Den kjende setninga over høyrer til den franske filosofen René Descartes (1596–1650) og er meint å skulle bevise at verda kring oss eksisterer, og at vi eksisterer i den. Men i notid, nesten 400 år etter, i ei verd med kunstig intelligens og livsforlengande teknologi, er ikkje setninga lenger så ukomplisert å ta stilling til. Tekst av Sara Kollstrøm Heilevang.

Georges Méliès, stillbilete frå 20 000 lieues sous les mers (1907). Produsert av Star Film Company. Kjelde: La Caixa Foundation via Wikimedia Commons.

I videoverket Francine Was a Machine (2019) utforskar kunstar Marte Aas forholdet mellom teknologi og liv. Ved å ta oss med på ei mytisk reise til havs og til lands, fylt av urgamal intelligens i form av blekksprutar og teknologisk produksjon av nymotens sexdokker der det heile er filma gjennom kameraet sine mekaniske auge opnar ho opp for ein utvida refleksjon over kva det vil seie å både tenkje og vere.

Marte Aas. Foto: Line B. Løkken.

Francine Was a Machine tek utgangspunkt i ei myte knytt til Descartes si reise over havet på veg til Sverige for å besøke dronning Christina. Reisa er reell, og det skulle bli hans siste (han døydde i Sverige av lungebetennelse). I Aas sin versjon er den full av mystikk og opne spørsmål, primært fortalt gjennom eit svært visuelt språk og suggererande lydspor.

Filmen startar med ei skriftleg forteljing om Descartes om bord på skipet. Med seg har han etter sigande den vesle dottera Francine (også ein reell person, men på tidspunktet reisa går føre seg, hadde ho i verkelegheita allereie vore daud i fem år), men ingen andre som oppheld seg om bord, har sett ho. Etter kvart har mannskapet på skipet fått nok av å aldri sjå noko til den angjevelege passasjeren. Dei bryt seg inn i kahytta på kapteinens ordre for å finne dottera, der dei ikkje finn noko menneske, men i staden kjem over ein mystisk boks. Inni denne boksen er ei dokke som kan røre på seg og te seg som eit menneske. Francine was a machine, ei mekanisk etterlikning av dottera laga av Descartes i sorg over tapet av si ekte dotter.

I si forferding over å ha oppdaga denne menneskeliknande, mekaniske skapningen hiv mannskapet ho over bord. Men var det mennesket eller mekanikken som sank mot havets botn?

Neste klipp i videoverket syner eit fragmentert kvinneleg underliv ståande opp ned på eit bord – ubehageleg og fascinerande realistisk, som ei slags umogleg protese. Bileta er frå ein liten fabrikk i USA som produserer sexdokker (som er akkurat det det lyder som, dokker laga for å ha sex med, journ.anm.), og allereie ved dette fyrste klippet har Aas kopla saman eit hav av assosiasjonar og historier om tid, teknologi, kropp og eksistens.

Marte Aas, Francine Was a Machine (2019). Stillbilete frå HD-video (vert vist som projeksjon med lyd), 13:40 min.
Det er lett å bli slått av kor godt handverk filmen og blikket til Marte Aas er, men også av handverket bak dokkene. Små føflekkar på lår, prøvekart over ulike brystvorter og kor utruleg levande huda på desse svevande og liggande lemma ser ut, vitnar om ei ekstrem kjensle, og ikkje minst teft for detaljar.
Marte Aas, Francine Was a Machine (2019). Stillbilete frå HD-video (vert vist som projeksjon med lyd), 13:40 min.

Automaton

Descartes er kjend for å ha meint at kropp og sjel er to separate ting. Denne tankegongen fekk store konsekvensar, både i korleis menneska sidan har stilt seg til dyr og ikkje minst i utviklinga av teknologi, der mellom anna den ungarske oppfinnaren Wolfgang von Kempelens (17341804) automaton «The Chess Player» (som også går under tilnamnet «The Turk») røska ved folks oppfatning av skilnad mellom menneske og maskin. Undrast om Descartes hadde hatt så lett for å trekke like skarpe skiljelinjer i dagens samfunn, der grensene mellom det kroppslege og det psykiske har blitt enda meir utviska ved hjelp av teknologi som kan danne fellesskap, relasjonar, kunnskap og interesser uavhengig av tid og rom. I dag blir mange liv haldne i live berre ved hjelp av mekaniske andedrett eller hjarto sendt på chat.

