Eksemplets makt 15.04.2020 Kritikk

Jonas Ekeberg
Postnordisk – Den nordiske kunstscenens vekst og fall 1976–2016
Torpedo Press (2019)

Postnordisk bygger på en gjennomgang av en rekke tekst-, bilde- og privatarkiver, tidsskrifter og andre kilder. Det har ledet fram til en 552 sider lang tekst om et utvalg hendelser, utstillinger og endringer i Norden i tidsrommet 1976–2016 med fokus på det Jonas Ekeberg kaller «nittitallsgenerasjonen» (s. 173).

Boken kommer i kjølvannet av at det i mange deler av verden jobbes iherdig med å definere sterke regionale kunsthistorier som kobler seg fra den vestlige tradisjonen. Nordens nærhet til denne tradisjonen gjør Postnordisk til et vanskelig prosjekt. Vanskelighetsgraden viser seg i inntrykket at boken er mer styrt av egne interesser enn at den bidrar med et alternativ til tradisjonen den skal stå i relieff til. Det er ikke rart at Ekeberg har vært opptatt av hva en nordisk kunstscene kan være, all den tid han nettopp har avsluttet sitt mangeårige engasjement som ansvarlig redaktør for Kunstkritikk.no/.se/.dk/.com, der han har stått for en utvidelse av kritikksatsingen som i utgangspunktet bare var et «.no». Det er på mange måter lett å lese Postnordisk som et forsvarsskrift for institusjonen han nå forlater: et sted der samtaler på kryss av de nordiske nasjonalstatsgrensene skal være aktive og gis rom.

Kampen for/mot det nordiske

Begrepet postnordisk er satt opp mot det svenske Palettens ansvarlige redaktør Folke Edwards beskriver som nordisme da han skriver om tidsskriftets nordiske satsing i 1963. Edwards avslutter sin tekst med å si at: «En nordism som blir isolationism är på förhand dömd» (s. 58). Jeg opplever at Ekebergs postnordisme 56 år senere dessverre bærer preg av nettopp isolasjonisme. Det er som om boken jakter på en stringent fortelling om Nordens kunstscene (bevisst entall her), men denne finnes selvsagt ikke. Det er derfor spesielt underholdende å lese på side 157 at det allerede i begynnelsen av 1990-tallet var enighet blant både etablerte og unge kunstnere om at «diskusjonen om en nordisk kunstnerisk identitet var helt uten relevans. Nordisk kunstliv var gått inn i en ‘postnordisk’ situasjon.» Postnordisk virker derfor som et produktivt begrep i utgangspunktet, men det er likevel vanskelig å se hvordan det kan leve utenfor denne teksten – en tekst jeg oppfatter jobber for å nettopp isolere Norden fra resten av verden. En verden som også internt i Norden er mye mer fragmentert, mangefasettert og mangfoldig enn det teksten klarer å belyse.

Til tross av at boken bygger på et bredt kildemateriale, er den først og fremst en holdningstekst som baserer seg på forfatterens perspektiv – som unektelig er hvitt, mannlig og vestlig. Det burde derfor vært noe større refleksjon om både kunsthistorieskriving og eget ståsted i innledningen. Dette blir spesielt tydelig da kunstscener som ikke er skapt i noen av Nordens hovedsteder eller urbane sentre, blir kraftig nedprioritert og i stor grad bare figurerer i teksten for å støtte opp om de sentrene som har vært delaktige i å fremme en samnordisk identitet og politikk. Prosjektets avgrensing til å bare handle om prosjekter, tidsskrifter og utstillinger som tar for seg Norden, reproduserer dermed usynliggjøringen av nordiske periferier (i mangel på et bedre begrep), slik som Grønland, Færøyene, Åland og Sápmi. Boken framstår dermed som et ganske reaksjonært prosjekt – til tross av tittelens «post-».

I teksten fokuseres det på «De urbane scenene i Norden» (s. 301), og boken er i tillegg forankret i en slag hovedstadssentrisme. De urbane ikke-hovedstedene i Nordens kunstscener er ikke beskrevet som uavhengige, men får søkelyset på seg bare når de narrativt og retorisk kan støtte hovedstedenes scener. Spesielt graverende er dette fra et Bergens-perspektiv når prosjektet Mellom rommene (1990) beskrives slik: «Dette prosjektet hører med i Oslo-scenens historie fordi mange kunstnere fra Oslo deltok, og fordi scenen i Bergen rekrutterte aktører til Oslo.» (s. 218) Et viktig og nyskapende prosjekt i norsk sammenheng som springer ut av den tverrfaglige scenen i Bergen idet vi skriver nittitall, får altså i denne teksten ikke lov til å bety at Norges nest største by kan være en egen urban kunstscene, med egne impulser og nettverk.

