Harald Solberg, du var utdannet keramiker, og da vi møttes for første gang for nesten tjue år siden, hadde du ganske nylig vært aktiv som kunsthåndverker. Bomuldsfabriken i Arendal ble ditt nye arbeidssted, og du tok med deg en metode som du kjente fra ditt verksted, inn i din nye rolle som direktør for kunsthallen. Lik en keramiker som følger en bit med leire gjennom en prosess til det ferdige verket, skjøttet du ditt nye arbeid. Bomuldsfabriken var noe du skapte fra bunnen av.
Som nyutdannede kunstnere fikk vi, sammen med en gruppe avgangselever fra klassen vår fra Kunstakademiet, ha vår første utstilling på Bomuldsfabriken. Fulle av forventning om hva som lå foran oss, merket vi at også du fikk energi av å møte en gjeng ferske kunstnere. Siden den gang har vi begge stilt ut på Bomuldsfabriken ved flere anledninger, nå sist i utstillingen «26 kunstnere – 26 år» (utstillingen stod fra juni til den 16. august i år).
Det var lett å søke råd hos deg, og du hadde meninger om hva som var de rette valgene veldig tidlig i samtalene. Du hadde jo stått i de samme dilemmaene selv, prøvd og feilet med de samme problemstillingene i årene før du ble direktør. Som leder satt du på begge sidene av bordet, og du fylte rollen med hele deg. Du hadde en sikker ledelse, med den største omtanke for alle de små og store indre konfliktene som følger med en separatutstilling på en institusjon som Bomuldsfabriken.
Vi hadde en fornemmelse av å komme hjem når vi kom til Bomuldsfabriken. Når vi stilte ut, var det du som tok kontakt, du som valgte arbeider og kom til atelieret og hentet dem. Det var du som monterte dem, eller hjalp til, dersom vi insisterte på å gjøre det selv. Men du visste nøyaktig hvordan våre verk burde vises, hvordan de skulle håndteres og monteres, uten at vi trengte å forklare særlig mye. Det er sjelden å oppleve at arbeidet blir så nøye og omsorgsfullt forvaltet. Når utstillingen var ferdig, var det du som pakket det hele ned igjen, og kjørte verkene tilbake til oss. Du var direktør, kurator, sjåfør og tekniker på en og samme tid.
Du passet på alle de små detaljene, ned til det aller minste, og du delte din kunnskap med alle som var interessert. Fra retusjeringen av små feil i strien på veggen, hvordan man skulle lyssette et verk i forhold til materialet det var laget i, til hvordan den grafiske formgivingen rundt Bomuldsfabriken skulle se ut.
Du var unik i norsk kunstliv, og i noen intense tiår fulgte hele Norges kunstscene med på hva som skjedde på Bomuldsfabriken. Vi er stolte av å ha fått være med på dette!
Slik vi kjente deg, Harald, var du både åpen, lyttende, urokkelig og sta. Du hadde en egen retning og overbevisning, og gjorde ting på din måte. Du insisterte på en kompromissløs kunsthall i en by som, i hvert fall i de tidlige årene, var fremmed for en slik institusjon. I takt med byens utvikling fikk kunsthallen et voksende publikum, og ble et sted arendalitter var stolte av. Viljen til å ha en kunsthall som Bomuldsfabriken i Arendal var det du som skapte.
Du gjorde ting annerledes. Du valgte kunstnere på tvers av strømmen, og gjennom de årene Bomuldsfabriken var i dine hender, har det blitt vist en stor bredde arbeider av kunstnere i alle aldre, sjangere og fra alle mulige steder i Norge og internasjonalt. Det ble ikke noen markering av 25-årsjubileet til kunsthallen. Du syntes det passet bedre med 26-årsjubileumsutstilling. Du var en kjempe, og kjemper dør bare på slagmarken: Mens du var i din andre cellegiftkur, reiste du rundt omkring og hentet verk til denne siste utstillingen. Da utstillingen åpnet, var du for syk til å delta. Vi savnet deg på festen!
Ditt livsverk vil leve videre som et forbilde for hvordan et visningssted for samtidskunst kan se ut. Det er en unik gave du har gitt Arendal og ikke minst Norge, og du har skapt et enestående grunnlag for den som skal lede Bomuldsfabriken videre! Det vil ikke bli det samme, for den Bomuldsfabriken du skapte, var deg, og omvendt. Men vi håper at idealismen, engasjementet og den kunstneriske forståelsen vil fortsette å henge i rommene i mange år framover.
