduet og slapp lekene du hadde mellom hendene. Det er ikke noe viktig med det som skjedde, egentlig, men du berøres av minnet, gjennomtrenges av det. Scenen kom tilbake gjennom et glimt i en vanndam som lignet skyen, eller var det fordi sidepersonen på holdeplassen kremtet på en distinkt måte som minnet om pappas kremting i siderommet der du sto foran vinduet, som brakte det forgangne inn i øyeblikket?

At Norment bedriver «kulturell psykoakustikk» og utforsker «feedbacks» i oss og våre omgivelser, som det heter i presseteksten, er derfor åpenbart for meg. Norments «Gyre» er en arkitektur for nettopp et slikt arbeid med eksistensielle minnelandskap. Jeg mener ikke at utstillingen handler om deg eller meg – den enkelte – men at verkene befinner seg i gråsonen mellom kropp, rom, minne og nåtid. Norment dyrker frem hybride rom hvor alt legges til rette for å aktivere den som ser og hører – tingen er underordnet opplevelsen.