Kunstnere, institusjoner, gallerier, utstillinger, prosjekter og tidsskrifter blir i Postnordisk stilt på linje med kuratoren for på den måten å beskrive et helhetlig bilde av hva det er som skaper en «scene» der nettopp kuratoren løftes fram som et nytt element. Framveksten av kuratorrollen i Norden er derfor viet stor plass, og det er gledelig at det i løpet av 1980- og 1990-årene spesielt er to kvinnelige kuratorer som får mye plass i teksten: Gertrud Sandqvist og Maaretta Jaukkuri. Sistnevnte blir endog utropt som «den første nordiske kuratoren i en fast stilling» (1983–1989, Nordisk Konstcentrum) (s. 81). Selv om teksten åpner opp for en rekke refleksjoner om hvordan den, ifølge Ekeberg, nordiske scenen er satt sammen av enkeltpersoner, og er avhengig av politiske og økonomiske omstendigheter, er det likevel en tekst som henvender seg til de allerede innvidde. Det vil være vanskelig for en person som ikke har noen nærhet til den nittitallsscenen som det fokuseres på, å forstå rekkevidden av det som beskrives, og er spent på å se hvilke endringer som er implementert i den kommende engelske oversettelsen.

Leseveiledning

For dem som ikke ønsker å lese seg gjennom alle de 552 sidene med tekst, så kan jeg anbefale å se på alle de fine bildene og lese kapittel 1, «Historisk», og introduksjonene til hvert påfølgende kapittel som én tekst. Introduksjonene er nemlig en samlesing av de korte og oppsummerende gjennomgangene av spesifikke utstillinger og prosjekter som opptar hoveddelen av bokens kapitler. Disse eksemplene er ifølge Ekeberg et forsøk på å skrive en nordisk utstillingshistorikk. Jeg velger snarere å lese dette som et verk som kan legge grunnlaget for «nordiske utstillingshistorier» på sikt, da eksemplene alene eller samlet ikke er grundig nok presentert til å stå som selvstendig utstillingshistorie. Noen steder mangler navn på institusjonen som var vertskap for prosjekter, kuratorers navn er utelatt, og tidvis er det bare deler av de deltagende kunstnerne som trekkes fram. I tillegg er det jeg mener kan være nøkkelprosjekter i perioden som særlig diskuteres, utelatt – for eksempel «Whatever happened to social democracy?» på Rooseum i 2005, kuratert av Charles Esche og Pavel Buchler, med et omfattende filmprogram satt sammen av Andres Kreuger.

Uten et stikkordsregister som kan åpne opp teksten for et hurtigsøk etter begreper, titler eller personer, så er det vanskelig å orientere seg i bokverket. Jeg må basere meg på mine egne markeringer i margen av boken når jeg hevder at «Whatever happened (…)» ikke er omtalt. Det må jeg også når jeg skriver at feminisme i nordiske kunstneres praksis er forvist til et eget avsnitt i et av underkapitlene (halve s. 318, i omtalen av tidsskriftet Material i «På grensen til hybris – Material, Stockholm, 1996», s. 314–318). Det ville være interessant å lese mer om nettopp hvilke krefter som påvirket bevegelsene i det Ekeberg kaller «den nordiske kunsten» og «den nordiske kunstinstitusjonen» ut over motsetningen mellom velferdsstaten og neoliberalismens framvekst. I forlengelse av disse observasjonene er det viktig å påpeke at teksten dessverre mangler en anerkjennelse av at feminisme ikke er én monolittisk størrelse. Det er heller ikke definert hvilken postkolonial diskurs forfatteren lener seg på i sin undersøkelse. Dette fører til at boken i stor grad framstår som en oppramsing av eksempler, snarere enn en dybdeanalyse av materialet som er konsultert.

De kreftene som materielt sett påvirker dette omfattende tekstmateriale, er formgitt av Carl Gürgens og NODE Berlin Oslo, og boken ser i all hovedsak bra ut. Jeg vil likevel trekke fram at teksten er pepret med svarte prikker som indikerer at man skal flytte blikket ut i den brede margen for å finne fotnotehenvisingen, som en deretter skal finne i sluttnoteapparatet bakerst i boken, der de ikke er organisert løpende, men etter kapittel. Vanligvis ville jeg ha lest fotnoter med stor interesse, men her blir den fysiske øvelsen å håndtere denne mursteinen av en bok for stor.

Til tross for mine innvendinger og at jeg sitter igjen med følelsen av å være «utenomnordisk»: Postnordisk er en imponerende kartlegging av eksempler som kan fungere som utgangspunkt for mange i arbeidet med å belyse hvilke andre kunstnere, kuratorer, utstillinger, prosjekter og institusjoner som er sterke stemmer fra denne delen av verden i perioden forfatteren tar for seg. Boken kan potensielt fungere som en katalysator for mer dyptpløyende utstillingshistorier, være grobunn for korrigerende verker som tar Nordens mangfoldighet på alvor, eller fungere som en minnebank for den allerede innvidde leser. Den kan til og med fungere som et bakteppe for en livskraftig og intens diskusjon om hva det er som skal få stå som definerende for kunstneriske og kuratoriske praksiser i den politisk konstruerte regionen Norden.