«Det kan ta et minutt å lage verket, men 20 år med refleksjon og smerte til å komme frem til det punktet du lager det» 20.08.2020

– Jeg rakk å være med på åpningen til Sydney-biennalen hvor mitt arbeid What Lasts! (Sarcophagus) (2016) er valgt til å være med. Omtrent en uke etter åpningen måtte utstillingen stenges på grunn av virussmitten, forklarer Umar når jeg spør om hvordan den siste tiden har vært for ham.

– Jeg skulle ta flyet videre til Tunis for å holde performancen If you no longer have a family, make your own with clay under Mawjoudin Queer film festival. I Norge skulle jeg være med på to utstillinger; «En samling blir til», som viser Nasjonalmuseets nye innkjøp av kunst. Også en utstilling med navnet «4+4» på Kunsthall Grenland i Porsgrunn, hvor 4 kunstnere har invitert 4 andre kunstnere til å stille ut sammen. Alt ble utsatt på ubestemt tid i begynnelsen. Men ifølge siste oppdatering åpner dørene 3. oktober.

Grace Tabea Tenga: What Lasts!: Sacrophagus er en sarkofag av mørk blå keramikk med innslag av en turkisfarge som minner om lapis lazuli, en edelsten som ble mye brukt gammelegyptisk estetikk, mens What Lasts!: Grave (2016) er en avstøpning av deg selv, med store kalligrafiske bokstaver svøpt rundt deg som et mumieklede. Død, eller livet etter døden, sto sentralt i gammelegyptisk mytologi. Står døden sentralt i ditt virke?

Ahmed Umar: Jeg er egentlig ikke en stor fan av døden. Jeg har alltid hatt et ganske rart forhold til den. Under min oppvekst, opplevde jeg at døden var både hyllet og fryktet. For eksempel, det er ærbart å dø for Allahs skyld, da blir du en shahid Shaheed, det arabiske ordet for martyr, noe som har den høyeste belønningen man kan ønske i Islam. Samtidig er døden straffen du får for å ha syndet mot Allah. Den er noe som de «aller beste» søker, og de «aller verste» fortjener!

GTT: Så er døden the great equalizer?

AU: Ja, døden er på en måte belønning og straff. What Lasts: Sacrophagus laget jeg etter at jeg kom ut av skapet. I den perioden mottok jeg beskjeden om at jeg er ansett som død av enkelte i min familie, og jeg fikk en del dødstrusler. Jeg husker vi på barneskolen i Mekka ble lært at det er tre typer mennesker; normale mennesker og homofile og lesbiske. De sistnevnte levde på en måte som var counter nature, og måtte tas livet av på en av disse fem måtene; å dyttes av en høyde, å begraves i et hull og steines i hjel fra livet opp, bindes fast på et øde sted eller å hugges av venstre fot, høyre hånd også videre på resten av leddene inntil man er død. Den mest humane måten for dem, var å bli halshugget.

Alvoret i stemmen til Umar, er til å ta og føle på, selv på telefonen. Det grafiske i beskrivelsene hans, taler for seg selv. I skildringen av den nest siste henrettelsesmetoden, må jeg tenke på et av verkene hans, «Would any of you love to eat the flesh of his dead brother?», hvor det henger 29 støpte kroppsdeler av leire. En høyre fot, en venstre hånd.

AU: I det historiske kongedømmet Kush, som ligget i dagens Sudan, hyllet man viktige personer ved å bygge pyramider for dem og dere eiendeler. Om jeg blir drept som homofil under denne loven jeg lærte på skolen, måtte kroppen min bli kastet for å råtne i ørkenen og ikke bli begravet inni Mekka bygrenser. Jeg bygget sarkofagen for å sikre kroppen min et vakkert og verdigfult hus å ende i. På lokket til sarkofagen ligger det ett støp av hele kroppen min med vendt mot høyre, som er islamsk praksis, og føttene er plassert på en leken måte, noe som viser til min personlighet. Blåfargen er valgt på grunn av dens assosiasjoner til kongelighet og Nilen. Når jeg dør, går jeg som en farao.

GTT: Det står at den er bygget i keramikk, et materiale som er gjennomgående i mange av dine verk. Er det noen spesiell til at akkurat bruk av keramikk?

AU: Ja, fordi keramikk er et materiale som har lang levetid.

