«Det kommer trolig intet nytt figurativt kunstopprør» 23.01.2024 Meninger

Det er påfallende lite å finne, selv om det knapt finnes noe norsk samtidskunstverk som har fått mer internasjonal medieomtale enn nettopp denne skulpturen de siste årene. «Walrus Freya killed by Norway gets Oslo sculpture», skrev BBC. Lignende oppslag var å finne i alle de største internasjonale mediene, selv bangladeshiske medier skrev om skulpturen: «The Bronze sculpture represents Freya resting on her side on a beach». Tonoians verk fikk også bred dekning i norsk presse, men altså sped – om noen – faglig omtale.

Tonoians skulptur er figurativ, og den ble finansiert gjennom kronerulling fra såkalt vanlige folk, ikke gjennom noen fagfellevurdert jury eller lignende. Reaksjonene føyer seg derfor delvis inn i et mønster: Figurativ kunst er populær i de tusen hjem, men ikke høyt ansett innad i fagmiljøet.

Slik er det ikke i andre kunstsjangre. Tidligere i år skrev Morgenbladets arkitekturanmelder Gaute Brochmann to interessante saker. I den ene gratulerte han bevegelsen kjent som «Arkitekturopprøret» med seier: «I 2023 er altså opprøret over. I den forstand at de har vunnet.» I det andre innlegget etterlyste han en lignende bevegelse også på andre kunstområder: «Om et kunstopprør à la Arkitekturopprøret er brekkstangen som skal til, ønsker jeg det hjertelig velkomment.»

Arkitekturopprøret har nettopp forsøkt å fremme klassisk byggestil som samsvarer med den nevnte figurative, «klassiske» kunsten. Dersom et kunstopprør skulle vinne frem langs de samme linjene, ville det kunne ført til en ny debatt om figurativ kunst i Norge. For mange av oss ville en slik debatt være kjærkommen dersom den bidro til å løfte et fornyet engasjement omkring figurativ kunst. Både innen komposisjon, maleri og skulptur kan man regne med en såkalt folkelig mobilisering til fordel for mer tradisjonelle uttrykk. I alle fall om vi skal dømme ut fra hva markedet tilsier at et flertall ønsker seg, men i kontrast til hva som premieres med kunstfaglig omtale, stipender og offisiell heder.

Det er ikke vanskelig å finne uttrykk for at figurativ kunst nedprioriteres i kunstverden. For få år siden kunne vi lese Gudmund Hernes undre seg over hvor det var blitt av to professorstillinger innen kunst han selv sørget for å opprette i sin tid som kunnskapsminister i 1996. De to stillingene var øremerket utdanning i figurativ billedkunst, en for maleri og en for skulptur. Ingen av de to finnes i dag.

Den ene av disse stillingene var tidligere besatt av Kirsten Kokkin, som var den siste til å undervise i figurativ skulptur ved Kunsthøgskolen i Oslo (KHiO). Hun hadde selv Astri Tonoian som student i løpet av disse årene. Kokkin uttalte følgende om opplevelsen til meg i en artikkel jeg skrev tidligere i år:

– I Norge har det vært en kampanje mot figurativ kunst, helt siden Odd Nerdrum skulle få den ene undervisningsposisjonen. Jeg ble motarbeidet av resten av kollegene på KHiO, og fikk aldri anerkjennelse for det jeg underviste i, siden jeg arbeidet figurativt.

Men er et kunstopprør realistisk?

Det er ikke åpenbart at noe opprør av denne typen vil lykkes i andre kunstsjangre enn arkitektur. Arkitektur er per definisjon offentlig kunst, og dermed langt på vei unntatt et argument om kunstnerisk valgfrihet, spesielt praktbygg eller store byggeprosjekter i urbane områder. Det er nettopp irritasjonen over den modernistiske ensrettingen som har dominert i etterkrigstiden, som arkitekturopprøret har vært i stand til å trekke næring fra. Noe lignende argument finnes ikke overfor maleri eller musikk. Du får den kunsten du ønsker å konsumere. Det nærmeste vi kommer en bevegelse med folkelig appell, er trolig bidragene fra Sløseriombudsmannen, som har gitt oppmerksomhet til de mange mer outrerte prosjekter som har mottatt statlig finansiering. Men det er positivt å ettergå offentlige bevilgninger, selv om summene hver for seg ikke er avskrekkende store, og debatten ikke alltid er like presis. Slike fremstøt spiller derimot mer på å være imot noe enn på å være for noe. Arkitekturopprøret har jo også klart å øke interessen for klassiske nyoppførte bygninger, ikke bare forargelse over modernistiske klosser. Få kunstfaglige eksperter ser ut til å begeistres nevneverdig for en ny «men kan du male en hånd»-debatt, som Vebjørn Sands sparket i gang på det sorgløse 1990-tallet. Jeg mener likevel at det kunne vært positivt for feltet og samfunnets engasjement i billedkunsten å diskutere disse grunnspørsmålene, ikke minst for å undersøke om det ikke finnes en uutnyttet interesse for kunst som kunne skapt nytenkning. I alle fall burde den figurative kunstens kommunikative potensial få større anerkjennelse enn hva som er tilfellet i dag. Ville Astri Tonoians hvalross-skulptur fått like stor oppmerksomhet om den var abstrakt utformet? Jeg tviler. Men så lenge faglige vurderinger av et kunstverk som dette uteblir, får vi aldri noe endelig svar.