I Marte Aas sitt verk er Descartes sin idé om separasjon stadig gjenstand for diskusjon og utfordring; eit pikselert filmklipp av havet minner oss på at auget vi ser gjennom, som fortel oss denne historia, også er eit mekanisk auge, med si eiga historie og kopling til kroppen, og bileta frå sexdokkeproduksjonen syner modellar med hud og auge så realistisk utført at det er vanskeleg å skilje frå ekte vare.

 

Wolfgang von Kempelens kjende automaton går under mange namn, blant anna The Chess Player, også kalla The Turk (1789). Teikninga vart laga av Joseph Racknitz, merka same år. Kjelde: Humboldt University Library via Wikimedia Commons.
I Francine Was a Machine er den visuelle delen av materialet konsekvent horisontal; blikket blir ført stødig og langsamt bortover mot sida eller observerer stilleståande linjer.

Intimitetstechno

Forteljinga om ein far som går så i oppløysing av sorg over døden til dotter si at han konstruerer ei teknologisk etterlikning, er på ein måte rørande. Men, det er også ei urovekkande verkelegheitsflukt og fornekting som kvilar over å ikkje la livet gå sin gong, med alt det inneber av sorg og tap.

Androiden Descartes konstruerte av klokkeverk og metall, er ljosår unna teknologien som utgjer dokkene frå USA. Men behovet for intimitet, som desse dokkene er bygd for, er likevel noko av det same – og kanskje nettopp årsaka til den kognitive dissonansen vi kan oppleve i møte med dei: fascinasjon og skrekk på same tid.

Denne ambivalensen kjennest også i møte med dokkene sine livaktige utsjånadar. Det er lett å bli slått av kor godt handverk filmen og blikket til Marte Aas er, men også av handverket bak dokkene. Små føflekkar på lår, prøvekart over ulike brystvorter og kor utruleg levande huda på desse svevande og liggande lemma ser ut, vitnar om ei ekstrem kjensle, og ikkje minst teft for detaljar.

I filmen artar reisa seg også gjennom lyden som har sklidd over frå noko som minner om vind og hav, til å bli meir maskinelt durande – som på ein fabrikk – og intensiverer opplevinga av å opphalde seg i same rom som historia. Men på same måte som Aas aldri heilt lar oss gløyme at sanseopplevingane av historia er formidla av nettopp teknologien, ber også lydbiletet preg av å vere organisk, samstundes som det er manipulert av teknologiske verkemiddel. For meg kjem dette spesielt fram når ein på eit tidspunkt høyrer klare gurglelydar, som eg fyrst finn litt irriterande før det etter kvart sklir over til å bli ei ubehageleg kjensle av at det er Francine som gurglar desperat om hjelp under vatn. Men Francine er jo ei maskin?

Over telefon fortel Marte meg at gurglinga er eit opptak av hennar eiga dotter. Lydbiletet i verket består av både funne og tilverka opptak, Martes digitale manipulering og den Oslo-baserte vokal- og improduoen Propan. Kryssingsfeltet der lyd kan bli bilete og omvendt, og korleis ein balanserer mellom dei to, interesserer ho i arbeidet hennar. Vi snakkar litt om dette. Det er noko med form- og lydspråket i videoverket hennar som heile tida har gitt meg eit forsterka inntrykk av å sjølv sitte i eit slags kontrollrom og observere det heile frå eit mekanisk hovud. Når ho seier ho er nyfiken på bilete og lyd som ein parallell eller eit synonym på tid og rom, fell det på plass for meg. I Francine Was a Machine er den visuelle delen av materialet konsekvent horisontal; blikket blir ført stødig og langsamt bortover mot sida eller observerer stilleståande linjer. Lydbiletet ber derimot preg av ein meir dynamisk natur der det spelar på assosiasjonar til vêrforhold, kroppsleg nærvær i rom, og vertikale opplevingar av å betrakte noko som søkk.

