«Kunstverk flyter på et hav av ord», skrev den amerikanske kunstneren Robert Morris i 1973. Siden da har ordstanden steget betraktelig. Ikke minst har den oversvømt tersklene til kunstakademiene. I dag er skriving og verbal formuleringsevne det tegningen var for kunstutdanningen i gamle dager: et fellesmedium som knytter forskjellige teknikker og praksiser sammen. Med dette som bakgrunn er det åpenbart at vi trenger bøker om å skrive som kunststudent og kunstner. Det har vi nå fått på norsk, i form av Arve Røds Forklare. Fortelle. Forføre.
Nedstrøms mot kritikken
Begrepet som binder boka sammen, er kunstteksten – et nyord som rommer de viktigste sjangerne man møter på sin vei som kunstner. Rød loser leseren nedstrøms gjennom kunstverdenen: fra skolen og atelierets rislende bekker og nedover mot det offentlige rommets brusende vannmasser. Vi introduseres for tekstsjangerne oppgavetekster, artist statements, manifester, søknader, pressemeldinger, verkstitler og kunstkritikk, men også det Robert Morris i sin tid omtalte som «forræderske understrømmer», i form av teorier og ideologier.
Rød har de beste kvalifikasjoner til å vise vei. Han er utdannet som kunstner, har i mange år jobbet som kritiker, både i dags- og fagpresse, og underviser i skriving på Kunsthøgskolen i Oslo (KHiO). I boka trekker han veksler på alle disse erfaringene. Selv om skriving av kunsttekster er et smalt tema, får det her en utpreget bred tilnærming. Rød megler behendig mellom fagfeltets frihets- og presisjonskrav og pressens idealer om formidlende klarhet og etterrettelighet.
Der erfaring fortsetter å skje
Boka åpner med «Et motivasjonsskrift for kunststudenten», som tar for seg oppgavetekster. Rød henvender seg vennlig til et lesende du og kommer med flere gode råd, fra overordnede ting («finn din egen stemme») til mindre knep og øvelser: «Bytt perspektivet i minst ett avsnitt, f.eks. fra ‘jeg’ til ‘verket’»; «finn ut hvilke omgivelser du liker å skrive i». Og hva gjør du når teksten din bare rett og slett virker tam? Også her vet Rød råd (som jeg ikke skal røpe her, kjære leser – du får kjøpe boka).
Språklig klarhet er et ideal som går igjen, og Rød skriver som han lærer: Hver del begynner med enkle og tydelige regler. Kunststudenten skal skrive om «kunstnerskapets hva, hvordan og hvorfor». Dette utvides til en ny treenighet: «Vi skal gjøre oss forstått. Vi skal gjøre oss troverdige. Vi skal gjøre oss attraktive.» Leseren får også konkrete tips til brukstekster med en enkel disposisjon (treavsnittsteksten, som finnes i grunnskolens læreplaner). Rød har til og med utarbeidet en egen matrise, der man kan plotte inn ulike teksttyper og skrivemåter ut fra om de vektlegger det presenterende, promoterende, forklarende, evaluerende eller kritiske. Gjennom hele boka er utvalgte faguttrykk utlagt i egne passuser, og i grå tekstbokser finner man øvelser for å håndtere vanlige utfordringer for skrivende kunstnere.
«Din indre besettelse»
Det er også godt å se at Rød ikke bare rydder og forenkler, men går inn for å oppmuntre sine skrivende lesere til å gå egne veier. Et av rådene hans lyder slik: «Finn din indre besettelse, din lidenskap! Så lenge du klarer å formulere denne overbevisende og interessant for andre enn deg selv, er det ingenting som kan bli faktisk feil.»
Delen om oppgavetekster byr på mange fine eksempler fra KHiO-studenter som viser personlige tilnærminger. Alt er godt forklart og satt i sin rette sammenheng. Delen om pressemelding rommer både enkle, konkrete tommelfingerregler og eksempler på alternativer fra forhenværende kunstnerdrevne gallerier som 1857 og Noplace. I behandlingen av søknadsskriving trekker Rød også inn et kortintervju med kunstner Stian Ådlandsvik, som gir erfaringsbaserte tips fra et overarbeidet jurymedlems perspektiv, for eksempel: Begynn med å «skap[e] et bilde i hodet til leseren.»
Troen på tvilen
Rød peker innledningsvis på en «skriftkultur i endring». En av endringene gjelder artist statements, som i boka er oversatt med kunstnerutsagn: «Til tross for kunstens orientering mot språk, synes kunstnere i dag å være mer reserverte i omgang med ordene i beskrivelsen av eget arbeid», skriver Rød, og peker på at en typisk nettside for kunstnere knapt nok inneholder annet enn «et verkbilde, en e-postadresse i et hjørne og lenker til cv, eventuelle gallerier kunstneren er representert av». Det stemmer med mitt eget inntrykk. Det er desto mer påfallende siden det faktisk finnes ganske mange skrivende kunstnere i Norge. Men da handler det om skjønnlitteratur, essays eller kritikker. Kanskje skyldes det at det har gått inflasjon i kunstnerutsagnene. Muligens virker det amatøraktig å skrive den slags selv (man bør jo ha et galleri som tar seg av slikt). Men jeg vil også tro at en av grunnene er at det rett og slett er vanskelig.