GTT: Å ja, jeg trodde det var relativt skjørt, som porselen.

AU: Det er litt både og. Ofte så er keramikk en av de få levningene vi har fra oldtidssamfunn, som for eksempel terrakotta fra det gamle Hellas. Det er litt det paradoksale med keramikk, styrken og skjørheten på en og samme tid.

GTT: Cleanliness is next to Godliness. I Purification Set (2016) har du utformet en blank, gråhvit keramikkrukke som brukes til Voodoo, renselsesritualet før de daglige bønnene i islam. Og under dagens omstendigheter, blir vi igjen påminnet av hvor essensiell hygiene er for vår helse. Hvordan balanserer du det hellige og det hverdagslige i verkene dine?

AU: I Purification Set ville jeg dokumentere en utdøende tradisjon, som kretset rundt bruken en bestemt type krukke og bolle for å vaske seg før bønn. Nå har dette blitt erstattet med en standardvask. Jeg husker fortsatt at da vi vasket oss med disse før bønn som barn, ble ikke vannet bare skylt ut i vasken, men regnet som hellig vann. Det ble brukt til andre formål, som å vanne planter. Det var et resirkulerende aspekt ved det. For å skille de ulike krukkene fra hverandre, var det vanlig å ha et symbol fra familien på dem. Min familie har en horisontal og vertikal linje, noe som likner på den latinske T.

Familie. Identitet. Det er store linjer som trekkes når Umar snakker om sin bakgrunn.

AU: Sudan består av om lag 584 etniske undergrupper og er på størrelse med hele Vest-Europa. Å si at jeg representerer Sudan, er feil. Å si at jeg representerer Afrika, er en katastrofe. Opp igjennom tiden har det vært gjort forsøk på arabisk kolonialisering av Sudan; å tvinge oss til å bli ensidige, å få alle til å snakke arabisk og følge islam. Av den grunn er Sudan på mange måter i en reell identitetskrise, for vi er arabisktalende, men ikke arabere. Vi er afrikanske. Dette er noe som er forvirrende for mange, blant annet i Sudan.

GTT: Hvilke deler av sundanesisk estetikk finnes i kunsten din?

AU: Kunst er en del av hverdagen i Sudan, den er synlig i klær, hus og andre deler av hverdagslivet. På samme måte ser jeg på kunsten som en væremåte og ikke bare det jeg skaper i studiet. I Mekka, vokste jeg opp under en doktrine som heter waahabisme, som hverken tillater bilder av hellige profeter eller noe levende i det hele tatt. Det avgrenset arbeidet i min tidlige fase til å fokusere på ornamentering, som krever en høy grad av presisjon og perfeksjon. Å arbeide under disse begrensningene, har overraskende nok vært frigjørende, gitt mye inspirasjon til kunne utrykke meg på mange alternative måter. Det synes selv i dag, jeg er en smertefull perfeksjonist.

Ahmed forteller om omfattende arbeid i studioet. Lange netter med tunge løft av leire (et av verkene hans, veier et og et halvt tonn), på tross for senebetennelse. Keramikk er ikke for the faint at heart.

GTT: Ditt ene verk, Thawr, Thawra (2014), viser et blodig oksekadaver. Det kan gi løse assosiasjoner til Damien Hirsts Mother and Child (Divided) (1993). Thawr, det maskuline formen for ordet, betyr «okse», mens det feminine versjonen, Thawra, betyr «revolusjon». I Sudan ble kvinnene hyllet som revolusjonsledere i 2019, under navnet kandaka, som var krigerdronninger fra kongeriket Nubia som eksisterte i dagens Sudan. Hvilken rolle har kjønn i dine verk?

AU: Sudan har vært i en lang revolusjonstilstand så lenge jeg kan huske. Det var rammet av flere politiske kupp og mye korrupsjon, men den eskalerte noe særlig under den arabiske våren i 2011. Folk protesterte mot en ond diktatoriske regime, og I løpet av noen få dager ble over to hundre mennesker myrdet ved et opprør i 2012. Jeg lagde skulpturen Thawr, Thawr for å utrykke min sorg over de døde, og over drømmen min om ett demokratisk land. Jeg valgte rødkobber, som også kalles okseblod, til å glasere skulpturen. Å glasere keramikk er ikke alltid lett, spesielt med den typen glasur jeg valgte. Risken var at fargen ikke kommer frem under brenning. Det tok meg omtrent ett år med tester inntil jeg kom til det riktige resultatet. Men nå, til slutt, synes jeg den dokumenterer den blodige prisen man har måttet betale for forandringen i landet. I tillegg til å være assosiert med revolusjonen, er oksen også symbol på velstand, styrke og stolthet i min region. Noe som beskrive det sudanske folket, synes jeg.