Georges Méliès, stillbilete frå Un homme de têtes (1898). Produsert av Star Film Company.

Ur-suppa sitt intellekt

Halvvegs i videoverket strekk ein blekksprut ut tentakelen sin – igjen ein del av ein kropp som berre kjem til syne fragmentert, åtskilt frå ei større kroppsleg eining. Den organiske rørsla kjennest overraskande mekanisert, trekk assosiasjonar til den frykta robotarmen som skal stele jobben til millionar av menneske som arbeider i industrien. Harder, better, faster, stronger. Blekkspruten er ein av dei tidlegaste livsformene og er rekna for å vere ein av dei mest intelligente. I kvar av dei åtte armane sit klynger med nerveceller som fungerer som små, uavhengige hjernar. «Eg tenkjer, altså er eg.» Alt liv kjem frå havet, den opphavlege suppa.

Innan medisin er teknologi fyrst og fremst eit våpen mot dauden. Havet gav opphav til alt liv, men det er teknologien si oppgåve å forlenge det livet så langt det går. Mange menneske har alt vore kyborgar lenge, med elektronikk i kroppen som regulerer og opplyser om blodsukkernivå, blodtrykk og oksygenopptak. Når eg snakkar med Marte, synast ho å vere oppteken av korleis kropps- og livsforlengande teknologi påverkar relasjonen menneske imellom, og kven som har privilegerte posisjonar i et slikt system. Når vi har teknologien til å oppdage det, har vi då også plikt til å redde folk frå til dømes å vere dumme? Korleis kan vi lage eit system som ikkje berre omhandlar utsetjing eller eliminering av daud og sjukdom, men som også maktar å inkorporere livskvalitet? Ho fortel meg om noko ho kallar Kong Midas-komplekset, laust basert på den ulukkelege kongen som fekk merke skuggesida av medaljen då han ynskja seg at alt han tok på, skulle bli til gull. Kort fortalt fungerer det nokolunde slik: Ein programmerer ei maskin til å jobbe med å utslette kreft. Maskina vil arbeide etter logikk: Korleis enklast bli kvitt kreft? Jo, ved å fjerne alle som har det. Vart liva til mannskapet på skipet med Descartes enklare ved å fjerne Francine og ofre ho tilbake til havet?

Den teknologiske Eva av Eden

Marte blei introdusert for myta om Francine gjennom boka Edison’s Eve: A magical History of the Quest for Mechanical Life, forfatta av Gaby Woods. Boka tek opp fleire døme på automatonar og teknologiske  oppfinningar gjennom historia (inkludert den mytiske historia om Descartes mekaniske dotter), og Marte peikar på den tette samankoplinga mellom fotografiets historie og androidar. Den engelske fotografen Eadweard Muybridges (1830–1904) fotografiske rørsleundersøkingar, blant anna med motiv av dyr, og den franske filmtrikspioneren Georges Méliès (1861–1938) surrealistiske utforskingar kring frigjering av lemmer og kroppar ut av proporsjonar har hatt ringverknader på forholdet mellom kropp og teknologi. I Aas sitt videoverk heng og ligg kroppsdelar pent og pynteleg i taket og på bord, og minner om eit absurd, men delikat slakteri. Komposisjonane, formane og fargane frå dokkeproduksjonen er i det heile tatt svært behagelege. Lell ser vi aldri eit ferdig sluttprodukt frå det amerikanske sexdokkefirmaet. Det er lett å tenkje at det er eit klassifisert produkt, at det ikkje er meint for offentlegheita sine auge ettersom produktet er så skreddarsydd etter den enkelte kundes ynskjer og behov; ei fysisk lekamleggjering som speglar og uttrykkar djupe indre, private behov.