Samtidig er det jo også blitt lekende lett med KI. I bokas innledning er Rød innom temaet, klokelig nok kortfattet. Men egentlig kan boka i sin helhet leses som et forsvarsskrift for den ikke-automatiserte skriveprosessen, med vekt på det forfatteren omtaler som kunstens og kunsttekstens skapende tvil: «tvilen [er] ofte selve arbeidsrommet. Tvil tvinger fram forsinkelser og forskyvninger som i seg selv kan bli meningsbærende», skriver han og slår et slag for kunst(ner)skribenten som eksemplarisk representant for arten homo skeptikus.
En kjepphest
Forfatterens engasjement skiller denne håndboka ut blant mengden pedagogiske utgivelser. Man merker Røds kjærlighet til kritikksjangeren og kunstkritikkens oppdrag; han formidler en hellig tro på kunstens uavhengighet og kunstnernes stemme. Som en som har drevet en del med skriveundervisning, har jeg også noen kjepphester, som – nettopp fordi de er mine – trekker i en litt annen retning.
Den første av Røds hester handler om samtale i relasjon til skriving. Selv om Rød nevner muntlig dialog som en inngang til skriving, hadde jeg gjerne sett at temaet fikk større plass, i tråd med oppfordringen «finn din stemme». Min erfaring er at det talte ord er nyttig for dem som vil finne frem til en selvstendig skrivemåte. Intervjuet er heller ikke dekket i boka, selv om det er nevnt. Etter min mening er det en av kunstens viktigste tekstsjangre. Tenk for eksempel på symbiosen mellom amerikanske pop-kunstnere og kritikeren Gene Swenson på 1960-tallet.
Jeg er også ambivalent til Røds forankring av den tvilende kunstteksten i en teoretisk utlegning av kunstens autonomi. Han begrunner det slik: «Tekstene rundt kunsten forventes å bære og formidle forestillingen om autonomi, som en følsomhet for kunstens særegenhet, dens opprinnelse og forskjellighet fra verden.» Han følger opp med å snakke om det «asymmetriske forholdet mellom kunst og tenkning. Det er ikke snakk om forklaring, men om en form for følgeskrivning eller, som nevnt tidligere, viderediktning.» På den ene siden er jeg helt med på hensikten med å ta opp temaet – det handler om å understreke kunsttekstens egenart, men også om dens selvstendighet i forhold til kunstverket og omvendt. Men her virker Røds tekst for en gangs skyld ikke helt klar, med en litt vaklende teorikonstruksjon i tre deler. Og trenger han egentlig Theodor Wiesengrund Adorno (1903–69) – sendialektikkens tvangsnevrotiske mentalgymnast – for å levere punchlinen her? Eller for å stille spørsmålet på en annen måte: Vil denne utlegningen av kunstnerisk autonomi virke befriende for den skrivende kunststudent? For meg signaliserer akkurat denne delen en helt annen asymmetri mellom kunst og tenkning, nemlig den halvforståtte høyteoriens angstskapende primat i kunstakademisk sammenheng.
Dette skjemmer imidlertid ikke boka ellers. Rød advarer mot lettvint lån av begreper og skrivemåter fra en teori som med tiden er blitt «vasket ut til standardiserte vendinger og kompleksitet som litterært signal».
Og enda en kjepphest
Et sted skriver Rød at «skriveprosessen [skal] mate en bevissthet og tilføre et informasjonsoverskudd – ideer, impulser og faktisk kunnskap – til det skapende arbeidet.» Det er en fin formulering av et viktig ideal. Men jeg vil også legge til at forholdet mellom kunst og skriving kan tenkes andre veien. I min egen skriveundervisning har jeg vært spesielt opptatt av å finne strukturelle likheter mellom kunstverk, arbeidsmåter og tekstuttrykk. (Dette er forresten også en av grunnene til at jeg er skeptisk til Røds påkalling av Adornos modernistiske forståelse av arbeidsdeling mellom verk og tekst.) Supplerende råd til Røds vil derfor være: Forsøk å komme i kontakt med hvordan du faktisk tenker når du arbeider med kunsten din; bruk skrivingen til å knytte an til arbeidet ditt på et formalt eller strukturelt nivå.
Denne avsluttende runden på mine egne kjepphester må imidlertid ikke ta oppmerksomheten fra at dette er en god bok for alle som vil skrive: Forklare. Fortelle. Forføre er velskrevet og gjennomtenkt, og kanaliserer en konsekvent holdning til tekst og kunst i konkrete skriveråd. Det gjør den nyttig. Boka viser også frem kunsttekstens frihet. Det gjør den dobbelt nyttig, fordi den dermed også inspirerer til å finne frem til de asurblå laguner i et stigende hav av pliktskyldigst avleverte kritikker, underbetalte og ubearbeidede katalogessays, robotisert PR, selvføydalisert akademiprosa og Facebook-sladder.