GTT: Du hadde deler av din oppvekst i Saudi-Arabia, et land som mange sier er i forandring, mens andre sier det forkler sin undertrykkelse med hjelp av lettere reformer. Hvordan ser Saudi-Arabia ut for deg, som har et blikk både innenfra og utenfra?

AU: Nå er det lenge siden jeg var i Saudi-Arabia, så mitt perspektiv er nok delvis utdatert. Allikevel har tviler jeg på de såkalte reformene landet er under. Mitt inntrykk var at landet var inndelt i ulike klasser – til tross for oljerikdommen er 40 prosent av befolkningen fattige. Øverst finner vi de fra kongefamilien og stammene som har røtter i halvøya, deretter andre med saudi-arabisk nasjonalitet (som er vanskelig å få uansett hvor lenge man har levd i landet), og helt i bunnen er andre nasjonaliteter, særlig afrikanske og sør-/sørvestasiatere. Det er mye rasisme og diskriminering; jeg ble jevnlig kalt for abd («slave» og «neger» på arabisk), da jeg gikk på skole i Mekka. Jeg husker staten innførte et nytt fag som de kalte nasjonalistiske studier, som gikk ut på å hylle kongefamilien. På tross av forbudet mot å tegne eller ta bilder av levende vesener var det portretter av kongen i alle skoler og andre offentlige steder. Da jeg spurte læreren min hvorfor de kunne bryte reglene for portretter av kongefamilien, fikk jeg beskjed om at jeg måtte slutte å stille slike spørsmål og være vanskelig. Jeg trivdes ikke der. Det er ikke et land jeg ville besøkt igjen.

GTT: I går (30. april) fikk vi høre om den dansk-palestinske dikteren Yahya Hassans (f. 1995) tragiske dødsfall. I et intervju med Ragnhild Njie i Dagens Næringsliv sa du noe sånt som at «å ha en positiv påvirkning på unge mennesker, det er den største gaven jeg har fått i livet mitt.» Hassan var et ungt, lovende talent som ble utsatt for press fra mange hold. Svikter storsamfunnet med å ivareta sine kunstnerspirer, især de som sjonglerer flere kulturer på en gang?

AU: Oi, det er et stort spørsmål … Jeg vet ikke helt. Lytt og ta stemmene våre på alvor. Gi oss et trygt miljø hvor vi alle kan være likestilte.

GTT: I dag er arbeidernes dag. Om koronakrisen har fått til noe, er det å åpne øynene våre opp for hvor essensielt, og undervurdert, fysisk arbeid som renhold og sykepleie er. Opplever du en nedgradering av håndverk, særlig med tekstil og keramikk, som mindre «kunstnerisk» enn mer abstrakte kunstformer som poesi og litteratur?

AU: Til tross for at jeg har mer tid nå, synes jeg det er vanskeligere å være produktiv i en tid som denne. Jeg mangler inspirasjon, og er bekymret for hva som skjer når viruset videre etter at viruset spredte seg i Sudan. Det er vanskelig å spå hvor vi havner i ett fattig land styrt av en blanding av maktsultne politikere som sprer propaganda og konspirasjonteorier, og ekstrem mangel på grunnleggende medisinske tjenester.

Umar trekker pusten dypt og gir seg selv litt betenkningstid.

AU: Når du jobber 30 timer og selger verket ditt for 10 000 kroner, hvorav galleriet skal ha 40 prosent av fortjenesten og det resterende er skattepliktig, så er det vanskelig å livnære seg av kunsten sin. Håndverk er undervurdert, noe jeg tror skyldes av at folk ikke ser arbeidet bak det. Om det kan ta 30 timer å lage verket, er det sikkert mye lengre tid – kanskje noen år – med opplevelser, smerte og refleksjon som skal til å komme frem til det punktet du lager det.

Umars kunstneriske virke fremstår som en langvarig prosess med å bearbeide mange sterke inntrykk som er opplevd i et ungt liv.