Det er også lett å tenkje at det er den kunstnariske intensjonen og handverket til Aas som gjer produktet i siste instans overflødig for verket. Fyrste gong eg såg det, vart eg slått over kor lite kroppsleg seksualiserande eg fann filmopptak av produksjonen av kroppar som er laga for sex. Sett isolert kan lausrivne munnar liggande ved sida av kvarandre på eit bord minne meir om eit tannlegebesøk enn ei sexdokke, og det er imponerande og sjarmerande å legge merke til unike, individuelle særtrekk som ei tann som ligg litt over den andre, eller ei antyding til overbit. Men ifylgje Marte er det akkurat denne typen sjarmerande og menneskelege særtrekk som går i oppløysing i møte med den ferdige dokka. Eit kjapt søk på internett gjer det tydeleg at ho har rett. Nyfiken klikkar eg vidare inn på informasjonsdelen av nettstaden. Folk lurar på korleis dei skal halde dokka si rein og hygienisk. Produsenten anbefaler ein miks av antibakteriell såpe og reint vatn som ein skal massere omhyggeleg inn og svampe lett av. I parentes; «Just like you would clean a real person.»

Eadweard Muybridge, Woman walking downstairs (1887).

Lekam versus sjel

Når videoverket sluttar, går det opp for meg at eg for lengst har slutta å tenkje på Francine som noko anna enn ei lita jente, kasta over bord av eit trongsynt og forferda mannskap. Men rasjonelt sett er det kanskje berre historia om eit mannskap som deponerer elektronisk søppel på havets botn. René Descartes er i denne historia både far og skapar til eit levande barn med eit mekanisk spegelbilete, og i vår levde røynd er han også opphavsmann til mykje vondt, med tankegongen sin om ei sjel heilt åtskilt frå kropp. Ei anna historie fortel om at han i sin iver etter å kunne kjenne eit hjarte slå opna opp ein hund utan bedøving for å klemme rundt det bankande hjartet. Descartes både var og tenkte, men korleis han utøvde sin eksistens og korleis han tenkte, er vanskeleg å bli klok på.

«Dersom humanismen står for fall, kva skal då erstatte den?» Marte spør meg i ein tone som er både retorisk og undrande på same tid. Stemma hennar når meg via strålar og teknologi eg ikkje forstår gjennom telefon-androiden min. Det er eit komplekst spørsmål. Sjølv har eg overgitt meg til eit liv som programmert menneske for lenge sidan: Telefonen er den forlenga delen av meg – protesa mi – som fortel meg når eg skal stå opp; skjermen eg skriv desse orda på og som eg ser verket Francine Was a Machine på – om og om igjen til det kjennest ut som hjernen blir oppløyst til vatn og sklir tilbake ut i havet.

Menneska gav opp å kontrollere havet for lenge sidan. Ved hjelp av teknologi samarbeider vi med det, navigerer og prøvar å føreseie det, men vi har for lengst akseptert at det finst krefter i det som ligg bortanfor vår kontroll. I teknologien syner vi likevel framleis håp om total dominans, og med varsam respekt for teknologien sitt destruktive potensiale vil vi beherske det – styre det i retningar som kan forsterke og virke positivt for menneska si utvikling og velvære.

Teknologi blottlegg oss og har størst effekt når vi er på vårt mest sårbare. Men teknologien er berre så feilfri som det mennesket som sette det saman. Og som alle avkom kan det både gjere opprør og spegle sider av oss vi kanskje helst ikkje vil sjå. «Det er noko fint ved det, havets motstand mot mennesket», seier Marte. Eg er heilt einig, der eg ser over fjorden og skriv ei forteljing om ei forteljing. Kven veit om Francine tenkte og kva ho tenkte på, der ho sank mot havets botn, endeleg fri frå far og skapar Descartes?

Marte Aas (f. 1966 i Trondheim) bor og arbeider i Oslo. Hun er utdannet ved Högskolan för fotografi i Göteborg og har hatt separatutstillinger ved blant annet Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design, Kunstnerforbundet (Oslo), Kunsthall Trondheim og Fotografisk Center (København). Aas har også deltatt i gruppeutstillinger ved Nasjonalmuseet, Henie Onstad Kunstsenter, Kunstnernes Hus og Kunsthall Oslo. Arbeidene hennes er representert i offentlige samlinger som Nasjonalmuseet, Preus museum, Stortinget og Kiasma – Museum of Contemporary Art (Helsinki).