Om denne teksten skulle ha blitt heilt riktig, burde eg ha bytt ut blekket i kulepennen med soyasaus som har stått i romtemperatur nokre år lengre enn best-før-datoen. Eg burde i tillegg hatt føtene i eit fotbad med spagetti i tynn tomatsaus med nokre dårleg kokte egg flytande i overflata. Eg burde også hatt ein sneip i kjeften, som var så kort at gloa nesten sat seg fast i nasebora når eg laga grimasar over kluss på papiret. Tekst av Brynhild Grødeland Winther

Hanna Fauske, Sviskekompott (2019). Stillbilete frå video, 2:30 min.

Hanna Fauske har eit usmakleg, nostalgisk og uappetittleg kunstnarskap. Tolk det som du vil, men det er meint som eit kompliment. Ho har ei tydeleg visuell stemme, men er heldigvis svært utydeleg når det gjeld å konkludere. Det er heilt greitt at det er slik, for konklusjonar betyr at det ikkje er meir att. Konklusjonar er pausebiletet, eller prøvebiletet eller kva det enn heitte, det som dukka opp på TV i gamle dagar når kveldsnyheitene var over.

Hanna Fauske (fødd 1988 i Fredrikstad, bur i Trondheim). Foto: Anne Haarstad.

Gamle dagar på boks

Arbeida til Hanna Fauske kunne fort ha blitt nostalgiske sidan dei er basert på ein estetikk frå eit tidsrom som fell i smak hjå mange. For andre synast denne estetikken kanskje som i overkant fargerik og vulgær. Men når det absurde mennesket brukar dette som scenografien sin, blir det ikkje nostalgisk likevel. Somme folk lever heilt utanfor alt som heiter boksar. Dei har sine eigne suppeboksar. For nokre er dette ei bevisst avstandstaking. Andre veit ikkje at det er ei avstand. Innelukka i eigenkonstruerte, underfundige rutinar, direkte knytt saman med innvollane. Magesekken. Klokka følger hjarteslaga og dråpa som drypp i hjørnet av kjøkkentaket. Tida heng berre på greip for dei som har gått seg fast i sporet. Kroppen er eit damplokomotiv. Pusten er røyken, livsgnisten. Fyrstikker. Tannpirkarar. Pølser.

Livet er best før krampen tek deg. Best før det går hakk i plata. Best før sjela blir ståande og dunke seg mot veggen på innsida av det halvtomme kjøleskåpet. Best. Før. Datoen.

Du får kvitlaukande viss du gnir ein kvitlaukbåt under fotsolen og ventar omtrent fem minutt. Veit du at ein òg får dårleg ande av å liggje i badekaret om ein erstattar vatnet med middagsrestar? Veit du at det ikkje hjelper å vaske sjela i dusjen med Zalo etterpå? Huda er eit filter, og livet sig sakte inn gjennom porene og set seg fast i pusten som ein gamal kabaret. Huda er ikkje eit kondom. Menneskefasongen hindrar deg ikkje i å vere ein metafor for noko menneskeleg. Fordi du er dyrisk abnorm, fullstendig umenneskeleg, samstundes usårbar og menneskeleg. Som eit stykke ukokt sjel i blomstrete kjole. Lyden du støyter ut. Halvt oppbrukt treningsøkt. Du er så føkkings uengasjert, babe. Lydar frå mageregionen, der alle ingrediensane ligg og ulmar. Somme seier at livet er tungt, men det betyr berre at dei har ein dårleg løfteteknikk. Alt skjer på ny, og på ny. Stillstanden repetert. Ingenting repetert. Og det veks noko ut av stabelen på bordet.

Hanna Fauske viser to videoar under årets utgåve av Statens kunstutstilling, Høstutstillingen: Sviskekompott (2019) (bildet) og Nei, du kan tro nej, du (2018).
Hanna Fauske, Sviskekompott (2019). Stillbilete frå video, 2:30 min.

Me skal alle bli makaroni ein dag, men ikkje eg.

Ein treng ikkje ha rutinar for å vere tam. Ein treng heller ikkje vere tam for å gjere ting riktig. Å prøve å gjere noko riktig fører ofte til at det blir heilt feil. Det er mange som seier at kunsten deira inneheld eit narrativ. Somme gonger er det berre eit forsøk på å narre deg. Forsøk på å få deg til å tru at det er slik. Hanna Fauske sine arbeid inneheld narrativ. Det er ikkje tull. Arbeida hennar er kakestykke, eller andre godbitar frå rare liv. Små, hårete fragment i sveitte sokkar.

Lukta av gamal fukt i skumgummimadrassar. Neglene du klipte av ligg att på tallerkenen med matrestane frå ein oppbrukt dag. Eller natt. Det spelar inga rolle. Somme menneske spelar ei anna rolle. Ei rolle som noko avskyeleg skjønt, i sin nakne poesi. Eller i all si gru.

I eit punkt blir verkelegheita klemt ut av kroppen som siste rest av ei tube med billeg kaviar. Me skal alle bli makaroni ein dag, når trassen går ut av det siste andedrag. Men ikkje eg. For eg nektar. Likar ikkje makaroni. Makaroni er temmeleg vemmeleg. Det finst folk òg som er slik. Utan substans. Som makaroni. Men makaroni kan òg vere så definert at mennesket som er makaroni, blir ein parodi på seg sjølv. Og for tusande gong undrar eg meg over om det finst slike menneske, heilt på ordentleg? I verkelegheita? Viss det er slik, syner verkelegheita seg med eitt som eit kuriositetskammer, eit skrekk-kabinett, eit freak show, eit eviglangt lokalteater på repeat. Det kjennest ut som om frosne grønsaker har blitt alvor no, medan drøvelen er undervurdert … Og ting ein ikkje kan le av, kan ein heller aldri ta alvorleg.

Du blir det du et, og det du ikkje åt opp. Du blir det du trakkar på.

 

Hanna Fauske (f. 1988 i Fredrikstad) bor og arbeider i Trondheim. Hun er utdannet ved Kunstakademiet i Trondheim. Fauske har stilt ut ved blant annet Trafo Kunsthall (Asker), BABEL visningsrom for kunst (Trondheim), Studio17 (Stavanger), RAKE visningsrom (Trondheim) og Fotogalleriet (Oslo) som en del av utstillingsplattformen Nordic Anthology. I oktober 2020 er hun aktuell med utstilling på Fotografiens Hus i Oslo og deltakelse i Nordic Light Festival of Photography (Kristiansund). I 2021 skal hun vise arbeider på Bærum Kunsthall.